(Asạsel) [geit som forsvinner].

Ordet «Asasel» forekommer fire ganger i Bibelen, i forbindelse med forskriftene for soningsdagen. – 3Mo 16: 8, 10, 26.

Ordets opprinnelse er omdiskutert. Ifølge stavemåten i den hebraiske massoretiske tekst synes ʽazaʼzẹl å være sammensatt av to rotord som betyr «geit» og «forsvinne». Betydningen skulle således være «geit som forsvinner». Ifølge en annen avledning, basert på den oppfatningen at to konsonanter er blitt byttet om, betyr ordet «Guds styrke». Den latinske oversettelsen Vulgata gjengir det hebraiske ordet med caper emissarius, som betyr «bukken som sendes bort», det vil si «syndebukken». Og det greske uttrykket som er brukt i Septuaginta, betyr «den som fører bort (avverger) ondt».

Til bruk på den årlige soningsdagen skulle øverstepresten ta to unge geitebukker fra Israels forsamling. Ved loddtrekning ble den ene bukken bestemt «for Jehova» og den andre «for Asasel». Etter at det var blitt ofret en okse for øverstepresten og hans husstand (som uten tvil innbefattet alle levittene), ble bukken for Jehova ofret som et syndoffer. Bukken for Asasel ble imidlertid stilt levende ’framfor Jehova, for at det skulle gjøres soning for den, og for at den skulle sendes av sted for Asasel ut i ødemarken’. (3Mo 16: 5, 7–10) Det var gjort soning for den levende bukken med blodet av bukken for Jehova, den som nettopp var blitt slaktet som et syndoffer, ettersom kjødets liv er i blodet. (3Mo 17: 11) Verdien av den slaktede bukkens blod, eller liv, ble således overført til den levende bukken, bukken for Asasel. Selv om den levende bukken ikke ble slaktet av presten, hadde den en sonende verdi, verdien av et liv. Det at den ble framstilt for Jehova, viser øyensynlig at han anerkjente denne overføringen av den slaktede bukkens verdi eller sonende kraft. Dette minner om forskriftene for renselsen av en israelitt som var blitt helbredet for spedalskhet, eller for renselsen av et hus som var blitt fri for en lignende plage. I slike tilfeller skulle en levende fugl dyppes i blodet av en fugl som var blitt slaktet. Deretter fikk den levende fuglen fly bort, og den førte dermed synden bort. – 3Mo 14: 1–8, 49–53.

 Begge bukkene skulle være lytefrie, og de skulle være så like som mulig. Før loddtrekningen hadde begge bukkene like stor mulighet for å bli utvalgt som bukken for Jehova. Etter at øverstepresten hadde ofret bukken for Jehova, la han hendene på hodet til den levende bukken og bekjente folkets synder over den. Deretter ble denne bukken sendt ut i ødemarken ved ’en mann som stod klar’. (3Mo 16: 20–22) I symbolsk forstand bar bukken for Asasel således bort de synder som folket hadde begått i det forløpne år, idet den forsvant med syndene i ødemarken.

De to bukkene ble omtalt som ett syndoffer. (3Mo 16: 5) Når det ble brukt to dyr, var det åpenbart for å understreke hva som ble utvirket ved denne foranstaltningen til soning for folkets synder. Den første bukken ble frambåret som et offer. Den andre bukken, som folkets synder ble bekjent over, og som ble sendt ut i ødemarken, tjente til å understreke at Jehova tilgir dem som angrer. Salme 103: 12 inneholder denne forsikringen: «Så langt som soloppgangen er fra solnedgangen, så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss.»

Som apostelen Paulus forklarte, utrettet Jesus langt mer ved å gi sitt eget fullkomne menneskeliv som et offer for menneskehetens synder enn det som var blitt oppnådd ved «blodet av okser og av geiter». (He 10: 4, 11, 12) Han tjente således som «syndebukk», idet ’han tok våre sykdommer på seg’ og ble «gjennomboret for vår overtredelse». (Jes 53: 4, 5; Mt 8: 17; 1Pe 2: 24) Han ’bar bort’ syndene til alle som viser tro på verdien av hans offer. Ved hans offer ble det vist hvordan Gud har sørget for at all synd vil bli fullstendig glemt. I disse henseender er bukken «for Asasel» et bilde på Jesu Kristi offer.