Dyp respekt og aktelse, underkastelse, i bibelsk tid vist ved bestemte gester eller handlinger, for eksempel ved at man bøyde seg, knelte eller kastet seg ned for noen. Det hebraiske ordet hisjtachawạh og det greske ordet proskynẹo overbringer ofte tanken om en slik handling.

Hisjtachawạh betyr bokstavelig «bøye seg». (1Mo 18: 2) Man kunne bøye seg for å gi uttrykk for respekt eller ærbødighet for et annet  menneske, for eksempel en konge (1Sa 24: 8; 2Sa 24: 20; Sl 45: 11), øverstepresten (1Sa 2: 36), en profet (2Kg 2: 15) eller en annen person som hadde myndighet (1Mo 37: 9, 10; 42: 6; Rut 2: 8–10), en eldre slektning (1Mo 33: 1–6; 48: 11, 12; 2Mo 18: 7; 1Kg 2: 19) eller til og med fremmede, som et uttrykk for høflighet og aktelse (1Mo 19: 1, 2). Abraham bøyde seg for kanaaneeren Hets sønner, som han ønsket å kjøpe et gravsted av. (1Mo 23: 7) Ifølge den velsignelsen Jakob fikk av Isak, skulle folkegrupper og også Jakobs egne «brødre» bøye seg for Jakob. (1Mo 27: 29; jf. 49: 8.) Når folk trådte fram for Davids sønn Absalom for å bøye seg for ham, pleide han i begynnelsen å gripe fatt i dem og kysse dem, tydeligvis for å gi inntrykk av at han stilte seg på lik linje med dem, for derved å fremme sine politiske ambisjoner. (2Sa 15: 5, 6) Mordekai nektet å kaste seg ned for Haman, ikke fordi han betraktet det å kaste seg ned for noen som galt i seg selv, men utvilsomt fordi denne høytstående persiske embetsmannen var en etterkommer av amalekittene, som var forbannet av Gud. – Est 3: 1–6.

Av de nevnte eksemplene framgår det tydelig at det hebraiske ordet ikke nødvendigvis overbringer tanken om noe religiøst eller betegner tilbedelse. I mange tilfeller blir det likevel brukt i forbindelse med tilbedelse, enten av den sanne Gud (2Mo 24: 1; Sl 95: 6; Jes 27: 13; 66: 23) eller av falske guder (5Mo 4: 19; 8: 19; 11: 16). Det var vanlig å bøye seg når man bad til Gud (2Mo 34: 8; Job 1: 20, 21), og man kastet seg ofte ned når man fikk en åpenbaring fra Gud eller på en eller annen måte ble vist hans gunst, som et uttrykk for takknemlighet, ærefrykt og ydmyk underkastelse under hans vilje. – 1Mo 24: 23–26, 50–52; 2Mo 4: 31; 12: 27, 28; 2Kr 7: 3; 20: 14–19; jf. 1Kt 14: 25; Åp 19: 1–4.

Det var tillatt å bøye seg for mennesker som et uttrykk for respekt, men Jehova Gud forbød sine tjenere å bøye seg for andre guder enn ham. (2Mo 23: 24; 34: 14) Å bøye seg i tilbedelse eller ærbødighet for religiøse bilder eller noe annet som var laget av mennesker eller skapt av Gud, ble fordømt i klare ordelag. (2Mo 20: 4, 5; 3Mo 26: 1; 5Mo 4: 15–19; Jes 2: 8, 9, 20, 21) Når tjenere for Jehova som er omtalt i De hebraiske skrifter, kastet seg ned for engler, gjorde de det derfor bare for å vise at de anerkjente dem som Guds representanter, ikke for å vise dem ærbødighet som guder. – Jos 5: 13–15; 1Mo 18: 1–3.

I De kristne greske skrifter. Det greske ordet proskynẹo svarer nøye til det hebraiske ordet hisjtachawạh når det gjelder å overbringe tanken både om å vise skapninger ærbødighet og å tilbe Gud eller en guddom. Måten å vise ærbødighet på er kanskje ikke så tydelig i proskynẹo som i hisjtachawạh, som tydelig overbringer tanken om å kaste seg ned eller bøye seg. Greskkyndige regner det greske ordet som en avledning av verbet kynẹo, «å kysse». Ordet blir imidlertid brukt på en slik måte i De kristne greske skrifter (og også i Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk) at det framgår tydelig at de personene som utførte de handlingene som ordet beskriver, kastet seg ned eller bøyde seg. – Mt 2: 11; 18: 26; 28: 9.

Som i tilfellet med det hebraiske ordet må man alltid ta sammenhengen i betraktning for å avgjøre om det greske ordet proskynẹo refererer til det å vise ærbødighet bare i form av dyp respekt, eller om det refererer til ærbødighet i form av religiøs tilbedelse. Når handlingen er direkte rettet mot Gud (Joh 4: 20–24; 1Kt 14: 25; Åp 4: 10) eller mot falske guder og gudebilder (Apg 7: 43; Åp 9: 20), er det tydelig at det ikke bare dreier seg om den form for ærbødighet som normalt og med rette blir vist mennesker, men om tilbedelse. I tilfeller hvor det ikke blir sagt noe om hvem ærbødigheten er rettet mot, er det gjerne underforstått at den er rettet mot Gud. (Joh 12: 20; Apg 8: 27; 24: 11; He 11: 21; Åp 11: 1) Når det på den annen side blir sagt at noen «fra Satans synagoge» skal komme og «bøye seg ærbødig» for de kristnes føtter, er det åpenbart ikke tale om tilbedelse. – Åp 3: 9.

I en av Jesu illustrasjoner bøyer en slave seg ærbødig for en jordisk konge. (Mt 18: 26) Dette var åpenbart den form for ærbødighet som astrologene viste barnet Jesus, ’den jødenes konge som var født’, som Herodes sa at han ville vise Jesus, og som soldatene spottende viste Jesus like før han ble pælfestet. Ingen av disse betraktet Jesus som Gud eller som en guddom. (Mt 2: 2, 8; Mr 15: 19) Noen oversettelser gjengir proskynẹo med «tilbe» i de fleste tilfeller hvor dette ordet beskriver en handling rettet mot Jesus, men et studium av bruken av dette ordet tilsier at man ikke skal legge for mye i dette. De omstendigheter som førte til at Jesus ble vist ærbødighet, ligner nemlig veldig på de omstendigheter som førte til at profeter og konger tidligere var blitt vist ærbødighet. (Sml. Mt 8: 2; 9: 18; 15: 25; 20: 20 med 1Sa 25: 23, 24; 2Sa 14: 4–7; 1Kg 1: 16; 2Kg 4: 36, 37.) Ofte framgår det av de uttalelsene som ledsaget handlingene, at man ikke betraktet Jesus som Gud eller som en guddom, men at man bøyde seg ærbødig for ham fordi han var Guds representant, «Guds Sønn», den forutsagte  «Menneskesønnen», den Messias som hadde sin myndighet fra Gud. Når man bøyde seg ærbødig for Jesus, var dette ofte et uttrykk for takknemlighet for guddommelige åpenbaringer eller for gunstbevisninger, akkurat som i førkristen tid. – Mt 14: 32, 33; 28: 5–10, 16–18; Lu 24: 50–52; Joh 9: 35, 38.

Mens både profeter og engler i gammel tid hadde tillatt at mennesker bøyde seg ærbødig for dem, ville ikke Peter la Kornelius bøye seg ærbødig for ham, og den eller de englene som Johannes så i noen av sine syner, nektet to ganger Johannes å gjøre det samme, idet engelen begge ganger omtalte seg selv som Johannes’ «medslave» og fulgte opp med formaningen: «Tilbe Gud [toi Theoi proskỵneson].» (Apg 10: 25, 26; Åp 19: 10; 22: 8, 9) I og med Kristi komme hadde det tydeligvis oppstått en ny situasjon som berørte normene for hva som er rett opptreden overfor andre av Guds tjenere. Jesus lærte disiplene sine at «én er deres lærer, mens dere alle er brødre . . . én er deres Leder, Kristus» (Mt 23: 8–12), ettersom det var i Jesus Kristus de profetiske forbildene fikk sin oppfyllelse, slik også engelen sa til Johannes: «Det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen.» (Åp 19: 10) Jesus var Davids Herre, den som var større enn Salomo og større enn Moses. (Lu 20: 41–43; Mt 12: 42; Apg 3: 19–24) Det var derfor på sin plass at Peter nektet Kornelius å gjøre for stor ære på ham.

Apostelen Johannes, som var en salvet kristen og følgelig var blitt erklært rettferdig av Gud og kalt til å være en himmelsk sønn av Gud og konge sammen med Kristus i Guds rike, stod på lignende måte i et annet forhold til engelen (eller englene) i Åpenbaringen enn israelittene hadde stått i til de englene som hadde vist seg for dem. Engelen (eller englene) gav tydeligvis uttrykk for at han (de) anerkjente den forandringen som hadde funnet sted, ved å nekte Johannes å vise ham (eller dem) ærbødighet. – Jf. 1Kt 6: 3; se ERKLÆRE RETTFERDIG.

Overfor den herliggjorte Jesus Kristus. Kristus Jesus er på sin side blitt opphøyd av sin Far, Jehova Gud, til stillingen som den høyeste i universet nest etter Gud selv, «slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen». (Flp 2: 9–11; jf. Da 7: 13, 14, 27.) Hebreerne 1: 6 viser også at selv englene bøyer seg ærbødig for den oppstandne Jesus Kristus. I mange oversettelser gjengis proskynẹo her med «tilbe», mens ordet i andre oversettelser gjengis med «bøye seg for» (AT, Yg), «hylde» (NE, LB) eller lignende. Uansett gjengivelse er imidlertid det greske ordet det samme, og en riktig forståelse av hva englene gjør overfor Jesus, må harmonere med resten av Bibelen. Henvendt til Satan sa Jesus med ettertrykk: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe [en form av proskynẹo], og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» (Mt 4: 8–10; Lu 4: 7, 8) Engelen (eller englene) sa likeledes til Johannes at han skulle «tilbe Gud». (Åp 19: 10; 22: 9) Denne befalingen ble gitt etter Jesu oppstandelse og opphøyelse, noe som viser at det ikke hadde skjedd noen forandring når det gjaldt dette. I Salme 97, som apostelen øyensynlig siterer i Hebreerne 1: 6, sies det riktignok at man skal ’bøye seg for’ Jehova Gud, og likevel blir skriftstedet anvendt på Kristus Jesus. (Sl 97: 1, 7) Apostelen hadde imidlertid allerede sagt at den oppstandne Kristus er «gjenskinnet av [Guds] herlighet og det nøyaktige bilde av selve hans vesen». (He 1: 1–3) Hvis englene tilsynelatende retter det vi forstår som «tilbedelse», mot den oppstandne Kristus, Guds Sønn, må derfor tilbedelsen i virkeligheten være rettet gjennom Kristus mot «ham som dannet himmelen og jorden og hav og vannkilder», den suverene Hersker, Jehova Gud. (Åp 14: 7; 4: 10, 11; 7: 11, 12; 11: 16, 17; jf. 1Kr 29: 20; Åp 5: 13, 14; 21: 22.) Oversettelser som «bøye seg for», «bøye seg ærbødig for» og «hylle» (i stedet for «tilbe») er på den annen side slett ikke i strid med grunnteksten, verken den hebraiske i Salme 97: 7 eller den greske i Hebreerne 1: 6, for disse gjengivelsene er i samsvar med grunnbetydningen av både hisjtachawạh og proskynẹo.