Person som skyter med pil og bue. Etter vannflommen benyttet menneskene pil og bue til jakt og kunne dermed felle dyr (med tanke på føde, klær, tepper og telt) som var enten for raske eller for farlige til at de kunne fanges på andre måter. Da Nimrod stod fram og fikk makt, hadde han trolig bueskyttere i sin tjeneste.

Det sies om Abrahams førstefødte sønn, Ismael, som levde på 1900-tallet f.v.t., at han «ble bueskytter». (1Mo 21: 20) Han livnærte seg tydeligvis i ødemarken ved hjelp av buen. Også Esau, Abrahams sønnesønn, var en dyktig bueskytter. (1Mo 27: 3) Gamle egyptiske minnesmerker viser at bueskytterne var egypternes viktigste angrepskrigere, og det finnes også babylonske skulpturer av bueskyttere. På Josvas tid (Jos 24: 12) og på Davids tid (1Kr 12: 1, 2) og også senere inngikk bueskyttere som en viktig del av Israels hær. (2Kr 14: 8; 26: 14) Kongene Saul, Akab og Josjia ble skutt av bueskyttere i kamp mot henholdsvis filistiske, syriske og egyptiske styrker. – 1Sa 31: 1–3; 1Kg 22: 34, 35; 2Kr 35: 20, 23.

Relieffer i Ninive framstiller assyriske bueskyttere som står i stridsvogner, og som holder to buer, én lang og én kort. De holdt flere piler i hånden mens de skjøt, slik at de kunne skyte i rask takt. Assyrernes taktikk gikk tydeligvis ut på å overmanne fienden med et regn av piler for så å forfølge den med sverd og spyd.

Perserne er blitt kalt verdens dyktigste bueskyttere. På relieffer fra Persepolis og Susa ses mediske og persiske soldater utstyrt med buer og pilekoggere. Persiske gutter fikk opplæring i bueskyting og ridning fra de var 5 til de var 20 år, og kavaleriets skyttere mestret også kunsten å skyte bakover fra hesteryggen. Grunntanken i persernes angrepsstrategi var å storme fienden under et regn av piler mens de utnyttet kavaleriets hurtighet og bevegelsesfrihet.

De vestlige rikene Hellas og Romerriket satte ikke bruken av pil og bue så høyt som østerlendingene, selv om bueskyttere spilte en viktig rolle i noen av seirene deres. Dette kan ha hatt sammenheng med at grekerne spente buen ved å trekke inn mot kroppen, noe som er mindre effektivt enn å trekke inn mot kinnet eller øyet, slik egypterne og perserne gjorde. Det ser ut til at de kretiske og de asiatiske leiesoldatene brukte pil og bue, mens grekerne og romerne foretrakk sverd og spyd. – Se VÅPEN, RUSTNING.

Brukt billedlig. Tydeligvis som en hentydning til den urettferdige måten Josef ble behandlet på av brødrene sine, sa Jakob til sin sønn Josef: «Bueskytterne [bokst.: pil-eierne] drev på med å plage ham og skjøt på ham.» (1Mo 49: 23) Da Job trodde at Gud var imot ham, sa han: «Hans bueskyttere omringer meg.» (Job 16: 13) Det hebraiske ordet rav, som her er oversatt med  ’bueskytter’, kommer fra ravạv, «å skyte». (1Mo 49: 23) Ordet rav forekommer også i Ordspråkene 26: 10, hvor det står: «Som en bueskytter som gjennomborer alt, er den som leier en tåpe, eller den som leier forbipasserende.» Dette ordspråket understreker hvor stor skade som kan forårsakes hvis en som har ansvar, setter en som ikke har de nødvendige kvalifikasjoner, til å utføre en bestemt oppgave.