(Demẹtrius) [tilhørende Demeter (gresk jordbruksgudinne)].

1. En sølvsmed i Efesos i Lilleasia som hisset opp folkemassene mot apostelen Paulus og hans reisefeller ved slutten av Paulus’ to–tre år lange opphold i byen (ca. 53–55 e.v.t.) under hans tredje misjonsreise. Paulus var i sin forkynnelse blitt velsignet med framgang, idet mange hadde sluttet å drive med magiske kunster og hadde brent opp bøkene sine. Demetrius, som drev en blomstrende geskjeft ved å lage Artemis-templer av sølv, ble foruroliget ved tanken på at Paulus gjorde mange til Kristi disipler, og at dette kunne medføre et betydelig tap for ham, og han hisset derfor opp håndverkerne og andre. Ved å argumentere både med at de ville miste sin levevei, og med at Artemis’ tempel ville bli ansett for ingenting, klarte han å skape forvirring i hele byen.

Etter omkring to timer lyktes det byskriveren å få folkemengden til å falle til ro. Han pekte på at hvis Demetrius og håndverkerne hadde noe å anklage Paulus og hans medarbeidere for, så fantes det domstoler hvor en slik sak kunne avgjøres på lovformelig vis, mens denne uroen kunne føre til at romerske myndigheter ville anklage byen for opprør. Folkemengden roet seg, løslot Paulus’ medarbeidere og forlot teatret, hvor det uverdige oppløpet hadde funnet sted. Kort tid etter dette drog Paulus av sted til Makedonia. – Apg 19: 18, 19, 23–41; 20: 1.

2. En kristen som blir positivt omtalt av apostelen Johannes i et brev til Gaius omkring år 98 e.v.t. Det er mulig at det var Demetrius som brakte brevet til Gaius. Når Johannes taler så fordelaktig om Demetrius, kan det ha vært for å oppmuntre Gaius til å ta gjestfritt imot ham. Det ser ut til at det var vanlig at menighetene sørget for mat og husly til trofaste brødre som reiste i forbindelse med det gode budskap. – 3Jo 1, 12.