Den første gangen amorittene er nevnt, er i listen over Kanaans sønner. De tilhørte altså den hamittiske folkegruppe, Kams etterkommere. I den hebraiske teksten står uttrykket alltid i entall, men det brukes som oftest i kollektiv betydning, om hele folkeslaget. – 1Mo 10: 6, 15, 16; 1Kr 1: 13, 14.

På Abrahams tid gjorde kongen i Elam og tre andre konger innfall sør for Kanaan og beseiret de amorittene som holdt til i Hasason-Tamar, som man mener lå sørvest for Dødehavet. Tre amorittiske menn som bodde i eller ved Hebron, var på den tiden «Abrams paktsfeller», og disse hjalp ham derfor med å forfølge og beseire de invaderende kongene og redde hans nevø Lot. (1Mo 14) En tid senere sa Gud likevel til Abraham at når ’amorittenes misgjerning var fullendt’, skulle Abrahams etterkommere vende tilbake til Kanaan fra et fremmed land og ta amorittenes land i eie. – 1Mo 15: 13–21.

Kort tid før patriarken Jakob døde i Egypt, gav han et løfte til Josef som lød: «Jeg gir deg i sannhet én høyderygg mer enn dine brødre, den som jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og med min bue.» (1Mo 48: 22) Ettersom ordet «høyderygg» her er oversatt fra det hebraiske ordet sjekhẹm, har noen hevdet at Jakob her siktet til det jordstykket han hadde kjøpt i nærheten av Sikem (hebr. Sjekhẹm). (1Mo 33: 18, 19) Men denne transaksjonen gikk fredelig for seg, og det sies ikke noe noen steder om at Jakob måtte ty til våpenmakt i forbindelse med dette området. Jakobs sønner hadde riktignok senere gjennomført et brutalt angrep på folket i Sikem, men Jakob hadde da fraskrevet seg ethvert ansvar for denne handlingen (1Mo 34: 30), og på sitt dødsleie forbannet han Simeons og Levis vrede, som hadde drevet dem til å utføre angrepet. (1Mo 49: 5–7) På bakgrunn av dette virker det mer fornuftig å forstå Jakobs løfte som en profetisk uttalelse, at han i tro så den framtidige erobringen av Kanaan som om den allerede hadde funnet sted, og at han, på sine etterkommeres vegne, ’tok amorittenes land’ med sverd og bue.

En dominerende stamme i Kanaan. Noen kommentatorer mener at det med uttrykket ’amoritter’, slik det er brukt i 1. Mosebok 15: 16 og 48: 22, siktes til folkeslagene i Kanaan under ett. Det virker da også som om amorittene var den mest fremtredende, den dominerende, stammen i Kanaan på den tiden da israelittene gikk ut av Egypt. (Jf. 5Mo 1: 6–8, 19–21, 27; Jos 24: 15, 18; Dom 6: 10.) Hvis dette er tilfellet, er det forståelig at andre, underordnede og beslektede stammer til tider nevnes ved samme navn som den dominerende stammen, amorittene. I 4. Mosebok 14: 44, 45 står det således at «amalekittene og kanaaneerne» tilføyde israelittene deres første militære nederlag, mens Moses i 5. Mosebok, kapittel 1, i sin oppsummering av hendelsene, ganske enkelt sier at det var amorittene som beseiret dem. (5Mo 1: 44) Likeledes sies det i Josva 10: 5 at det var en amorittkonge som hersket i Jerusalem (jf. Ese 16: 3, 45), mens det andre steder sies at innbyggerne var jebusitter. (Jos 15: 8, 63; Dom 1: 21; se også Jos 9: 7 og 2Sa 21: 2, som dreier seg om gibeonittene.) På lignende måte skulle benevnelsen «jøde», som er  avledet av navnet på én av stammene i Israels nasjon, Juda, komme til å bli brukt om alle israelitter.

Likevel er amorittene også nevnt separat blant de uavhengige kanaaneiske stammene. (2Mo 3: 8; 23: 23, 24; 34: 11–15) De utgjorde en av de sju nasjonene som var «mer folkerike og mektige» enn Israel, nasjoner som alle var viet til tilintetgjørelse, og som Israel ikke måtte slutte noen pakt med, inngå noen ekteskapsallianse med eller delta i falsk tilbedelse sammen med. – 5Mo 7: 1–4.

De tolv speiderne som Moses sendte inn i Kanaan, fant ut at fjellområdet var bebodd av amoritter, hetitter og jebusitter, mens amalekittene bodde i Negev og kanaaneerne ved havet og langs Jordan. (4Mo 13: 1, 2, 29) Amorittene holdt fremdeles til i Hebron og i andre byer i fjellene vest for Jordan, slik de hadde gjort på Abrahams tid. (Jos 10: 5) Men innen israelittenes utgang av Egypt hadde de også trengt inn i moabittiske og ammonittiske områder øst for Jordan og tatt området mellom Arnon-elvedalen i sør (som fra da av utgjorde grensen mot Moab) og Jabbok-elvedalen i nord (grensen mot Ammon). (4Mo 21: 13, 24, 26; Jos 12: 2; Dom 11: 22) Dette var amorittkongen Sihons kongerike, som den jødiske historieskriveren Josefus omtalte som «et område som ligger mellom tre elver [Jordan, Arnon og Jabbok], noe som gjør at det minner litt om en øy». (Jewish Antiquities, IV, 95 [v, 2]) Nord for Sihons rike, med Basjan som kjerneområde, lå det dessuten et annet amorittrike, hvor kong Og hersket. Det ser ut til at dette riket grenset opp mot Sihons og ammonittenes områder i sør, og at det strakte seg fra Jabbok i sør til Hermon-fjellet i nord. – 5Mo 3: 1, 8.

Undertvunget av Israel. Da israelittene nærmet seg det lovte land, adlød de Guds befaling om at de ikke skulle krenke Moabs og Ammons territorier. (5Mo 2: 9, 37) De sendte også bud til kong Sihon i hans hovedstad, Hesjbon, og bad om tillatelse til å dra gjennom landet hans, idet de gav ham en klar og tydelig garanti: «La meg få dra gjennom ditt land. Vi skal ikke vike av og gå inn på noen åker eller i noen vingård. Vi skal ikke drikke vann fra noen brønn. På kongeveien skal vi gå helt til vi har dratt gjennom ditt område.» I stedet for å tillate dette samlet Sihon sine styrker og rykket ut for å kjempe mot Israel. Han led et knusende nederlag ved Jahas i nærheten av Hesjbon, slik at hele området hans falt i hendene på israelittene. (4Mo 21: 21–32; 5Mo 2: 24–36; se SIHON.) Da israelittene invaderte nabokongen Ogs land, beseiret de også denne amorittkongen, og de inntok 60 befestede byer. (4Mo 21: 33–35; 5Mo 3: 1–7; se OG.) Det at disse mektige amorittrikene falt for Israel, skapte en knugende redsel blant moabittene (4Mo 22: 2–4), og denne frykten rådde også blant folket i Kanaan, noe som framgår av det Rahab sa til de israelittiske speiderne. (5Mo 2: 24, 25; Jos 2: 9–11) De to beseirede amorittkongenes territorier ble nå tildelt de to stammene Ruben og Gad og halve Manasse stamme som arv. – 4Mo 32: 31–33, 39; 5Mo 3: 8–13.

Når det gjelder amorittene vest for Jordan, «begynte deres hjerter å smelte» da de hørte om hvordan israelittene hadde krysset Jordan på mirakuløst vis. Dette miraklet, kombinert med de knusende seirene Israel allerede hadde vunnet, kan være en del av forklaringen på at amorittene ikke angrep Israels leir i den perioden som fulgte, verken mens de israelittiske mennene ble omskåret, eller under påskefeiringen. (Jos 5: 1, 2, 8, 10) Men etter ødeleggelsen av Jeriko og Ai dannet stammene i Kanaan en massiv allianse og gjorde felles front mot Israel. (Jos 9: 1, 2) Da innbyggerne i Gibeon, som var hevitter, valgte å søke fred med Israel, ble de straks angrepet av ’fem amorittkonger’, og hadde det ikke vært for at Josvas styrker rykket ut og marsjerte hele natten for å komme dem til unnsetning, samt Jehovas mirakuløse inngripen, ville de ha blitt utslettet. – Jos 10: 1–27; 11: 19.

Etter dette slaget og Josvas etterfølgende felttog mistet tydeligvis amorittene sin makt i det sørlige Palestina. I den nordlige delen av landet slo amorittene seg imidlertid sammen med andre stammer, og disse allierte styrkene tok opp kampen mot Israel «ved Meroms vann». De led et katastrofalt nederlag, og etter dette er ikke amorittene omtalt som noen alvorlig trussel mot Israel mer. (Jos 11: 1–9) Det ble noen få tilbake, men deres område var nå sterkt beskåret, og med tiden ble de satt til å utføre tvangsarbeid for israelittene. (Jos 13: 4; Dom 1: 34–36) Noen israelittiske menn giftet seg med amorittiske kvinner, noe som førte til frafall (Dom 3: 5, 6), og det ser ut til at amorittene også ellers fortsatte å volde israelittene besvær en tid, for først på Samuels tid, etter at Israel hadde vunnet en avgjørende seier over filisterne, sies det at «det ble fred mellom Israel og amorittene». (1Sa 7: 14) Under Salomos styre var amorittene igjen blant dem som var satt til å utføre tvangsarbeid. (1Kg 9: 20, 21) Amorittene var beryktet for sin ondskap og sin avgudsdyrkelse og var tydeligvis i så måte representative for kanaaneerne i sin alminnelighet. (1Kg 21: 26; 2Kg 21: 11) Det at israelitter tok seg  amorittiske koner, utgjorde et innfløkt problem ennå blant de israelittene som hadde vendt hjem etter landflyktigheten i Babylon. (Esr 9: 1, 2) Men amorittene, som en gang hadde vært det fremste folket i hele Kanaan, opphørte med tiden helt å eksistere, omtrent som et høyt, stort tre som frukten er fjernet fra, og som har fått røttene ødelagt. – Am 2: 9, 10.

«Amurru». Verdslige historikere setter ofte Bibelens amoritter i forbindelse med det folket som kalles amurru i tidlige akkadiske (assyrisk-babylonske) kileskrifttekster. Det sies om amurru-folket at det invaderte Mesopotamia i begynnelsen av det andre årtusen f.v.t., og at det i flere hundre år hadde et rike i Babylonia. Det sies ofte om Hammurabi, en kjent lovgiver i denne perioden, at han var «av amorittisk herkomst».

De tilgjengelige vitnesbyrd om amurru synes imidlertid ikke å gi grunnlag for de bastante konklusjonene som blir trukket om at dette folket er identisk med Bibelens amoritter. Ordet «amurru» i de gamle kileskrifttekstene betydde i første rekke «vest» og henspilte på området vest for Mesopotamia. A.H. Sayce sier i The International Standard Bible Encyclopedia at betegnelsen amurru er «en rent geografisk angivelse av deres umiddelbare opprinnelse, sett fra Mesopotamia. Den sier ikke noe om deres etniske sammensetning eller deres egentlige navn». (Redigert av G.W. Bromiley, 1979, bd. 1, s. 113.) Dagens historikere omtaler gjerne Mari, en oldtidsby ved Eufrat i det nordlige Mesopotamia, som et senter for amurrus ekspansjon inn i Mesopotamia, men nesten alle de flere tusen tavlene man har funnet her, er avfattet på det semittiske språket akkadisk (assyrisk-babylonsk), med enkelte navn av vestsemittisk opprinnelse. Som nevnt var imidlertid Bibelens amoritter hamittiske, ikke semittiske, og selv om det ikke er umulig at en gren av amorittfolket antok et semittisk språk, er det like sannsynlig at de tidlige amurru ganske enkelt var «vesterlendinger», at de tilhørte de semittiske folkene som holdt til vest for Babylonia. I A History of Israel (1981, s. 49) sier professor John Bright: «I noen hundre år [i slutten av det tredje og begynnelsen av det andre årtusen f.v.t.] var folket i det nordvestlige Mesopotamia og det nordlige Syria blitt omtalt i kileskrifttekster som amurru, dvs. ’vesterlendinger’. Dette ble tydeligvis en generell term som gjaldt folk som talte en av de forskjellige nordvestsemittiske dialekter som fantes i området, og den omfattet etter all sannsynlighet de slekter som både hebreerne og arameerne senere utgikk fra.»