En høytidelig erklæring om at noe som blir sagt, er sant, eller om at man skal eller ikke skal gjøre noe bestemt; ofte avgitt under påkallelse av en som står høyere enn en selv, især Gud.

I De hebraiske skrifter er det to ord som er brukt om det vi kaller en ed. Sjevuʽạh betyr «ed» eller «edfestet erklæring». (1Mo 24: 8; 3Mo 5: 4) Det beslektede hebraiske verbet sjavạʽ, som betyr «sverge», eller «avlegge ed», kommer fra den samme roten som det hebraiske ordet for «sju». Å sverge ville således opprinnelig si «å komme under innflytelse av sju ting». (Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Friedrich; oversatt til engelsk og redigert av G. Bromiley, 1970, bd. V, s. 459.) Abraham og Abimelek sverget over sju søyelam da de sluttet pakten ved brønnen i Be’er-Sjeba; navnet Be’er-Sjeba betyr «edsbrønnen; sjubrønnen». (1Mo 21: 27–32; se også 1Mo 26: 28–33.) Sjevuʽạh refererer til et edfestet utsagn som en person kommer med om at han skal eller ikke skal gjøre noe bestemt. Ordet i seg selv inneholder ingen tanke om at den som sverger, pådrar seg en forbannelse hvis han ikke overholder eden. Det var dette ordet som ble brukt om den eden, eller edfestede erklæringen, Jehova sverget overfor Abraham. Jehova holder alltid ord, og ingen forbannelse vil kunne ramme ham. – 1Mo 26: 3.

Det andre ordet som brukes på hebraisk, er ʼalạh, som betyr «ed; forbannelse». (1Mo 24: 41; se NW, fotn.) Det kan også oversettes med «forpliktende ed». (1Mo 26: 28) Koehler og Baumgartners ordbok over hebraiske og arameiske ord (s. 49) definerer det som en «forbannelse (trussel om ulykke i tilfelle av en overtredelse) pålagt en av en selv eller av andre». Blant hebreerne i gammel tid ble det å avlegge ed tatt meget alvorlig. En ed skulle alltid holdes, også når det var til skade for den som hadde avlagt den. (Sl 15: 4; Mt 5: 33) Hvis noen ’talte tankeløst i en edfestet erklæring’, pådrog han seg skyld overfor Jehova. (3Mo 5: 4) Å bryte en ed ville gi svært alvorlige konsekvenser i form av straff fra Gud. Blant de tidligste folkeslag, og især blant hebreerne, var det å avlegge ed i en viss forstand en religiøs handling; Gud var inne i bildet. Når hebreerne brukte uttrykket ʼalạh, var det underforstått at Gud var part i eden, og at den som avla eden, var rede til å ta enhver straff som Gud måtte finne det for godt å gi ham hvis han brøt eden.  Gud bruker aldri dette ordet i forbindelse med sine egne eder.

De tilsvarende greske ordene er họrkos (ed) og omnỵo (å sverge), som begge forekommer i Jakob 5: 12. Verbet horkịzo betyr «ta noen i ed» eller «høytidelig pålegge noen noe». Andre ord som er beslektet med họrkos, betyr «svoren ed» (He 7: 20), «pålegge noen en høytidelig forpliktelse» (1Te 5: 27), «en som sverger falskt; en som bryter sin ed» (1Ti 1: 10) og «sverge uten å holde sin ed; sverge falskt» (Mt 5: 33). Det greske ordet anathematịzo er i Apostlenes gjerninger 23: 12, 14, 21 gjengitt med ’forplikte seg med en forbannelse’.

Formuleringer som ble brukt ved edsavleggelse. Ofte ble det avlagt ed ved at man sverget ved Gud eller ved Guds navn. (1Mo 14: 22; 31: 53; 5Mo 6: 13; Dom 21: 7; Jer 12: 16) Jehova sverget ved seg selv, eller ved sitt eget liv. (1Mo 22: 16; Ese 17: 16; Sef 2: 9) Mennesker benyttet noen ganger formelle formuleringer; de kunne for eksempel si: «Måtte Jehova gjøre slik mot meg [el.: mot deg] og føye mer til hvis [jeg (eller du) bryter eden].» (Rut 1: 17; 1Sa 3: 17; 2Sa 19: 13) Eden kunne understrekes ytterligere ved at man også nevnte sitt eget navn. – 1Sa 20: 13; 25: 22; 2Sa 3: 9.

Hedningene nevnte sine falske guder på lignende måte når de avla ed. Ba’al-tilbederen Jesabel vendte seg ikke til Jehova, men til «gudene» (ʼelohịm med verbet i flt.), noe også syrerkongen Ben-Hadad II gjorde. (1Kg 19: 2; 20: 10) Slike vendinger var så alminnelige at avgudsdyrkelse ble omtalt som ’å sverge ved en falsk gud’ eller ’å sverge ved det som ikke er Gud’. – Jos 23: 7; Jer 5: 7; 12: 16; Am 8: 14.

I noen få, svært alvorlige tilfeller eller når den høytidelige erklæringen var ledsaget av sterke følelser, spesifiserte man hvilke forbannelser eller hvilke straffer som skulle ramme en hvis man brøt eden. (4Mo 5: 19–23; Sl 7: 4, 5; 137: 5, 6) I forbindelse med at Job forsvarer seg og hevder at han er rettskaffen, tar han et tilbakeblikk på sitt liv og sier seg villig til å gjennomgå svært harde straffer hvis det viser seg at han har brutt Jehovas bud om lojalitet, rettferdighet og moral. – Job 31.

Hvis det ble holdt en rettssak på bakgrunn av at en gift mann var skinnsyk, skulle hustruen svare «Amen! Amen!» etter at presten hadde lest eden og forbannelsen, noe som innebar at hun avla ed på at hun var uskyldig. – 4Mo 5: 21, 22.

Ofte bekreftet man en sak både i Jehovas navn og ved kongens eller en annen rangspersons liv, noe som praktisk talt var å regne som en ed. (1Sa 25: 26; 2Sa 15: 21; 2Kg 2: 2) Vendingen «så sant Jehova lever» ble ofte brukt som en forsikring om at man var fast bestemt på å gjøre noe, eller om at det man sa, var sant. (Dom 8: 19; 1Sa 14: 39, 45; 19: 6; 20: 3, 21; 25: 26, 34) Det forekom også at man sverget ved livet til den man snakket til, slik Hanna gjorde overfor Eli (1Sa 1: 26) og Uria gjorde overfor kong David (2Sa 11: 11; se også 1Sa 17: 55). Dette var en mindre kraftfull formulering som kanskje ikke skulle oppfattes som en ed, men som ikke desto mindre utgjorde en sterk forsikring om at man virkelig mente det man sa.

Formaliteter og handlinger. Det ser ut til at den vanligste gesten ved edsavleggelse var å løfte høyre hånd mot himmelen. Jehova selv avla ed på denne måten, i symbolsk forstand. (1Mo 14: 22; 2Mo 6: 8; 5Mo 32: 40; Jes 62: 8; Ese 20: 5) En engel i et av Daniels syner løftet begge hender mot himlene i forbindelse med at han avla en ed. (Da 12: 7) Om slike som sverger falskt, blir det sagt at deres «høyre hånd er en falskhets høyre hånd». – Sl 144: 8.

Når noen ble tatt i ed av en annen, kunne han bli bedt om å legge den ene hånden under vedkommendes lår eller hofte. Da Abraham skulle sende sin forvalter for å finne en hustru til Isak, sa han til ham: «Jeg ber deg, legg din hånd under mitt lår.» Forvalteren gjorde som han ble bedt om, og så sverget han at han skulle finne en hustru blant Abrahams slektninger. (1Mo 24: 2–4, 9) Det var også slik Jakob tok Josef i ed på at han ikke skulle gravlegge ham i Egypt. (1Mo 47: 29–31) Betydningen av denne skikken er forklart i artikkelen KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER.

Ofte ble det avlagt ed når det ble opprettet en pakt. I slike tilfeller var det vanlig å si: «Gud er vitne mellom meg og deg.» (1Mo 31: 44, 50, 53) En slik vending kunne også brukes for å gi en påstand større vekt. Moses tar himmel og jord til vitne da han taler til israelittene om de forpliktelser de har i forbindelse med den edsvorne pakten de har inngått med Jehova. (5Mo 4: 26) Ofte tjente en eller flere personer, et dokument, en støtte eller et alter som vitne eller som en påminnelse om en ed eller en pakt. – 1Mo 31: 45–52; 5Mo 31: 26; Jos 22: 26–28; 24: 22, 24–27; se PAKT.

Under Moseloven. Moseloven krevde at visse personer avla ed i visse situasjoner: En gift kvinne som ble ført fram for retten av sin ektemann, mistenkt for ekteskapsbrudd (4Mo 5: 21, 22), en mann som hadde noe av en annens eiendom i sin varetekt, men som hadde mistet noe av  det som var betrodd ham (2Mo 22: 10, 11), og de eldste i en by hvis det var begått et drap som ikke var blitt oppklart (5Mo 21: 1–9). Man kunne også frivillig avlegge ed på at man skulle være avholdende. (4Mo 30: 3, 4, 10, 11) Det hendte at noen av Guds tjenere ble tatt i ed av en myndighetsperson, og de fortalte sannheten. Likeledes vil en kristen som blir tatt i ed, ikke lyve, men si hele sannheten når han blir bedt om det. Han kan imidlertid nekte å svare hvis dette tjener til å beskytte Guds eller hans trosfellers interesser i rettferdighetens tjeneste; i så fall må han være rede til å ta de konsekvenser det kan medføre å nekte å vitne. – 1Kg 22: 15–18; Mt 26: 63, 64; 27: 11–14.

I Israel så man det slik at et løfte var like bindende som en ed, og at det var hellig og skulle holdes selv når det førte til at den som hadde gitt løftet, led et tap. Man så det slik at Gud fulgte med for å se om man holdt sine løfter, og at han straffet en hvis man ikke gjorde det. (4Mo 30: 2; 5Mo 23: 21–23; Dom 11: 30, 31, 35, 36, 39; For 5: 4–6) Hvis en gift kvinne eller en ugift datter avla løfter, kunne ektemannen eller faren velge om han ville godkjenne eller oppheve disse, men enker og skilte kvinner var bundet av sine løfter. – 4Mo 30: 3–15.

I Bergprekenen irettesatte Jesus Kristus jødene for deres lettsindige og ukritiske bruk av eder. De hadde fått for vane å sverge ved himmelen, ved jorden, ved Jerusalem og til og med ved sitt eget hode. Men i og med at himmelen var «Guds trone», jorden hans «skammel» og Jerusalem hans kongeby og ens hode (livet) var avhengig av Gud, var det å avlegge slike eder ensbetydende med å avlegge ed i Guds navn. Det var noe man ikke skulle ta lett på. Jesus sa derfor: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.» – Mt 5: 33–37.

Det er ikke slik å forstå at Jesus Kristus her forbød enhver edsavleggelse. Han var jo selv underlagt Moseloven, som krevde at man avla ed under visse omstendigheter. Da han stod for retten og ble tatt i ed av øverstepresten, kom han ikke med innvendinger, men svarte på øversteprestens spørsmål. (Mt 26: 63, 64) Jesus ville snarere understreke at man ikke skal ha to sett med normer. Man bør betrakte det som en hellig plikt å holde ord når man først har lovt noe, slik man holder en ed; man skal mene det man sier. Han kastet mer lys over hva han mente, da han avslørte de skriftlærdes og fariseernes hykleri ved å si til dem: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: ’Hvis noen sverger ved templet, er det ingenting; men hvis noen sverger ved gullet i templet, er han forpliktet.’ Dårer og blinde! Hva er egentlig størst – gullet eller templet, som har helliget gullet?» Han sa videre: «Den som sverger ved himmelen, sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den.» – Mt 23: 16–22.

De skriftlærde og fariseerne prøvde med sine forkjærte og spissfindige resonnementer, som Jesus her nevner, å rettferdiggjøre det at de ikke holdt visse eder, men Jesus viste at de handlet uærlig overfor Gud og faktisk vanæret hans navn (det jødiske folk var jo innviet til Jehova). Jehova sier rett ut at han hater falske eder. – Sak 8: 17.

Jakob slutter seg til Jesu ord. (Jak 5: 12) Men det Jesus og Jakob sier om å avlegge eder helt ukritisk, betyr ikke at en kristen må unnlate å avlegge ed når dette er nødvendig for å forsikre andre om at han virkelig skal gjøre som han har sagt, eller om at det han sier, er sant. Slik Jesus viste ved sitt eksempel da han stod framfor den jødiske øverstepresten, vil ikke en kristen ha noen innvendinger mot å bli tatt i ed av en domstol; han kommer jo til å si sannheten enten han er bundet av en ed eller ikke. (Mt 26: 63, 64) Også den beslutning en kristen treffer om å tjene Jehova Gud, er en ed som blir avlagt overfor ham, en ed som innebærer at vedkommende kommer i et hellig forhold til ham. Jesus likestilte løfter med eder. – Mt 5: 33.

Det er også interessant å merke seg at apostelen Paulus i praksis avlegger ed i 2. Korinter 1: 23 og i Galaterne 1: 20 for å forsikre sine lesere om at det han sier, er sant. Dessuten viser han til at det er alminnelig og helt i orden å avlegge en ed for å få slutt på en diskusjon, og henleder så oppmerksomheten på noe interessant: «Da Gud satte seg fore i rikere mål å vise løftets arvinger sitt råds uforanderlighet, trådte han på denne måten til med en ed» og sverget ved seg selv, ettersom han ikke kunne sverge ved noen større. På den måten føyde Jehova en juridisk garanti til sitt løfte og gav en dobbelt forsikring «ved to uforanderlige ting hvori det er umulig for Gud å lyve», nemlig hans løfte og hans ed. (He 6: 13–18) Videre peker Paulus på at Kristus ble gjort til øversteprest ved en ed som Jehova sverget, og er blitt gitt som pant på en bedre pakt. (He 7: 21, 22) Bibelen forteller over 50 steder om at Jehova avlegger ed.

Den natten Jesus ble arrestert, benektet apostelen Peter tre ganger at han kjente Jesus, og til slutt begynte han å forbanne seg og å sverge. Vi leser om den tredje gangen han fornektet Jesus: «Da begynte [Peter] å forbanne seg og sverge: ’Jeg kjenner ikke det mennesket!’» (Mt 26:  74) Peter prøvde fryktsomt å overbevise dem han hadde rundt seg, om at det han sa, var sant. Ved å sverge på det avla han ed på at det var sant, og erklærte at en ulykke ellers måtte ramme ham. – Se også FORBANNELSE.