(Alexạndria).

Hovedstad i Egypt og berømt verdensby på Jesu og apostlenes tid. Den moderne havnebyen Alexandria (arab. Al-Iskandariyah) ligger på samme sted, men det er ikke mye igjen av oldtidsbyen.

Byen har navn etter Aleksander den store, som grunnla den i 332 eller 331 f.v.t. Etter hvert ble Alexandria den viktigste byen i Egypt, og under ptolemeerne, Egypts hellenistiske konger, ble den gjort til Egypts hovedstad. Den forble landets hovedstad da Roma overtok kontrollen i år 30 f.v.t., og fungerte som sete for Egypts sentraladministrasjon gjennom den romerske og den bysantinske periode og helt fram til den tid da araberne erobret den på 600-tallet e.v.t.

Jødene utgjorde lenge en anselig del av Alexandrias befolkning, som i en periode kan ha talt hele 500 000. Mange av jødene var etterkommere av dem som flyktet til Egypt etter Jerusalems fall i 607 f.v.t. På Tiberius’ tid skal de ha utgjort omkring en tredjedel av innbyggertallet. Ettersom de hadde sitt eget kvarter i den nordøstlige delen av byen, fikk de leve etter sine egne lover og ha sin egen stattholder.

Det var i Alexandria den greske oversettelsen Septuaginta, den første oversettelse av De hebraiske skrifter, ble utarbeidet. Arbeidet, som ble utført av aleksandrinske jøder, ble etter alt å dømme påbegynt i Ptolemaios (II) Filadelfos’ regjeringstid (285–246 f.v.t.).

Alexandria er bare så vidt nevnt i Bibelen. Noen av dem som diskuterte med Stefanus før han ble stilt for retten, var ’aleksandrinere’, jøder fra Alexandria. Den veltalende Apollos kom fra Alexandria. Og to av de skipene som Paulus reiste med som fange på vei til Roma, kom fra Alexandria. Dette var utvilsomt store kornskip som tilhørte den mektige aleksandrinske flåte, som pleide å krysse Middelhavet og gå til Puteoli i Italia, men som også noen ganger seilte langs kysten til havnebyer i Lilleasia. – Apg 6: 9; 18: 24; 27: 6; 28: 11.