Blod — av livsviktig betydning

Hvordan kan blod redde ditt liv? Dette er uten tvil av interesse for deg, for ditt liv er knyttet til blodet. Blod transporterer oksygen gjennom kroppen din, fjerner karbondioksid, hjelper deg til å tilpasse deg temperaturforandringer og bekjempe sykdommer.

Livet ble satt i forbindelse med blodet lenge før William Harvey i 1628 klarla blodomløpet. De grunnleggende etiske verdier i flere store religioner er knyttet til troen på en Livgiver som har uttalt seg om livet og om blodet. En lovkyndig jødekristen sa om ham: «Han gir selv alle liv og ånde og alle ting. For ved ham har vi liv og beveger oss og er til.» *

De som tror på en slik Livgiver, stoler på at hans veiledning er til vårt evige beste. En hebraisk profet beskrev ham som «den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre».

Denne forsikringen, i Jesaja 48: 17, er en del av Bibelen, en bok som er respektert for etiske grunnverdier som kan være til gagn for oss alle. Hva sier den om menneskenes bruk av blod? Viser den hvordan liv kan reddes ved hjelp av blod? Bibelen viser i virkeligheten klart og tydelig at blod er noe mer enn en kompleks biologisk væske. Den nevner blod over 400 ganger, og i noen av disse tilfellene dreier det seg om det å redde liv.

I begynnelsen av Bibelen sies det for eksempel at Skaperen sa: «Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere. . . . Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise.» Han tilføyde: «For deres eget blod vil jeg kreve hevn», og så fordømte han det å ta liv. (1. Mosebok 9: 3—6, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 [NO]) Han sa dette til Noah, en av menneskenes felles stamfedre, som blir høyt aktet av jøder, muslimer og kristne. Hele menneskeslekten ble på den måten gjort kjent med at blodet sett fra Skaperens synspunkt står for livet. Dette var noe mer enn en forskrift med hensyn til hva som kunne spises. Det var tydelig at det var et moralsk prinsipp inne i bildet. Menneskeblod er av stor betydning og må ikke misbrukes. Skaperen tilføyde senere flere detaljer som tydelig viser de moralske spørsmål som han knytter til blodet.

Han kom igjen inn på blodet da han gav det gamle Israel en lovsamling. Selv om mange respekterer de etiske grunnverdier i denne lovsamlingen og den visdom som kommer til uttrykk i den, er det få som er klar over de alvorlige lovene om blod som den inneholder. Den sier for eksempel: «Når en israelitt eller en av innflytterne som bor i Israel, spiser blod, da vil jeg vende meg mot den mannen og utrydde ham av hans folk. For en skapnings liv er i blodet.» (3. Mosebok 17: 10, 11, NO) Gud forklarte så hva en jeger skulle gjøre med et dyr han hadde drept: «Han [skal] la blodet renne ut og dekke det med jord. . . . Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet i hver skapning. Den som spiser det, skal utryddes.» — 3. Mosebok 17: 13, 14, NO.

Forskerne vet nå at den jødiske lov fremmet god helse. Den krevde for eksempel at en skulle kvitte seg med ekskrementer utenfor leiren, og at de skulle tildekkes. Et annet krav var at folket ikke skulle spise kjøtt som lett kunne overføre sykdommer. (3. Mosebok 11: 4—8, 13; 17: 15; 5. Mosebok 23: 12, 13) Selv om loven om blodet hadde helsemessige sider, var det noe langt mer som var inne i bildet. Blodet hadde symbolsk betydning. Det stod for livet, som kom fra Skaperen. Ved å behandle blodet som noe spesielt viste folket at de var avhengige av ham når det gjaldt livet. Ja, den viktigste grunnen til at de ikke skulle ta til seg blod, var ikke at det var usunt, men at det hadde en spesiell betydning for Gud.

Loven gjentok gang på gang Skaperens forbud mot å spise blod for å opprettholde livet. «Spis ikke blodet, men hell det ut på jorden som vann! Lar du være å spise det, skal det gå deg og dine barn vel, for da gjør du det som er rett.» — 5. Mosebok 12: 23—25, NO; 15: 23; 3. Mosebok 7: 26, 27; Esekiel 33: 25. *

I strid med den måten enkelte i dag resonnerer på, skulle Guds lov om blodet ikke ignoreres bare fordi det oppstod en krisesituasjon. I en kritisk situasjon under en krig var det en gang noen israelittiske soldater som slaktet dyr og «gav seg til å spise kjøttet med blodet i». Kunne det i betraktning av den kritiske situasjonen tillates at de opprettholdt livet ved hjelp av blod? Nei. Deres hærfører pekte på at det de hadde gjort, likevel var en alvorlig synd. (1. Samuelsbok 14: 31—35) Hvor dyrebart livet enn er, har vår Livgiver følgelig aldri sagt at hans normer kan ignoreres i en kritisk situasjon.

 BLOD OG SANNE KRISTNE

Hvor står så kristendommen i spørsmålet om å redde et menneskes liv ved hjelp av blod?

Jesus var en ulastelig mann, og derfor blir han også høyt aktet. Han visste at Skaperen hadde sagt at det var galt å spise blod, og at denne loven var bindende. Det er derfor god grunn til å tro at Jesus ville holde loven om blodet selv om han ble utsatt for press til å gjøre noe annet. Jesus «begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn». (1. Peter 2: 22) Han var dermed et eksempel for sine etterfølgere, også når det gjaldt respekten for livet og blodet. (Vi skal senere se på hvordan Jesu eget blod spiller en rolle i dette viktige spørsmålet som berører ditt liv.)

Legg merke til hva som skjedde da det — flere år etter Jesu død — oppstod et spørsmål med hensyn til om en som ble en kristen, måtte holde alle Israels lover. Dette ble drøftet på et møte hvor det kristne styrende råd, som innbefattet apostlene, var samlet. Jesu halvbror Jakob henviste til skrifter som inneholdt befalingene til Noah og til Israels folk angående blod. Ville disse være bindende for de kristne? — Apostlenes gjerninger 15: 1—21.

Den beslutning som ble truffet av det styrende råd, ble sendt til alle menigheter: De kristne behøver ikke å holde den lov som ble gitt til Moses, men det er ’nødvendig’ at de ’fortsetter å avholde seg fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt [dyr som blodet ikke er tappet av], og fra utukt’. (Apostlenes gjerninger 15: 22—29) Det apostlene her framholdt, var ikke bare rituelle forskrifter eller forskrifter med hensyn til mat. Vedtaket inneholdt fundamentale etiske normer som de første kristne rettet seg etter. Omkring ti år senere erkjente de at de fortsatt skulle «holde seg borte både fra det som er ofret til avguder, og fra blod . . . og fra utukt». — Apostlenes gjerninger 21: 25.

Som du kjenner til, går millioner av mennesker i forskjellige kirker. De fleste av dem vil sannsynligvis være enige i at kristne normer innbefatter at en ikke skal tilbe avguder eller gjøre seg skyldig i umoral. Det er imidlertid verdt å merke seg at apostlene satte det å holde seg borte fra blod på det samme høye moralske plan som det å unngå disse urette ting. I deres vedtak het det til slutt: «Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!» — Apostlenes gjerninger 15: 29.

Apostlenes vedtak ble lenge betraktet som bindende. Evsebios forteller om en ung kvinne som levde ved slutten av det andre århundre, og som før hun døde under tortur, gjorde det klart at de kristne «ikke engang har lov til å spise blod av ufornuftige dyr». Hun prøvde ikke å gjøre bruk av «retten til å dø». Hun ønsket å leve, men hun ville ikke gå på akkord med sine prinsipper. Respekterer du ikke dem som setter prinsipper foran personlige fordeler?

Vitenskapsmannen Joseph Priestley kom til denne konklusjonen: «Forbudet mot å spise blod, som ble gitt til Noah, synes å gjelde hele hans etterslekt . . . Hvis vi tolker dette forbudet som apostlene kom med, på grunnlag av den praksis som ble fulgt av de første kristne, som vi neppe kan gå ut fra ikke forstod dets beskaffenhet og rekkevidde på rette måte, kan vi bare trekke den slutning at meningen var at det skulle være uomstøtelig og evigvarende; for blod ble ikke spist av noen kristne på mange hundre år.»

 HVA MED MEDISINSK BRUK AV BLOD?

Ville Bibelens forbud mot blod innbefatte medisinsk bruk, for eksempel blodoverføring, som jo ikke var kjent på Noahs, Moses’ eller apostlenes tid?

Selv om vår tids former for terapi hvor det blir gjort bruk av blod, ikke eksisterte den gang, er medisinsk bruk av blod ikke noe nytt. Som et eksempel kan nevnes at «blod [av mennesker] ble betraktet som det overlegne botemiddel mot spedalskhet» i Egypt og andre steder i omkring 2000 år. En lege fortalte hvilken medisinsk behandling som ble gitt kong Asarhaddons sønn på den tid da den assyriske nasjon førte an i den teknologiske utvikling: «Det går mye bedre med [prinsen]; min herre kongen kan være lykkelig. Fra og med den 22. dagen gir jeg (ham) blod å drikke; han skal drikke (det) i tre dager. I ytterligere tre dager skal jeg gi (ham blod) til innvortes bruk.» Asarhaddon hadde en del med israelittene å gjøre. Men fordi israelittene hadde Guds lov, ville de aldri drikke blod som medisin.

Ble blod brukt som medisin i det gamle Romerriket? Naturforskeren Plinius (en av apostlenes samtidige) og legen Aretaeus i det andre århundre forteller at menneskeblod ble brukt ved behandling av epilepsi. Tertullianus skrev senere: «Tenk på dem som med grådig tørst under en opptreden på arenaen tar det friske blodet fra onde forbrytere . . . og bærer det bort for å helbrede sin epilepsi.» Han stilte dem opp som en motsetning til de kristne, som ifølge ham «ikke engang [bruker] dyreblod ved [sine] måltider . . . Når dere prøver de kristne, tilbyr dere dem blodpølser. Dere er naturligvis klar over at [det] er ulovlig for dem». Så de første kristne ville heller dø enn å ta imot blod.

«Blod i dets mer vanlige form . . . ble ikke avleggs som en ingrediens i medisin og magi,» forteller boken Flesh and Blood. «I 1483 lå Ludvig XI av Frankrike for døden. ’Han ble verre for hver dag, og medisinene hjalp ham ingen ting, skjønt de var av en merkelig art; han hadde nemlig sterke forhåpninger om å bli bedre av det menneskeblodet han fikk fra noen barn og svelget.’»

Hva så med overføring av blod? Eksperimenter i forbindelse med overføring av blod ble først utført nær begynnelsen av det 16. århundre. Thomas Bartholin (1616—1680), professor i anatomi ved Københavns Universitet, innvendte: ’De som innfører bruken av menneskeblod som et innvortes middel mot sykdommer, synes å misbruke det og å begå en alvorlig synd. Kannibaler blir fordømt. Hvorfor avskyr vi ikke dem som besudler sitt svelg med menneskeblod? Det samme gjelder det å ta imot fremmed blod fra en kuttet åre, enten det skjer gjennom munnen eller ved hjelp av overføringsinstrumenter. Opphavsmennene til denne praksis er hjemfalne til straff ifølge Guds lov, som forbyr spising av blod.’

Tenkende mennesker i tidligere århundrer var således klar over at Bibelens lov fikk sin anvendelse både på det å føre blod inn i årene og på det å føre det inn i munnen. Bartholin sa som en konklusjon: «Begge måtene å ta [blod] på tjener ett og samme formål, nemlig at den syke kroppen ved hjelp av dette blodet skal få næring eller bli helbredet.»

Denne oversikten kan kanskje hjelpe deg til å forstå det faste religiøse standpunkt Jehovas vitner inntar. De verdsetter livet høyt, og de er interessert i god medisinsk behandling. Men de er fast bestemt på ikke å krenke Guds norm, som hele tiden har vært den samme: De som har respekt for livet og betrakter det som en gave fra Skaperen, forsøker ikke å opprettholde livet ved hjelp av blod.

 Det er imidlertid i årevis blitt hevdet at blod redder liv. Leger kan fortelle om tilfelle hvor noen har hatt et akutt blodtap, men har fått blodoverføring og så raskt kommet seg. Du spør kanskje derfor: ’Hvor klokt eller uklokt er dette medisinsk sett?’ Medisinske argumenter blir trukket fram til støtte for blodoverføring. Du skylder derfor deg selv å sette deg inn i kjensgjerningene, slik at du kan treffe et informert valg med hensyn til blod.

[Fotnoter]

 [Ramme på side 4]

«De retningslinjer som her [i Apostlenes gjerninger 15] blir trukket opp på en presis og metodisk måte, blir framholdt som ufravikelige og utgjør det sterkeste bevis for at dette i apostlenes sinn ikke var en midlertidig ordning eller et provisorisk tiltak.» — Professor Édouard Reuss ved Strasbourg universitet.

[Ramme/bilde på side 5]

Martin Luther pekte på hva det apostoliske vedtaket innebar: «Hvis vi vil ha en kirke som retter seg etter dette kirkemøtet, . . . må vi lære og insistere på at ingen fyrste, herre, borger eller bonde heretter spiser gjess, dådyr, hjort eller svinekjøtt som er kokt i blod . . . Og borgere og bønder må spesielt avholde seg fra røde pølser og blodpølser.»

[Rettigheter]

Tresnitt av Lucas Cranach

[Ramme på side 6]

«Gud og mennesker betrakter tingene i svært forskjellig lys. Det som synes å være viktig i våre øyne, er svært ofte uten betydning i lys av ubegrenset visdom; og det som er ubetydelig for oss, er ofte av svært stor betydning for Gud. Det var slik fra begynnelsen av.» — «An Enquiry Into the Lawfulness of Eating Blood», Alexander Pirie, 1787.

[Bilde på side 3]

Medicine and the Artist av Carl Zigrosser⁄Dover Publications

[Bilde på side 4]

Ved et historisk møte bekreftet det kristne styrende råd at Guds lov om blodet fortsatt er bindende

[Bilde på side 7]

Uansett hvilke konsekvenser det fikk, nektet de første kristne å bryte Guds lov om blodet

[Rettigheter]

Maleri av Gérôme, 1883, gjengitt med tillatelse av Walters Art Gallery, Baltimore