I 2. Korinter 6: 2 siterer apostelen Paulus fra profetien i Jesaja 49: 8, hvor det sies: «Dette er hva Jehova har sagt: ’I en velviljens tid har jeg svart deg, og på en frelsens dag har jeg hjulpet deg; og jeg fortsatte å verne om deg så jeg kunne gi deg som en pakt for folket, for å gjenreise landet, for å la de øde arveloddene bli tatt i eie igjen.’» Dette ble altså opprinnelig sagt til Jesaja, som den som representerte eller personifiserte nasjonen Israel. (Jes 49: 3) Det var tydeligvis en profeti om gjenopprettelse, og den fikk følgelig sin første oppfyllelse ved Israels utfrielse av Babylon da ropet «Kom ut!» lød til de israelittiske fangene. De vendte deretter tilbake til sitt hjemland og gjenreiste det øde landet. – Jes 49: 9.

Ordene i vers 8 i dette kapitlet, «så jeg kunne gi deg som en pakt for folket», og uttalelsen i vers 6 om at denne Jehovas «tjener» ville bli gitt ’som et lys for nasjonene, for at Guds frelse skulle nå til jordens ytterste ende’, viser imidlertid at dette er en messiansk profeti, og at den derfor må gjelde Kristus Jesus som Guds «tjener». (Sml. Jes 42: 1–4, 6, 7 med Mt 12: 18–21.) Ettersom «velviljens tid» var en tid da Jehova ville ’svare’ og ’hjelpe’ sin tjener, må den sikte til Jesu jordiske liv da han «med sterke rop og tårer, [frambar] påkallelser og også anmodninger til Ham som kunne frelse ham fra døden», og da han «ble hørt med velvilje for sin gudsfrykt». (He 5: 7–9; jf. Joh 12: 27, 28; 17: 1–5; Lu 22: 41–44; 23: 46.) Det var derfor «en frelsens dag» for Guds Sønn, som i denne gunstige perioden viste en fullkommen ulastelighet og derfor ble «ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham». – He 5: 9.

Den måten Paulus anvender denne profetien på, viser dessuten at den også gjelder de kristne, som Paulus inntrengende oppfordrer til «ikke å ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den», og som han (etter å ha sitert Jes 49: 8) sier følgende til: «Se, nå er den spesielt antagelige tid. Se, nå er frelsens dag.» (2Kt 6: 1, 2) Disse kristne var fra og med pinsedagen i år 33 blitt et åndelig Israel, «Guds Israel» (Ga 6: 16), men for at denne «antagelige tid» skulle bli en «frelsens dag» for dem, måtte de vise seg verdige til Guds ufortjente godhet.

Det at profetien først ble oppfylt i forbindelse med en gjenopprettelse, viser også at den gjelder en tid da det vil finne sted en utfrielse av et åndelig fangenskap, og da Gud igjen fullt ut vil vise sin gunst. – Jf. Sl 69: 13–18.

Til de kjødelige jøder som ikke forstod at det var en gunstig tid, og at de hadde mulighet for å bli en del av det ’åndelige Israel’, sa Paulus at han vendte seg til de ikke-jødiske nasjoner. Til støtte for det siterte han Jesaja 49: 6, idet han sa: «Ja, Jehova har gitt oss befaling med disse ord: ’Jeg har satt deg til et lys for nasjoner, for at du skal være til frelse til jordens ytterste ende.’» (Apg 13: 47) Uttrykkene «tid» og «dag» viser at tiden er begrenset, og det er derfor nødvendig å bruke den beleilige tid, eller velviljens tid, på en forstandig måte, før den er til ende og Gud trekker sin barmhjertighet og sitt tilbud om frelse tilbake. – Ro 13: 11–13; 1Te 5: 6–11; Ef 5: 15–20.