Flere hebraiske og arameiske ord er oversatt med «besvergelse» eller «besverger». Det hebraiske ordet ʼasjsjạf (aram. ʼasjạf, gjengitt med ’astrolog’ i KJ) betyr «besverger, åndemaner, trollmann». (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 80, 1083; Lexicon in Veteris Testamenti Libros av Koehler og Baumgartner, Leiden 1958, s. 95, 1055) Å besverge betyr i denne sammenheng å få makt over ånder ved hjelp av påkallelser eller besvergelsesformularer, som når noen høytidelig maner fram de dødes angivelige ånder. En åndemaner er en spåmann som foregir å kunne mane fram døde, og som deretter prøver å forutsi og påvirke framtidige begivenheter ved hjelp av sin forbindelse med dem.

Gud forbyr enhver form for det som hevdes å være kommunikasjon med de døde. «Og dersom de sier til dere: ’Vend dere til de spiritistiske mediene eller til dem som har en spådomsånd, til dem som piper og kommer med lavmælte utsagn’ – er det ikke til sin Gud et folk skulle vende seg? Skulle en vende seg til de døde for de levende?» (Jes 8: 19) Den kvinnen som virket som åndemedium i En-Dor, og som den troløse kong Saul oppsøkte, drev til tross for forbudet i Israel med besvergelser av de døde og fikk dermed kontakt med demonene. – 1Sa 28: 7; 3Mo 20: 27.

Det var spesielt mange besvergere blant babylonerne. Etter at Daniel og hans tre venner, som var blitt ført som fanger til Babylon, hadde gjennomgått en spesiell treårig opplæring i kaldeernes språk, viste de seg å være «ti ganger bedre [når det gjaldt visdom og forstand] enn alle de magipraktiserende prestene og alle de besvergerne» som fantes i riket. – Da 1: 3–20.

Omkring åtte år senere tilkalte kong Nebukadnesar alle de forskjellige spåmennene, ikke bare besvergerne, og krevde at de først fortalte ham en bestemt drøm han hadde hatt, og deretter tydet drømmen for ham. (Da 2: 1–3, 27) Kongen var mistenksom overfor dem, for han sa: «Det er et løgnaktig og falskt ord dere er blitt enige om å si framfor meg.» Han var også klar over at de forsøkte å vinne tid i håp om at omstendighetene ville forandre seg. Så for å ha en viss garanti for at vismennene hans kunne gi ham den rette tydningen av det ærefryktinngytende synet han hadde hatt, insisterte han på at de først fortalte ham drømmen. «Fortell meg . . . drømmen,» erklærte kongen, «så vet jeg at dere kan fortelle meg tydningen av den.» (Da 2: 4–9) Da besvergerne og de andre spåmennene ikke kunne fortelle kongen det han ville vite, ble han harm og  befalte at alle Babylons vismenn skulle utryddes. Men Daniel fikk vite om kongens kunngjøring (som ville ha omfattet Daniel og hans venner), og etter at ’hemmeligheten var blitt åpenbart’ for Daniel av Gud, skyndte han seg å fortelle den til kongen uten selv å ta æren, for, som han sa: «Det [er] ikke ved noen visdom som finnes i meg framfor i noen andre som lever, at denne hemmelighet er åpenbart for meg.» – Da 2: 19–30.

Noen tiår senere ble kong Belsasar forferdet over en skrift på veggen som han ikke kunne lese. Kongen «ropte høyt at besvergerne, kaldeerne og astrologene skulle føres inn», og deretter kom han med et meget sjenerøst tilbud: «Det menneske som leser denne skriften og forteller meg dens tydning – i purpur skal han bli kledd, med et halskjede av gull om sin hals, og som den tredje i riket skal han herske.» (Da 5: 5–7) Verken besvergerne eller de andre spåmennene kunne tyde skriften, og igjen var det Daniels Gud, Jehova, som gav tydningen. – Da 5: 8–29.

Det hebraiske ordet ʼittịm blir i Jesaja 19: 3 brukt om Egypts ’besvergere’. Det hebraiske ordet chẹver (gjengitt med ’trylleformular’) betegner en magisk formel som uttales, synges eller skrives som besvergelse for å ’binde’ en person. (Sl 58: 5; Jes 47: 9, 12) De «smykkene av summende sneglehus» som Sions døtre hadde og utvilsomt gikk med, var sannsynligvis amuletter, i betraktning av at det hebraiske ordet for disse smykkene (lechasjịm) kommer fra en rot som betyr «hviske, besverge». (Jes 3: 20; jf. 2Sa 12: 19; Sl 58: 5.) Slike spiritistiske skikker var blant de ’vederstyggelighetene’ som Jehova forbød sitt folk å ta etter. (5Mo 18: 9–11) Babylonerne, egypterne og andre av oldtidens folkeslag var kjent for å sette sin lit til besvergelser og trylleformularer. – Jes 19: 3; 47: 9, 12.

Slangetemming. Slangetemming kan være en form for spiritisme og skriver seg fra oldtidens slangekult. Slangetemmeren foregir å besverge slangen, ofte en kobra, slik at den virker fortryllet av den musikken han spiller, vanligvis på en fløyte eller et annet blåseinstrument. Slanger er ikke døve eller tunghørte, slik noen tror; nei, som det framgår av Salme 58: 4, 5, kan de høre både musikken og slangetemmerens stemme. Man skulle kanskje tro at slangen er dressert, omtrent slik man dresserer et pattedyr eller en fugl, ved at man har lagt den i en kurv med lokk, har spilt dempet musikk og raskt har lagt på lokket hvis den har prøvd å stikke av, inntil den har lært lydig å løfte seg til musikken uten å forsøke å flykte. Enkelte slanger er nok dressert på denne måten, men det ser ut til at slangetemming ofte er forbundet med spiritistiske krefter.

At denne spiritistiske kunsten har vært kjent siden oldtiden, framgår av at den er nevnt i Bibelen. – Sl 58: 4, 5; For 10: 11; Jes 3: 3; Jer 8: 17.