Det hebraiske ordet sẹfer (bok; brev; skrift) er beslektet med verbet safạr (å telle) og substantivet sofẹr (skriver; avskriver). (1Mo 5: 1; 2Sa 11: 15; Jes 29: 12; 22: 10; Dom 5: 14; Ne 13: 13) Brukt om offisielle dokumenter blir sẹfer gjengitt med ’skrivelse’, ’attest’ og ’kontrakt’. (Est 9: 25; Jer 3: 8; 32: 11) Det greske ordet for «bok» er bịblos; diminutivformen biblịon (bokst.: «liten bok») blir gjengitt med «bok», ’attest’ og  «bokrull». (Mr 12: 26; He 9: 19, Int; Mt 19: 7; Lu 4: 17) Ordet «bibel» kommer av disse greske ordene. – Se BIBELEN.

Boken i sin tidligste form kan ha vært en tavle eller en samling av tavler laget av leire, stein, voks, tre overtrukket med voks, metall, elfenben eller kanskje et antall potteskår (ostraka). Håndskrevne bokruller var laget av sammenføyde ark av papyrus, av pergament (dyrehuder, især av saue- og geiteskinn) eller av det finere materialet velin, framstilt av huden av unge kalver, og, enda senere, av lin eller klutepapir. Til slutt framstod boken som en samling håndskrevne eller trykte, foldede og sammenlagte blad som var blitt sydd sammen, limt eller heftet og til sist bundet inn.

En bokrull var som regel bare beskrevet på den ene siden. Hvis det var en skinnrull, skrev man på den siden hvor hårene opprinnelig hadde sittet. Skrivematerialet var undertiden rullet omkring en stokk. Man begynte å lese i den ene enden mens man holdt rullen i venstre hånd og rullet den rundt stokken med høyre hånd (hvis det var hebraisk; omvendt hvis det var gresk). Hvis det var en lang rull, var skrivematerialet fastgjort til og rullet om to stokker, og man kunne da se den midterste delen av teksten når man tok den opp for å lese den. Volumen (av volvere, å rulle) ble derfor den latinske betegnelsen for en bokrull og senere for et enkeltbind av et verk.

Den vanlige størrelsen på de arkene som ble brukt til bokruller, var 23 til 28 cm i høyden og 15 til 23 cm i bredden. Flere av disse arkene ble limt sammen ved siden av hverandre. I dødehavsrullen med Jesajas bok fra 100-tallet f.v.t. er imidlertid arkene sydd sammen med lintråd. Denne rullen består av 17 pergamentstykker som er gjennomsnittlig 26,2 cm høye og fra 25,2 til 62,8 cm brede, og den har, i den stand den nå er i, en samlet lengde på 7,3 m. På Plinius’ tid bestod vanlige skriftruller (sannsynligvis de som var til salgs) av 20 ark. En egyptisk papyrusrull, kalt Papyrus Harris, med opptegnelser om Ramses IIIs regjeringstid, har en lengde på 40,5 m. Markusevangeliet ville ha krevd en rull på 5,8 m og Lukasevangeliet en rull på 9,5 m.

Bokrullens kanter ble skåret til, pusset med pimpstein og farget, vanligvis svart. Rullen ble så dyppet i sederolje, som beskyttet den mot insekter. Som regel skrev man bare på den ene siden, med mindre teksten var så lang at man ikke fikk plass til alt på innsiden. Da kunne man også skrive noe på utsiden, baksiden. De bokrullene som profetene Esekiel og Sakarja og apostelen Johannes så i sine syner, var beskrevet på begge sider. Dette viser at de domsbudskapene rullene inneholdt, var meget omfattende og av stor betydning. – Ese 2: 10; Sak 5: 1–3; Åp 5: 1.

Viktige dokumenter ble forseglet med en klump leire eller voks, som ble preget med forfatterens eller skriverens segl og festet til dokumentet med snorer. Apostelen Johannes så i et syn en bokrull med sju segl bli gitt til Lammet av ham som satt på tronen. – Åp 5: 1–7.

Tidlige bokruller hadde opptil fire spalter pr. ark, mens senere ruller som regel bare hadde én spalte pr. ark. Jeremias bokrull var beskrevet med slike «spalter» som fylte et ark. Når tre–fire spalter var lest, skar kong Jehojakim den delen ut av rullen og kastet den på ilden. (Jer 36: 23) De 17 stykkene som dødehavsrullen med Jesajas profeti består av, inneholder 54 spalter med tekst, og hver spalte har omkring 30 linjer.

Israelittene benyttet bøker i form av ruller fram til den kristne menighets tid. Opptegnelsene i de gamle statsarkivene i Israel og Juda og også de inspirerte skriftene til Jehovas profeter var bokruller, selv om de undertiden blir kalt ’bøker’. – 1Kg 11: 41; 14: 19; Jer 36: 4, 6, 23.

Etter landflyktigheten i Babylon ble det bygd mange synagoger, og hver synagoge hadde sine ruller med De hellige skrifter, som man leste opp fra hver sabbat. (Apg 15: 21) Jesus selv leste opp fra en slik bokrull, muligens en som lignet dødehavsrullen med Jesajas bok. – Lu 4: 15–20.

Kodekser. Det ser ut til at de kristne hovedsakelig gjorde bruk av bokruller inntil slutten av det første århundre. Apostelen Johannes skrev Åpenbaringsboken omkring år 96, og denne boken blir kalt en bokrull i kapittel 22, versene 18 og 19. Bokruller var imidlertid svært uhåndterlige. Etter at kodeksen hadde fått sin alminnelige bokform, ble det klart at den hadde vesentlige fordeler framfor den tradisjonelle bokrullen. Det skulle for eksempel en bokrull på hele 31,7 m til å romme de fire evangeliene, mens de kunne få plass i én kompakt og hendig kodeks. Kodeksen var også billigere, ettersom man kunne skrive på begge sider av bladene. Kodeksens innhold var dessuten godt beskyttet av omslaget, og man kunne hurtig finne forskjellige skriftsteder i den, langt hurtigere enn i bokrullene.

Det ville være vanskelig, ja praktisk talt umulig, å slå opp hurtig i en stor rull for å lese et bestemt skriftsted. Det er ting som tyder på at de kristne var snare til å gjøre bruk av kodeksen, eller bokformen med blad, ettersom de var interessert i å forkynne det gode budskap og hadde behov for å rådføre seg med og henvise til mange skriftsteder under sitt bibelstudium og i sin forkynnelse.

 At de kristne gikk foran når det gjaldt å gjøre bruk av bokformen med blad – hvis det ikke var de som oppfant den – er noe professor E.J. Goodspeed peker på i sin bok Christianity Goes to Press (1940, s. 75, 76). Han sier: «Det fantes menn i den første kristne kirke som var fullt ut klar over den rolle utgivelsen av skrifter spilte i den gresk-romerske verden, og som i sin iver etter å spre det kristne budskap i denne verden grep til alle de publikasjonsmetoder som fantes, ikke bare de gamle, tradisjonelle og forslitte metodene, men også de nyeste og mest progressive, og benyttet seg av dem i fullt mål i sin kristne propaganda. Det førte til at de var de første som tok i bruk bokformen med blad i større utstrekning, den som nå benyttes overalt. Deres evangelium var ikke et esoterisk, hemmelig mysterium, men noe som skulle forkynnes fra hustakene, og de så det som sin oppgave å følge profetenes gamle valgspråk: ’Forkynn gode tidender.’ Å skrive de enkelte evangeliene var naturligvis et stort arbeid, men å samle dem og utgi dem som en samling var noe helt annet, og en oppgave som var av nesten like stor betydning som å skrive dem.» – Se også Encyclopædia Britannica, 1971, bd. 3, s. 922.

Basert på et foredrag av professor Sanders (trykt i University of Michigan Quarterly Review, 1938, s. 109) oppstiller professor Goodspeed i sin bok (s. 71) en tabell hvor han sammenligner funnene av klassiske og kristne verker fra 100-tallet, 200-tallet og 300-tallet e.v.t. med hensyn til de fragmenter som er blitt funnet av henholdsvis bokruller og kodekser i hver gruppe:

Om de første kristne som bokutgivere sier professor Goodspeed videre (s. 78): «De ikke bare fulgte med tiden hva dette angår, men de var forut for sin tid, og forleggerne i de påfølgende århundrer har tatt etter dem.» Han sier også (s. 99): «Det var utbredelsen av Bibelen som gav støtet til utviklingen av bladbokformen til litterære formål på 100-tallet, og det var utbredelsen av Bibelen som gav støtet til oppfinnelsen av boktrykkerkunsten.»

Professor Goodspeed lanserer denne forklaringen (s. 81): «Den eiendommelige bemerkningen i II Tim. 4: 13, ’Ta med . . . bøkene, især pergamentene (de greske ordene er biblia, membranas), får en til å lure på om ikke biblia betyr rullene med de jødiske skrifter og membranas de nyere bladbøkene av kristen opprinnelse – evangeliene og brevene til Paulus. Professor Sanders’ bevisføring tyder sterkt på at bladbøkene nord for Middelhavet i begynnelsen høyst sannsynlig var av pergament.»

Palimpsester. På grunn av at skrivemateriale var dyrt og vanskelig å få tak i, hendte det at det ble brukt om igjen. Teksten i noen håndskrifter ble undertiden delvis fjernet, idet man enten skrapte, brukte en svamp eller med andre midler visket ut så mye som mulig av den opprinnelige skriften. På papyrus kunne skriften fjernes med en svamp hvis blekket var noenlunde friskt; ellers kunne man stryke over den gamle skriften eller bruke baksiden som skriveflate. På noen palimpsester er den opprinnelige skriften på grunn av luftens innvirkning eller av andre grunner tydelig nok til å kunne dechiffreres. Flere bibelhåndskrifter er slike palimpsester. Et av de betydeligste er Codex Ephraemi, som under en tekst som sannsynligvis stammer fra 1100-tallet, inneholder en del av De hebraiske og De greske skrifter med en skrift som antas å være fra 400-tallet e.v.t.

Andre bøker som er nevnt i Bibelen. I Bibelen blir det henvist til en rekke bøker som ikke hører til de inspirerte skrifter. Noen av dem tjente som kildemateriale for dem som skrev under inspirasjon. Det ser ut til noen av dem var utdrag av statsdokumenter. Til disse bøkene hører de følgende:

Boken om Jehovas kriger. Moses henviser til denne boken i 4. Mosebok 21: 14, 15. Dette var uten tvil en pålitelig historisk beretning om Guds folks kriger. Den begynte muligens med Abrahams framgangsrike krigføring mot de fire allierte kongene som tok Lot og hans familie til fange. – 1Mo 14: 1–16.

Jasjars bok. Det blir henvist til denne boken i Josva 10: 12, 13, hvor det fortelles om Josvas bønn om at solen og månen måtte stå stille under hans kamp mot amorittene, og også i 2. Samuelsbok 1: 18–27, som gjengir et dikt som kalles «Buen», en klagesang over Saul og Jonatan. Det antas derfor at denne boken var en samling dikt, sanger og andre skrifter. Disse var uten tvil av stor historisk interesse og hadde fått stor utbredelse blant hebreerne.

Andre historiske skrifter. I Kongebøkene og i Krønikebøkene blir det henvist til flere andre historiske skrifter som ikke hører med til de inspirerte skrifter, for eksempel «boken om hendelsene i Israels kongers dager». (1Kg 14: 19; 2Kg  15: 31) Motstykket til denne boken, «boken om hendelsene i Judas kongers tider», handler om kongene i det sørlige riket og begynner med Salomos sønn Rehabeam. Den blir nevnt 15 ganger. (1Kg 14: 29; 2Kg 24: 5) En annen bok, med opptegnelser om Salomos styre, blir nevnt i 1. Kongebok 11: 41 og blir kalt «boken om Salomos anliggender».

I Krønikebøkene, som Esra samlet opplysninger til og skrev etter landflyktigheten, blir det minst 14 ganger henvist til andre kilder, deriblant til «Boken om Israels konger», «beretningen om hendelsene i kong Davids dager» og «Boken om Judas og Israels konger». (1Kr 9: 1; 27: 24; 2Kr 16: 11; 20: 34; 24: 27; 27: 7; 33: 18) Esra henviser også til tidligere bøker som var blitt nedskrevet under inspirasjon. (1Kr 29: 29; 2Kr 26: 22; 32: 32) Han nevner dessuten skrifter som er forfattet av andre av Jehovas profeter, men som ikke er bevart blant de inspirerte hellige skrifter. (2Kr 9: 29; 12: 15; 13: 22) Nehemja nevner «boken om tidenes hendelser». (Ne 12: 23) Også offisielle persiske annaler blir omtalt i Bibelen. I disse fantes det opptegnelser om tjenester som var blitt ytet kongen, for eksempel om Mordekais avsløring av en sammensvergelse mot kongen. – Esr 4: 15; Est 2: 23; 6: 1, 2; 10: 2.

I Forkynnerens bok advarer den vise skribenten mot den endeløse rekken av bøker som er et produkt av verdslig tankegang og i strid med den guddommelige visdom, bøker som ikke lærer leseren å frykte den sanne Gud og holde hans bud. (For 12: 12, 13) Et eksempel på slike bøker har vi fra Efesos, hvor spiritisme og demonisme var meget utbredt. Etter å ha hørt det gode budskap om Kristus kom de som hadde fått tro, med sine bøker om magi og brente dem offentlig. Verdien av bøkene ble beregnet til 50 000 sølvstykker (260 000 kr, hvis det siktes til denarer). – Apg 19: 19.

I 2. Mosebok 17: 14 står det at Jehova gav Moses befaling om å skrive ned dommen over Amalek «i boken», noe som viser at Moses allerede på det tidspunktet, i 1513 f.v.t., var i gang med å skrive sine bøker, de første av de skrifter som er kjent for å være inspirert.

Av andre henvisninger til Bibelen eller til deler av den kan nevnes «paktsboken», som sannsynligvis inneholdt de lovene som er framsatt i 2. Mosebok 20: 22 til 23: 33 (2Mo 24: 7), og «bokrullen», De hebraiske skrifter. – He 10: 7.

Brukt billedlig. Ordet «bok» brukes atskillige ganger i billedlig betydning, for eksempel i uttrykkene «din [Guds] bok» (2Mo 32: 32), «minnebok» (Mal 3: 16) og «livets bok» (Flp 4: 3; Åp 3: 5; 20: 15). Det ser ut til at disse uttrykkene i det vesentlige betegner det samme, nemlig Guds «minnebok» med navnene på dem som har utsikt til å bli belønnet med evig liv (i himmelen eller på jorden). Navnene blir tydeligvis innført i ’boken’ med forbehold, ettersom Bibelen viser at de kan ’strykes ut’ av den. (2Mo 32: 32, 33; Åp 3: 5) Et navn blir således bare stående i boken hvis personen forblir trofast. – Se LIV.

[Oversikt på side 306]

—

KLASSISKE

KRISTNE

Tid

Bokruller

Kodekser

Bokruller

Kodekser

100-tallet

—

—

1?

—

—

4

200-tallet

291

20

9?

38

300-tallet

26

49

6?

64