Demon
En usynlig, ond åndeskapning med overmenneskelige krefter. Det alminnelige greske ordet for demon (daimon) forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter, i Matteus 8: 31; ellers brukes ordet daimọnion. I noen tilfeller brukes det greske ordet for «ånd», pneuma, om onde ånder, eller demoner. (Mt 8: 16) Det brukes også ofte sammen med slike ord som «ond», «uren», «stum» og «døv». – Lu 7: 21; Mt 10: 1; Mr 9: 17, 25; se ÅND (Åndepersoner).
Demonene ble ikke skapt av Gud som demoner. Den første som gjorde seg selv til en demon, var Satan Djevelen (se SATAN), som ble hersker over andre himmelske sønner av Gud, engler, som også gjorde seg selv til demoner. (Mt 12: 24, 26) På Noahs tid materialiserte ulydige engler seg, giftet seg med kvinner, fikk et bastardavkom som ble kalt nefilim (se NEFILIM), og dematerialiserte seg så da vannflommen kom. (1Mo 6: 1–4) Da de vendte tilbake til åndeverdenen, fikk de imidlertid ikke tilbake sin opprinnelige, opphøyde stilling, for Judas 6 sier: «De englene som ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig, har han holdt i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag.» (1Pe 3: 19, 20) Deres virksomhet er altså nå begrenset, idet den må foregå i denne tilstand av tykt åndelig mørke. (2Pe 2: 4) Skjønt de øyensynlig er forhindret fra å materialisere seg, har de likevel stor makt og kan øve innflytelse på menneskers sinn og liv, idet de til og med kan gå inn i og besette både mennesker og dyr, og kjensgjerningene viser at de også kan gjøre bruk av livløse ting som hus, fetisjer og amuletter. – Mt 12: 43–45; Lu 8: 27–33; se DEMONBESETTELSE.
Med all denne virksomheten har demonene til hensikt å vende mennesker bort fra Jehova Gud og den rene tilbedelse av ham. Ifølge Jehovas lov var derfor enhver form for demonisme strengt forbudt. (5Mo 18: 10–12) De egensindige israelittene kom imidlertid så langt på avveier at de ofret sine sønner og døtre til demonene. (Sl 106: 37; 5Mo 32: 17; 2Kr 11: 15) Da Jesus var på jorden, var demonenes virksomhet svært utbredt, og noen av hans største mirakler bestod i å drive ut onde ånder av besatte mennesker. (Mt 8: 31, 32; 9: 33, 34; Mr 1: 39; 7: 26–30; Lu 8: 2; 13: 32) Jesus gav sine 12 apostler og de 70 han sendte ut, den samme makten, slik at de i hans navn også kunne drive ut demoner. – Mt 10: 8; Mr 3: 14, 15; 6: 13; Lu 9: 1; 10: 17.
Demonenes innflytelse på menneskenes anliggender er ikke mindre åpenbar i dag. Det er fortsatt slik at «de ting som nasjonene ofrer, ofrer de til demoner». (1Kt 10: 20) I den siste boken i Bibelen, den «åpenbaring ved Jesus Kristus, som Gud gav ham for å vise sine slaver de ting som snart skal skje», blir det advart profetisk om økt demonisk virksomhet på jorden. (Åp 1: 1) «Den store drage ble kastet ned, den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan, som villeder hele den bebodde jord; han ble kastet ned til jorden, og hans engler [demoner] ble kastet ned med ham. Derfor . . . Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere og har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode.» (Åp 12: 9, 12) Urene, froskelignende uttalelser «er i virkeligheten uttalelser inspirert av demoner og gjør tegn, og de går ut til kongene på hele den bebodde jord for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag». – Åp 16: 13, 14.
De kristne må derfor kjempe en hard kamp mot disse usynlige, onde ånder. Jakob sier i sin argumentasjon for at tro alene ikke er nok: «Du tror at det er én Gud, ikke sant? Du gjør vel. Men også demonene tror – og grøsser.» (Jak 2: 19) Og Paulus advarte: «I senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer.» (1Ti 4: 1) En kan ikke spise ved Jehovas bord og samtidig forsyne seg ved demonenes bord. (1Kt 10: 21) En trofast kristen må derfor kjempe en hard kamp mot Djevelen og hans demoner, «mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemaktene i de himmelske regioner». – Ef 6: 12.
Hva forstod de grekerne som Paulus forkynte for, med ordet «demon»?
Den bibelske bruken av ordet «demon» er snever og spesifikk sammenlignet med de gamle filosofenes oppfatning av det og måten det ble brukt på i klassisk gresk. En ordbok (Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Kittel, bd. II, s. 8) sier om dette: «Betydningen av adjektivet [daimọnios] viser tydelig den greske demonoppfatningens egenart, for det betegner alt som ligger utenfor menneskelige evner, og som således må tilskrives inngripen fra høyere makters side, enten det er til gagn eller til skade. [To daimọnion] må hos førkristne forfattere tillegges betydningen ’guddommelig’.» (Oversatt til engelsk og redigert av G. Bromiley, 1971.) Under en meningsutveksling med Paulus trakk noen av de epikureiske eller stoiske filosofene denne slutningen: «Han synes å være en som forkynner fremmede guddommer [gr. daimonịon].» – Apg 17: 18.
Da Paulus talte til atenerne, brukte han et sammensatt uttrykk som innbefattet det greske ordet daimon, idet han sa: «Jeg ser at dere i alle ting synes å være mer hengitt til frykten for guddommene [gr. deisidaimonestẹrous; Vulgata: ’mer overtroiske’] enn andre er.» (Apg 17: 22) F.F. Bruce sier om dette sammensatte ordet: «Sammenhengen må avgjøre om ordet er brukt i positiv eller i negativ betydning. Det var i virkeligheten like upresist som ’religiøs’ er på engelsk, og her oversettes det best med ’meget religiøse’. Men ordet ’overtroiske’ i AV [King James Version] er ikke helt galt; sett med Paulus’ øyne bygde det meste av deres religion på overtro, og det samme gjorde den, om enn av andre grunner, sett med epikureernes øyne.» – The Acts of the Apostles, 1970, s. 335.
Da Festus talte med kong Herodes Agrippa II, sa han at jødene hadde noen diskusjoner med Paulus om sin «tilbedelse av guddommen [gr. deisidaimonịas; Vulgata: ’overtro’]». (Apg 25: 19) F.F. Bruce bemerker at dette greske ordet «mindre høflig kunne gjengis med ’overtro’ (som i AV). Det tilsvarende adjektivet forekommer med den samme tvetydighet i [Apostlenes gjerninger] 17: 22». – Commentary on the Book of the Acts, 1971, s. 483.
