Dette ordet er en oversettelse av det hebraiske zẹfeth, som betegner asfalt (bitumen) i flytende form. Det er et svart eller brunlig stoff som har et høyt innhold av hydrokarboner, og som ligner på tjære. – Se ASFALT.

Mineralsk bek er svært brennbart, og hvis det ikke blir tilført rikelig med luft, avgir det store mengder røyk under forbrenning. At Edoms elver skulle bli fylt med bek, at landet skulle bli «som brennende bek», og at røyken skulle stige til værs til uavgrenset tid, er et godt bilde på fullstendig tilintetgjørelse. (Jes 34: 9, 10) Denne beskrivelsen hjelper en også til å se hvilket stoff det var snakk om, for Edom lå i nærheten av Dødehavet, og den dag i dag blir det fra tid til annen skylt opp asfalt langs Dødehavets bredd, tydeligvis fra forekomster som nå ligger under vann.

Ifølge 2. Mosebok 2: 3 ble den papyruskisten som Moses ble lagt i, smurt inn med både «asfalt og bek». Den jødiske kommentatoren Raschi har framholdt at tanken kan være at den ble innsatt med asfalt på innsiden og bek på utsiden. En annen mulighet er at man benyttet en blanding av to forskjellige former av i bunn og grunn samme stoff. I boken The Land and the Book (revidert av J. Grande, 1910, s. 200) framholder W.M. Thomson den oppfatning at 2. Mosebok 2: 3 «sier noe om den prosessen man benyttet når man bearbeidet asfalten. Mineralet, slik det forekommer i dette landet, smelter lett i ublandet form, men når det er kaldt, er det skjørt som glass. Det må blandes med tjære når det smelter; da blir det til en hard, glassaktig voks som er fullstendig vanntett». I den greske oversettelsen Septuaginta er det brukt ett enkelt ord, asfaltọpissa, som betegner en blanding av asfalt og bek. Noen steder i Midtøsten har man også i nyere tid brukt mineralsk bek til å tette båter med.