Det hebraiske ordet rachạts er gjengitt med enten «bade (seg)» eller «vaske (seg)» og brukes om rengjøring av menneskekroppen og av forskjellige ting, enten ved nedsenking i vann eller ved at det blir helt vann over det som vaskes. (3Mo 16: 24; 1Mo 24: 32) Om vasking av klær ved å banke klærne i vann bruker imidlertid bibelskribentene et annet hebraisk ord, kavạs, som er beslektet med det arabiske kabasa (kna; stampe) og det akkadiske kabasu (tråkke ned). Vi leser således i 3. Mosebok 14: 8: «Og den som er i ferd med å rense seg, skal vaske [en form av kavạs] sine klær og rake av alt håret og bade seg [werachạts] i vann, og han skal være ren.» – Se også 3Mo 15: 5–27; 4Mo 19: 19.

Det greske ordet for «bad» er loutrọn. – Tit 3: 5.

 Det ventes av dem som tilber Jehova i hellighet og renhet, at de er renslige. Dette ble anskueliggjort i forbindelse med tjenesten ved tabernaklet og senere ved templet. Da øverstepresten Aron og hans sønner ble innsatt i sine embeter, måtte de bade før de kunne ta på seg embetsklærne sine. (2Mo 29: 4–9; 40: 12–15; 3Mo 8: 6, 7) Når prestene skulle vaske hender og føtter, brukte de vann fra vaskekaret av kobber i tabernaklets forgård og senere fra det kjempestore støpte hav i Salomos tempel. (2Mo 30: 18–21; 40: 30–32; 2Kr 4: 2–6) På soningsdagen badet øverstepresten to ganger. (3Mo 16: 4, 23, 24) De som førte bukken for Asasel, restene etter dyreofrene og den røde kua som skulle ofres, ut utenfor leiren, måtte bade seg og vaske klærne sine før de kunne komme inn i leiren igjen. – 3Mo 16: 26–28; 4Mo 19: 2–10.

Under en rekke forskjellige omstendigheter måtte israelitter i sin alminnelighet vaske seg seremonielt. Alle som ble friske etter å ha vært spedalske, alle som rørte ved noe som var blitt berørt av en som hadde «utflod», en mann som hadde hatt sæduttømning, en kvinne som hadde hatt menstruasjon eller en annen blødning, og alle som hadde hatt seksuell omgang, var «urene» og måtte bade. (3Mo 14: 8, 9; 15: 4–27) En som oppholdt seg i et telt hvor det befant seg et lik, eller som rørte ved et lik, var «uren» og måtte renses med renselsesvann. Hvis noen nektet å etterkomme dette kravet, skulle han «bli avskåret fra menighetens midte», fordi han hadde ’besmittet Jehovas helligdom’. (4Mo 19: 20) Det passer derfor godt at bading og vasking er brukt billedlig i forbindelse med det å være ren i Jehovas øyne. (Sl 26: 6; 73: 13; Jes 1: 16; Ese 16: 9) Man blir renset når man blir badet i Jehovas sannhetsord, som sammenlignes med vann. – Ef 5: 26.

Bibelen nevner noen steder enkeltpersoner som badet og vasket seg: Faraos datter badet i Nilen (2Mo 2: 5); Rut vasket seg før hun gikk til Boas (Rut 3: 3); Batseba badet uforvarende i Davids påsyn (2Sa 11: 2, 3); David vasket seg før han gikk og kastet seg ned i Jehovas hus (2Sa 12: 20); noen prostituerte badet i en dam i Samaria (1Kg 22: 38). Na’aman, som var spedalsk, badet seg sju ganger i Jordan på Elisjas befaling, og han ’ble ren’. (2Kg 5: 9–14) Det var vanlig å vaske nyfødte barn og også å vaske de døde før begravelsen. – Ese 16: 4; Apg 9: 37.

I det varme klimaet i Midtøsten, hvor folk gikk langs støvete veier i åpne sandaler, var det et uttrykk for vennlighet og gjestfrihet å sørge for at ens gjester fikk føttene vasket. Abraham viste noen engler en slik vennlighet (1Mo 18: 1–4); andre eksempler er Lot, Laban og Abigajil. (1Mo 19: 1, 2; 24: 29–32; 1Sa 25: 41; Lu 7: 38, 44; 1Ti 5: 10) I tillegg vasket Jesus sine disiplers føtter. – Joh 13: 5–17; se VASKING AV FØTTER.

Fariseerne «vasket hendene opp til albuen» – ikke av hygieniske grunner, men utelukkende på grunn av rabbinske tradisjoner. – Mr 7: 1–5; Mt 15: 1, 2.