Landet Egypt og dets innbyggere blir omtalt over 700 ganger i Bibelen. I De hebraiske skrifter betegnes Egypt gjerne med navnet Misrajim (Mitsrạjim) (jf. 1Mo 50: 11), sikkert fordi etterkommerne av denne sønnen av Kam inntok en fremtredende stilling eller var i flertall i dette området. (1Mo 10: 6) I vår tid er landets arabiske navn for øvrig Misr. I noen salmer blir Egypt kalt «Kams land». – Sl 105: 23, 27; 106: 21, 22.

Grenser og geografiske forhold. (KART: bd. 1, s. 531) Egypts livsnerve har alltid vært elven Nilen og dens fruktbare dal, som strekker seg som et langt, smalt, grønt bånd gjennom de øde ørkenområdene i det nordøstlige Afrika. Nedre Egypt omfattet det brede Nildeltaet, hvor elven deler seg i vifteform – tidligere i minst fem grener, nå bare i to – før den renner ut i Middelhavet. Fra det stedet hvor elven deler seg (ved  nåtidens Kairo), er det 160 km ut til kysten. Litt nord for Kairo lå oldtidens Heliopolis (som i Bibelen kalles On), og noen få kilometer sør for Kairo ligger Memfis (i Bibelen vanligvis kalt Nof). (1Mo 46: 20; Jer 46: 19; Ho 9: 6) Sør for Memfis begynte Øvre Egypt, som strakte seg 960 km oppover dalen til Nilens første katarakt (stryk eller fossefall), ved Aswan (oldtidens Syene). Mange forskere finner det imidlertid naturligere å omtale den nordlige delen av denne regionen som Mellom-Egypt. I hele dette området (Mellom-Egypt og Øvre Egypt) er den flate Nildalen sjelden mer enn 20 km bred, og på begge sider danner kalksteins- og sandsteinsklipper en grense mot ørkenen.

Sør for den første katarakten lå oldtidens Etiopia, og det ble derfor sagt at Egypt strakte seg «fra Migdol [et sted som åpenbart lå i det nordøstlige Egypt] til Syene og til Etiopias grense». (Ese 29: 10) Det hebraiske navnet Mitsrạjim blir vanligvis brukt om hele Egypts land, men mange bibelforskere mener at det i noen tilfeller står for Nedre Egypt og kanskje Mellom-Egypt, mens navnet Patros blir brukt om Øvre Egypt. I Jesaja 11: 11 nevnes ’Egypt [Misrajim], Patros og Kusj’, og en lignende geografisk oppramsing forekommer i en innskrift hvor assyrerkongen Asarhaddon regner områdene ’Musur, Paturisi og Kusu’ med til sitt rike. – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 290.

Mot nord grenset Egypt til Middelhavet og mot sør til Nilens første katarakt og Etiopia (Nubia). I vest lå Den libyske ørken (en del av Sahara) og i øst Den arabiske ørken og Rødehavet. Det meste av landet var således isolert mot påvirkning utenfra og var beskyttet mot invasjon. Sinaihalvøya i nordøst dannet imidlertid en forbindelse til det asiatiske kontinent (1Sa 15: 7; 27: 8), og over denne landbroen kom det handelskaravaner (1Mo 37: 25), innvandrere og etter hvert også fiendtlige hærer. «Egypt-elvedalen», som man i alminnelighet antar er oldtidens navn på Wadi al-Arish på Sinaihalvøya, utgjorde åpenbart den nordøstlige grensen for det egyptiske domene. (2Kg 24: 7) På den andre siden av denne elvedalen lå Kanaan. (Jos 15: 4) I ørkenen vest for Nilen lå det minst fem oaser som ble en del av det egyptiske rike. Den store oasen al-Fayyum 72 km sørvest for det gamle Memfis, fikk vann fra Nilen ved hjelp av en kanal.

Økonomien avhengig av Nilen. Mens ørkenområdene langs Nildalen i dag har svært sparsom eller ingen plantevekst og dyrelivet derfor har dårlige betingelser der, finnes det vitnesbyrd om at det i oldtiden levde mange ville dyr i wadiene, eller elvedalene, som egypterne drev jakt på. Men det falt åpenbart ikke mye regn, og i vår tid er nedbøren helt ubetydelig (i Kairo kanskje 50 mm pr. år). Livet i Egypt var derfor avhengig av vannet fra Nilen.

Nilens kilder har sitt utspring i fjellene i Etiopia og de omkringliggende landene. Her var de periodiske nedbørmengdene tilstrekkelige til å få vannstanden til å stige slik at elven i Egypt gikk over sine bredder hvert år fra juli til september. (Jf. Am 8: 8; 9: 5.) Dette gav ikke bare vann til vanningskanalene og bassengene, men la også igjen et verdifullt lag med slam som beriket jordsmonnet. Fruktbarheten i Nildalen og Nildeltaet var så stor at det vannrike området rundt Sodoma og Gomorra som Lot så ut over, ble sammenlignet med «Jehovas hage» og med «Egypts land». (1Mo 13: 10) Men oversvømmelsene varierte. Hvis vannet ikke steg tilstrekkelig, ble høsten dårlig, og det ble hungersnød. (1Mo 41: 29–31) Hvis oversvømmelsene uteble fullstendig, ville man oppleve den verst tenkelige katastrofe, og landet ville bli goldt og øde. – Jes 19: 5–7; Ese 29: 10–12.

Jordbruk og naturressurser. Egypt var et rikt jordbruksland, og de viktigste avlingene var bygg, hvete, spelt (en hvetesort) og lin (som ble bearbeidet, vevd til fint tøy og eksportert til mange land). (2Mo 9: 31, 32; Ord 7: 16) Det fantes vingårder, og man hadde daddelpalmer, fikentrær og granatepletrær. I grønnsakhagene ble det blant annet dyrket agurk, vannmelon, purre, løk og hvitløk. (1Mo 40: 9–11; 4Mo 11: 5; 20: 5) Noen forskere mener at uttrykket «vanning med foten» (5Mo 11: 10) hentyder til bruken av et fotdrevet vannhjul. Men uttrykket kan også henspille på det å bruke foten til å åpne og lukke for vanningsrenner.

Når det ble hungersnød i nabolandene, drog innbyggerne gjerne ned til det fruktbare Egypt, slik Abraham gjorde tidlig i det andre årtusen f.v.t. (1Mo 12: 10) Med tiden ble Egypt et kornkammer for store deler av middelhavsområdet. Det skipet fra Alexandria i Egypt som apostelen Paulus reiste med fra Myra i det første århundre e.v.t., var et kornskip som var på vei til Italia. – Apg 27: 5, 6, 38.

En annen viktig eksportartikkel fra Egypt var papyrus, sivplanten som vokste i de store sumpene i Nildeltaet (2Mo 2: 3; jf. Job 8: 11), og som ble brukt til framstilling av skrivepapir. Egypt hadde imidlertid ikke skog og måtte importere tømmer fra Fønikia. Det ble særlig importert sedertre fra Tyrus og andre havnebyer, hvor man til gjengjeld verdsatte linet fra Egypt, som fantes  i mange farger. (Ese 27: 7) Egyptiske templer og monumenter ble bygd i granitt og noen mykere steinsorter, deriblant kalkstein, som fantes i rikelige mengder i høydedragene langs Nildalen. Beboelseshus, også palasser, ble bygd av murstein av leire (det alminnelige byggematerialet). I egyptiske gruver i fjellene langs Rødehavet (så vel som på Sinaihalvøya) ble det utvunnet gull og kobber; av kobberet ble det framstilt bronsegjenstander, som også ble eksportert. – 1Mo 13: 1, 2; Sl 68: 31.

Feavl spilte en viktig rolle i den egyptiske økonomien. Abraham skaffet seg sauer og kveg i Egypt, foruten lastedyr som esler og kameler. (1Mo 12: 16; 2Mo 9: 3) Hester blir omtalt i den perioden da Josef styrte i Egypt (1737–1657 f.v.t.), og man mener at de var blitt innført fra Asia. (1Mo 47: 17; 50: 9) Det er mulig at egypterne opprinnelig ervervet seg hestene ved handel eller tok dem som bytte under plyndringstokter i områdene mot nordøst. På Salomos tid var de egyptiske hestene så mange og så høyt verdsatt at de (sammen med egyptiske vogner) var en viktig handelsvare på verdensmarkedet. – 1Kg 10: 28, 29.

Det fantes tallrike rovfugler og åtselfugler, for eksempel gribber, glenter, ørner og falker, foruten mange sjøfugler, deriblant ibiser og traner. I Nilen vrimlet det av fisk (Jes 19: 8), og det fantes mange flodhester og krokodiller. (Jf. den symbolske skildringen i Ese 29: 2–5.) Ørkenområdene var tilholdssteder for sjakaler, ulver, hyener og løver, samt forskjellige slangearter og andre krypdyr.

Befolkning. Egypterne var hamitter, etterkommere av Kam, og nedstammet øyensynlig hovedsakelig fra hans sønn Misrajim. (1Mo 10: 6) Etter at menneskene var blitt spredt ved Babel (1Mo 11: 8, 9), kan mange av Misrajims etterkommere, for eksempel Ludim, Anamim, Lehabim, Naftuhim og Patrusim, ha utvandret til det nordlige Afrika. (1Mo 10: 6, 13, 14) Som allerede nevnt blir navnet Patros (entallsform av Patrusim) forbundet med Øvre Egypt, og det finnes vitnesbyrd som tilsier at Naftuhim holdt til i deltaområdet.

Et vitnesbyrd om at Egypts befolkning sikkert var nokså blandet og sammensatt av forskjellige stammer, er at landet fra eldgammel tid var inndelt i mange distrikter eller provinser (senere kalt nomoi), og at disse fortsatte å være administrative enheter etter at riket ble forent under én hersker, ja helt fram til slutten av rikets eksistens. Man regnet med 42 provinser, 20 i Nedre Egypt og 22 i Øvre Egypt. Gjennom hele Egypts historie skilte man mellom Øvre Egypt og Nedre Egypt, og selv om denne inndelingen kanskje var geografisk bestemt, kan den også skyldes en opprinnelig stammeinndeling. Når sentraladministrasjonen ble svekket, var det en tendens til at landet igjen ble delt i disse to hovedområdene eller ble oppløst i tallrike småriker i de forskjellige distriktene.

På grunnlag av mumier og gamle malerier blir oldtidens egyptere beskrevet som små og slanke og som lys- til mørkhudete. De gamle maleriene og skulpturene viser imidlertid at det fantes betydelige variasjoner når det gjaldt utseende.

Språk. Moderne forskere regner som regel egyptisk med til den «semittisk-hamittiske» språkgruppen. Selv om språket hovedsakelig var hamittisk, skal det ha vært mange grammatiske likhetspunkter mellom egyptisk og de semittiske språk, og det skal også ha vært visse likheter i ordforrådet. Til tross for disse likhetspunktene erkjenner man at «egyptisk atskiller seg betydelig mer fra alle de semittiske språkene enn et hvilket som helst av disse atskiller seg fra de øvrige, og inntil dets slektskap med de afrikanske språkene er blitt nærmere fastslått, må man klassifisere det som et språk som står utenfor den semittiske gruppen». (Egyptian Grammar av A. Gardiner, London 1957, s. 3) Da Josef skjulte sin identitet for sine brødre, talte han til dem gjennom en egyptisk tolk. – 1Mo 42: 23.

Under alle omstendigheter finnes det en rekke faktorer som gjør det ytterst vanskelig å trekke endelige slutninger når det gjelder de tidligste språkformene som ble brukt i Egypt. En av disse faktorene er det egyptiske skriftsystemet. De gamle innskriftene består av billedtegn (framstillinger av dyr, planter og annet) sammen med visse geometriske figurer, et skriftsystem som grekerne kalte hieroglyfer. Riktignok ble det etter hvert slik at noen tegn representerte stavelser, men de ble bare brukt som supplement til hieroglyfene og kom aldri til å erstatte dem. Dessuten vet man i dag ikke nøyaktig hvordan disse stavelsene ble uttalt. Man kan ha nytte av visse kileskrifttekster som daterer seg så langt tilbake som fra midten av det andre årtusen f.v.t. og inneholder omtale av egyptiske forhold. Greske transkripsjoner av egyptiske navn og andre ord fra omkring 500-tallet e.v.t. og arameiske transkripsjoner som er omkring 100 år yngre, gir også en viss idé om hvordan de transkriberte egyptiske ordene ble uttalt. Men rekonstruksjonen av det gammelegyptiske språks fonologi, eller lydsystem, bygger hovedsakelig på koptisk,  den form av egyptisk som ble talt fra 200-tallet e.v.t. og framover. Det er derfor bare mulig å gi et omtrentlig bilde av strukturen i det gammelegyptiske språk, særlig slik det ble talt i tiden før israelittene oppholdt seg i Egypt. Et eksempel på usikkerheten er nevnt i artikkelen NO, NO-AMON.

For øvrig har man i dag svært begrenset kjennskap til andre gamle hamittiske språk i Afrika, noe som gjør det vanskelig å avgjøre hvordan egyptisk er beslektet med dem. Man har ikke kjennskap til innskrifter på ikke-egyptiske afrikanske språk fra før vår tidsregnings begynnelse. Kjensgjerningene støtter Bibelens beretning om språkforvirringen, og det ser ut til at de første egyptere, som etterkommere av Kam gjennom Misrajim, talte et språk som atskilte seg fra de semittiske språkene.

Hieroglyfskriften ble særlig benyttet til innskrifter på monumenter og veggmalerier, hvor skrifttegnene var svært detaljerte. Den ble brukt helt fram til vår tidsregnings begynnelse, særlig til religiøse tekster, men skrivere som skrev med blekk på skinn og papyrus, utviklet tidlig en mindre omstendelig skrift som bestod av forenklede, kursive skrifttegn, og som kalles hieratisk. Denne skriftarten ble – spesielt fra den epoken som kalles «det 26. dynasti» (600- og 500-tallet f.v.t.) – avløst av en enda mer kursiv skrift, som kalles demotisk. De egyptiske tekstene ble først tydet etter funnet av Rosetta-steinen i 1799 e.v.t. Innskriften på denne steinen, som nå befinner seg i British Museum, daterer seg fra 196 f.v.t. og inneholder et dekret som lovpriser Ptolemaios V (Epifanes). Teksten er skrevet med egyptiske hieroglyfer, med demotisk skrift og på gresk, og den greske teksten ble nøkkelen til tydningen av den egyptiske.

Religion. Egypt var et meget religiøst land med mange guder. Hver by hadde sin egen lokale guddom, som hadde tittelen «byens herre». I graven til Thutmosis III er det blitt funnet en liste med navnene på omkring 740 guder. (2Mo 12: 12) Guden ble ofte framstilt som ektemannen til en gudinne som fødte ham en sønn, «slik at de utgjorde en guddommelig triade eller treenighet, hvor faren for øvrig ikke alltid var overhode, men i noen tilfeller nøyde seg med å opptre i rollen som prinsgemal, mens gudinnen var stedets hovedguddom». (New Larousse Encyclopedia of Mythology, 1968, s. 10) Hver av hovedgudene bodde i et tempel som ikke var åpent for offentligheten. Guden ble tilbedt av prestene, som hver morgen vekket ham med en hymne, vasket ham, iførte ham klær, satte fram mat for ham og tjente ham på andre måter. (Se som en kontrast til dette Sl 121: 3, 4; Jes 40: 28.) Prestene ble i denne forbindelse øyensynlig betraktet som representanter for farao, som selv ble regnet for å være en levende gud, sønn av guden Re (Ra). Dette understreker hvilket mot Moses og Aron viste da de trådte fram for farao for å meddele ham hva den sanne Gud hadde bestemt, og det kaster også lys over faraos hånlige svar: «Hvem er Jehova, så jeg skulle adlyde hans røst?» – 2Mo 5: 2.

Til tross for at man har et omfattende arkeologisk materiale i form av templer, statuer og religiøse malerier og skrifter, vet man forholdsvis lite om hva egypternes tro gikk ut på. De religiøse tekstene gir et meget uklart og fragmentarisk bilde og utelater som regel like mye som eller mer enn de inneholder. Den forståelsen man har av de egyptiske guders vesen og skikker, er i stor grad basert på utledninger eller på opplysninger hos greske skribenter som Herodot og Plutark.

Det er imidlertid på det rene at det ikke hersket enhet i troen, for gjennom hele Egypts historie har regionale forskjeller gjort seg gjeldende og resultert i en labyrint av ofte motstridende sagn og myter. Guden Re var for eksempel kjent under  mange navn og i mange skikkelser – i alt 75. Av Egypts hundrevis av guddommer ser det ut til at bare forholdsvis få er blitt dyrket på nasjonalt plan. Den mest populære av disse var den treenigheten eller triaden som bestod av Osiris, Isis (hans hustru) og Horus (deres sønn). Re, solguden, var den fremste av de «kosmiske» gudene, som innbefattet guder for månen, himmelen, luften, jorden, Nilen og så videre. I Tebe (Bibelens No) var Amon den mest fremtredende guden og fikk etter hvert tittelen «gudenes konge» under navnet Amon Re. (Jer 46: 25) Ved festtidene (Jer 46: 17) ble gudene ført i prosesjon gjennom bygatene. Når prestene bar for eksempel gudebildet av Re gjennom gatene, sørget folk for å være til stede og ventet at de på den måten ville oppnå religiøs fortjeneste. Egypterne mente at de oppfylte sine religiøse forpliktelser ved rett og slett å være til stede, og at Re til gjengjeld var forpliktet til å fortsette å begunstige dem. De ventet kun å få materielle velsignelser av ham og bad aldri om noe åndelig. Det finnes tallrike likhetspunkter mellom de egyptiske og de babylonske hovedgudene, og de holdepunkter man har, tyder på at dyrkingen av gudene begynte i Babylon og derfra spredte seg til Egypt, hvor den fortsatte. – Se GUDER OG GUDINNER.

Denne polyteistiske religionen hadde ikke noen gagnlig eller oppløftende virkning på egypterne. Som Encyclopædia Britannica (1959, bd. 8, s. 53) sier: «Både i klassisk og i nyere tid har man tilskrevet dem forunderlige mysterier som skulle romme skjulte, dype sannheter. Visst hadde de sine mysterier, akkurat som ashantiene og iboene [afrikanske stammer]. Men det er en feiltagelse å mene at disse mysteriene inneholdt sannheter, og at det var en skjult ’tro’ bak dem.» I virkeligheten viser tilgjengelige vitnesbyrd at grunnelementene i den egyptiske religion var magi og primitiv overtro. (1Mo 41: 8) Det ble gjort bruk av religiøs magi for å avverge sykdom, det ble drevet spiritisme i stor utstrekning, og det fantes mange ’besvergere’, ’åndemedier’ og slike som ’hadde som yrke å forutsi begivenheter’. (Jes 19: 3) Man gikk med lykkebringende amuletter, og man skrev trylleformularer på papyrusbiter som man bandt rundt halsen. (Jf. 5Mo 18: 10, 11.) Da Moses og Aron utførte mirakler ved Guds kraft, viste de magipraktiserende prestene og trollmennene ved faraos hoff at de kunne etterligne dem ved hjelp av magiske kunster, inntil de ble tvunget til å innrømme at de kom til kort. – 2Mo 7: 11, 22; 8: 7, 18, 19.

Dyretilbedelse. Overtroen fikk egypterne til å utøve en meget nedverdigende avgudsdyrkelse som omfattet tilbedelse av dyr. (Jf. Ro 1: 22, 23.) Mange av de mest fremtredende gudene ble gjerne avbildet med menneskekropp og med dyrehode, ofte fuglehode. Guden Horus ble således framstilt med falkehode og Thot med ibishode eller apehode. I noen tilfeller, for eksempel når det gjaldt oksen Apis, anså man dyret for å være inkarnasjonen av en gud. Den levende Apis-oksen, som ble betraktet som inkarnasjonen av guden Osiris, ble holdt i et tempel, og når den døde, fikk den en storslått begravelse. Troen på at noen dyr, for eksempel katter, bavianer, krokodiller, sjakaler og forskjellige fugler, var hellige på grunn av sin tilknytning til visse guder, medførte at egypterne balsamerte hundretusener av slike dyr og hadde spesielle gravplasser for dem.

Hvorfor sa Moses at Israels ofre ville være ’vederstyggelige for egypterne’?

Det at det var så mange forskjellige dyr som ble æret rundt omkring i Egypt, må ha vært et vektig argument da Moses iherdig forsøkte å overtale farao til å la Israel dra ut i ødemarken for å ofre der, idet han sa: «Sett at vi ofret noe som er vederstyggelig for egypterne, for øynene på dem; ville de ikke da steine oss?» (2Mo 8: 26, 27) De fleste av de ofrene som Israel senere frambar, ville trolig ha virket svært støtende på egypterne. (I Egypt ble solguden Re undertiden framstilt  som en kalv født av himmelkua.) Som det blir vist i artikkelen GUDER OG GUDINNER, sørget Jehova på sin side for at det ved hjelp av de ti plager som rammet Egypt, ble ’fullbyrdet straffedommer over alle Egypts guder’, idet han ydmyket dem og samtidig gjorde sitt eget navn kjent over hele landet. – 2Mo 12: 12.

I løpet av sitt to hundre år lange opphold i Egypt unngikk israelittene ikke helt å bli besmittet av slik falsk gudsdyrkelse (Jos 24: 14), og dette var sikkert en medvirkende årsak til de dårlige holdningene de la for dagen kort tid etter utgangen av Egypt. Selv om Jehova befalte israelittene å kvitte seg med «Egypts skitne avguder», unnlot de å gjøre det. (Ese 20: 7, 8; 23: 3, 4, 8) Det at det ble laget en gullkalv som ble tilbedt i ødemarken, var sannsynligvis et utslag av at noen israelitter hadde latt seg besmitte av den egyptiske dyretilbedelsen. (2Mo 32: 1–8; Apg 7: 39–41) Rett før israelittene gikk inn i det lovte land, gav Jehova dem igjen en uttrykkelig advarsel mot å knytte noe dyresymbol eller noe himmellegeme til tilbedelsen av ham. (5Mo 4: 15–20) Likevel dukket dyretilbedelsen opp igjen noen hundre år senere, da Jeroboam, som nettopp var vendt tilbake fra Egypt, ble konge i Israels nordlige rike og laget to gullkalver som folket skulle tilbe. (1Kg 12: 2, 28, 29) Det er verdt å legge merke til at de bøker som Moses skrev under inspirasjon, er helt upåvirket av den fordervede egyptiske overtro og avgudsdyrkelse.

Ingen åndelige eller moralske egenskaper. Noen forskere mener at det syndsbegrepet som kommer til uttrykk i visse egyptiske religiøse tekster, må tilskrives senere semittisk påvirkning. Men bekjennelsen av synd var alltid nektende, slik det blir kommentert i Encyclopædia Britannica (1959, bd. 8, s. 56): «Når [egypteren] avla sin bekjennelse, sa han ikke: ’Jeg er skyldig’; han sa: ’Jeg er ikke skyldig.’ Hans bekjennelse var nektende, og onus probandi [bevisbyrden] lå hos dommerne, som ifølge papyrusgravtekstene alltid avsa dom i hans favør – iallfall håpet og forventet man at de gjorde det.» (Se som en kontrast til dette Sl 51: 1–5.) Det ser ut til at religionen i det gamle Egypt hovedsakelig dreide seg om seremonier og trylleformularer, som ved en eller flere av de tallrike gudenes forsyn skulle gi visse ønskede resultater.

Selv om det hevdes at det eksisterte en form for monoteisme under faraoene Amenhotep III og Amenhotep IV (Akhnaton), da dyrkelsen av solguden Aton var bortimot enerådende, dreide det seg ikke om sann monoteisme. Farao selv ble fortsatt tilbedt som en gud. Og selv i denne perioden var de egyptiske religiøse tekstene uten etisk innhold; i hymnene til solguden Aton ble han bare lovprist for sin livgivende varme, ikke for noen åndelige eller moralske egenskaper. Påstander  om at monoteismen i Moses’ skrifter skyldes egyptisk påvirkning, savner således ethvert grunnlag.

Oppfatninger angående de døde. Et karakteristisk trekk ved egyptisk religion var interessen for de døde og bestrebelsene på å sikre sin velferd og lykke etter den «overgangen» døden utgjorde. Troen på reinkarnasjon eller sjelevandring preget hele tilværelsen. Man mente at sjelen var udødelig; ikke desto mindre mente man at menneskelegemet også måtte bevares, slik at sjelen av og til kunne vende tilbake og bruke det. På grunn av denne oppfatningen balsamerte egypterne sine døde. Gravkammeret som det mumifiserte legemet ble lagt i, ble betraktet som den avdødes «hjem». Pyramidene var altså kjempeboliger for avdøde kongelige. I gravkamrene lagret man livsfornødenheter og luksusartikler, deriblant matvarer, møbler, klær og smykker, til framtidig bruk for den avdøde, foruten skrifter (for eksempel «Dødeboken») som inneholdt magiske formler som skulle beskytte den avdøde mot onde ånder. (BILDE: bd. 1, s. 533) Disse magiske formlene var imidlertid ikke engang i stand til å gi beskyttelse mot mennesker, for med tiden plyndret gravrøvere så godt som alle større gravkamre.

Jakobs og Josefs lik ble også balsamert. I Jakobs tilfelle ble dette utvilsomt i første rekke gjort for å bevare liket inntil det kunne føres til et gravsted i det lovte land, som et uttrykk for tro. Josef kan ha blitt balsamert av egypterne i første rekke fordi de ønsket å vise ham ære og respekt. – 1Mo 47: 29–31; 50: 2–14, 24–26.

Livet og kulturen i Egypt. Forskere har lenge framstilt Egypt som ’den eldste sivilisasjon’ og som det stedet hvor mange av menneskehetens tidligste oppfinnelser og landevinninger ble gjort. I nyere tid har flere og flere vitnesbyrd imidlertid pekt på Mesopotamia som det stedet hvor «sivilisasjonens vugge» stod. Man mener at både visse egyptiske byggemetoder, bruken av hjulet, kanskje også grunnprinsippene i egypternes billedskrift og spesielt grunntrekkene ved egyptisk religion har sin opprinnelse i Mesopotamia. Og dette stemmer jo overens med Bibelens beretning om hvordan menneskene ble spredt etter vannflommen.

De mest kjente eksemplene på egyptisk byggekunst er de pyramidene som ble bygd i Giza av faraoene Khufu (Keops), Khefren og Mykerinos i «det fjerde dynasti». Den største, Keopspyramiden, har en grunnflate på omkring 53 mål, og den er 137 m høy (tilsvarende en moderne 40-etasjes bygning). Man har regnet ut at det gikk med 2 300 000 steinblokker med en gjennomsnittsvekt på 2,3 tonn til byggingen. Steinblokkene ble tilhogd så omhyggelig at det bare var noen få millimeters avvik. Det ble også bygd kolossale templer; tempelanlegget i Karnak i Tebe (Bibelens No; Jer 46: 25; Ese 30: 14–16) inneholder den største søylehall som noen gang er bygd.

Det ser ut til at utdannelsen hovedsakelig foregikk på skoler som prestene drev for skrivere. De kongelige skrivere var ikke bare eksperter på egyptisk skrift, men var også fortrolige med arameisk kileskrift; allerede i midten av det andre årtusen f.v.t. kommuniserte vasallfyrster i Syria  og Palestina med den egyptiske hovedstad på arameisk. Egyptisk matematikk var tilstrekkelig utviklet til at man kunne oppføre de tidligere nevnte imponerende byggverkene, og det er tydelig at man hadde en viss kjennskap til geometri og algebra. Interessant nok ble «Moses opplært i all egypternes visdom». (Apg 7: 22) Selv om det var mye falsk visdom i Egypt, fantes det også en del kunnskaper som var av praktisk verdi.

Statsstyrelsen var bygd opp omkring kongen, farao, som ble betraktet som en gud i menneskeskikkelse. Han styrte landet ved hjelp av underordnede embetsmenn, eller ministere, og gjennom føydalfyrster, og i tider hvor kongens makt ble redusert, rivaliserte de sistnevnte med kongen i makt. Det er mulig at disse føydalfyrstene likefram ble betraktet som konger av befolkningen i sine distrikter, og at dette er grunnen til at Bibelen i visse tidsperioder taler om «Egypts konger [flt.]». (2Kg 7: 6; Jer 46: 25) Etter at Egypt hadde beseiret Etiopia (Nubia) i sør, ble dette området styrt av en visekonge som ble kalt «kongesønnen av Kusj», og det finnes også vitnesbyrd om en egyptisk visekonge i Fønikia.

Man kjenner ikke til noen egentlig lovsamling fra Egypt. Det fantes lover, men de bestod øyensynlig rett og slett i kongelige forordninger, som dem farao utstedte da han befalte at israelittene skulle lage teglstein, og at alle nyfødte israelittiske guttebarn skulle druknes. (2Mo 1: 8–22; 5: 6–18; jf. 1Mo 41: 44.) Jordeiere måtte betale skatt av alle sine avlinger. Det ser ut til at denne ordningen ble innført på Josefs tid da all jord, unntatt prestenes, ble faraos eiendom. (1Mo 47: 20–26) Skattene ble ikke bare betalt med en del av avlingene og buskapen, men også med militærtjeneste og med arbeidstjeneste i forbindelse med prosjekter iverksatt av myndighetene. Forbrytelser kunne straffes med at nesen ble skåret av, med stokkeslag, fengsling, tvangsarbeid i gruvene eller med døden, ofte ved halshogging. – 1Mo 39: 20; 40: 1–3, 16–22.

Ekteskap. Polygami var tillatt, og det samme gjaldt ekteskap mellom bror og søster, en ekteskapsform som noen steder i Egypt ble praktisert helt fram til 100-tallet e.v.t. Man vet at visse faraoer giftet seg med sin søster, og det gjorde de øyensynlig fordi ingen andre kvinner ble ansett som hellige nok til å inngå ekteskap med en slik «levende gud». Den loven israelittene fikk etter at de hadde dratt ut fra Egypt, forbød ekteskap mellom nære slektninger, idet den sa: «Slik som Egypts land gjør, . . . skal dere ikke gjøre; [heller ikke] slik som Kanaans land gjør.» – 3Mo 18: 3, 6–16.

De gamle egypteres legekunst er ofte blitt framstilt som nokså vitenskapelig og høyt utviklet. Det er på det rene at de hadde et visst kjennskap til anatomi og utviklet og katalogiserte visse enkle kirurgiske metoder, men det var åpenbart også mye de ikke visste. En egyptisk papyrustekst sier for eksempel at hjertet ved hjelp av årer er forbundet med alle deler av kroppen, men det som transporteres gjennom årene, er ifølge den samme teksten ikke blod, men luft, vann, sæd og slim. De medisinske tekstene inneholder ikke bare fullstendig feilaktige forestillinger om legemets funksjoner, men er også fulle av magi og overtro, besvergelser og trylleformularer. Legemidlene omfattet ikke bare helbredende urter og planter, men bestod også av ingredienser som museblod, urin og flueekskrementer, som sammen med besvergelsene «skulle bevirke at demonen som hadde besatt mannens kropp, lot seg drive ut av bare vemmelse». (History of Mankind av J. Hawkes og sir Leonard Woolley, 1963, bd. I, s. 695) En slik uvitenhet kan ha bidratt til noen av «Egypts onde sykdommer», som antagelig omfattet elefantsyke, dysenteri, kopper, byllepest, øyebetennelse og andre lidelser, som israelittene kunne beskytte seg mot ved trofast å adlyde Guds lov. (5Mo 7: 15, NB; jf. 5Mo 28: 27, 58–60; Am 4: 10.) De hygieniske forskriftene som israelittene fikk etter utgangen av Egypt, står i skarp kontrast til mange av de framgangsmåtene som beskrives i de egyptiske tekstene. – 3Mo 11: 32–40; se SYKDOM OG BEHANDLING AV SYKDOMMER.

Allerede tidlig i historien praktiserte egypterne omskjærelse, og Bibelen nevner dem sammen med andre omskårne folkeslag. – Jer 9: 25, 26.

De håndverkene som ble utøvd i Egypt, omfattet de vanlige: pottemakerkunst, veving, metallarbeid, framstilling av smykker og amuletter, foruten andre former for kunsthåndverk. (Jes 19: 1, 9, 10) Allerede omkring midten av det andre årtusen f.v.t. var Egypt et senter for framstilling av glass. – Jf. Job 28: 17.

Samferdselen innenfor landets grenser foregikk hovedsakelig på Nilen. De framherskende nordavindene hjalp seilskipene oppover elven, mens fartøyer som kom sørfra, ble ført nedover elven med strømmen. Foruten denne hovedferdselsåren fantes det kanaler og også noen få veier, blant annet til Kanaan.

Samhandelen med andre afrikanske land foregikk ved hjelp av skip på Rødehavet samt karavaner, mens store egyptiske galeier fraktet gods og  passasjerer til mange havner i den østlige delen av Middelhavet.

Den egyptiske klesdrakt var enkel. I tidlig historisk tid bar mennene for det meste bare et slags forkle, som var samlet i folder foran. Senere var det bare de lavere klasser som gikk med bar overkropp. Kvinnene bar en lang, tettsittende serk med skulderstropper, ofte laget av fint lin. Det var vanlig å gå barføtt, noe som kan ha bidratt til utbredelsen av visse sykdommer.

På egyptiske malerier framstilles mennene glattbarberte og med kort hår eller raket hode. (1Mo 41: 14) Det var vanlig at kvinner brukte kosmetikk.

Egypternes boliger varierte fra de fattiges enkle hytter til de velståendes rommelige villaer, som var omgitt av hageanlegg med frukttrær og dammer. Ettersom Potifar var hoffmann hos farao, bodde han sikkert i en fornem villa. (1Mo 39: 1, 4–6) Møblene varierte fra enkle krakker til rikt utsmykkede stoler og senger. Hus av en viss størrelse ble som regel bygd rundt en åpen gårdsplass. (Jf. 2Mo 8: 3, 13.) Baking og matlaging foregikk ofte på gårdsplassen. For de fleste egyptere bestod kostholdet trolig av byggbrød, grønnsaker, fisk (som fantes i rikelige mengder og var billig; 4Mo 11: 5) og øl, som var den vanlige drikken. De som hadde råd til det, spiste også kjøtt. – 2Mo 16: 3.

Soldatene i den egyptiske hær brukte datidens alminnelige våpen: pil og bue, spyd eller lanse, stridsklubbe, øks og dolk. Stridsvogner trukket av hester spilte en viktig rolle under egyptiske felttog. Det ser ut til at soldatene i tidligere tider sjelden brukte rustning, men at de senere tok i bruk både rustning og hjelm, og at hjelmen ofte var prydet med fjær. Jeremias profeti (46: 2–4) gir således en nøyaktig beskrivelse av den egyptiske hær på 600-tallet f.v.t. En stor del av soldatene ble øyensynlig utskrevet blant folket; senere ble det også benyttet utenlandske leietropper. – Jer 46: 7–9.

Historie. Ikke-bibelske kilder til den egyptiske historie er meget usikre, særlig når det gjelder de tidligste periodene. – Se KRONOLOGI (Egyptisk kronologi).

Abrahams opphold i Egypt. En tid etter vannflommen (2370/2369 f.v.t.) og etter at folkeslagene var blitt spredt ved Babel, ble Egypt befolket av hamitter. Da en hungersnød (på et tidspunkt mellom 1943 og 1932 f.v.t.) tvang Abraham (Abram) til å forlate Kanaan og dra ned til Egypt, eksisterte det her et rike styrt av en farao (som ikke blir nevnt ved navn i Bibelen). – 1Mo 12: 4, 14, 15; 16: 16.

Det ser ut til at fremmede var velkomne i Egypt, og at Abraham, som levde som nomade og bodde i telt, ikke ble møtt med fiendtlighet. Men Abrahams frykt for at han kunne bli myrdet på grunn av sin vakre hustru, var neppe ubegrunnet og tyder på at moralen i Egypt var lav. (1Mo 12: 11–13) De plagene som ble ført over farao fordi han hadde hentet Sara til sitt hus, tjente sin hensikt og førte til at Abraham ble bedt om å forlate landet. Da han drog, hadde han ikke bare sin hustru med seg, men også flere eiendeler enn før. (1Mo 12: 15–20; 13: 1, 2) Det kan ha vært under Abrahams opphold i Egypt at Hagar ble tjenestekvinne for Sara. (1Mo 16: 1) Hagar ble mor til Abrahams sønn Ismael (1932 f.v.t.), og da Ismael ble voksen, giftet han seg med en kvinne fra sin mors hjemland, Egypt. (1Mo 16: 3, 4, 15, 16; 21: 21) Ismaelittene var altså hovedsakelig av egyptisk opprinnelse, og noen av dem slo fra tid til annen leir i nærheten av den egyptiske grense. – 1Mo 25: 13–18.

Da en ny hungersnød (en tid etter Abrahams død i 1843 f.v.t.) igjen fikk folk til å søke til Egypt, gav Jehova Isak befaling om ikke å dra dit. – 1Mo 26: 1, 2.

Josef i Egypt. Nesten 200 år etter Abrahams opphold i Egypt ble Jakobs unge sønn Josef solgt til en midjanittisk-ismaelittisk karavane, som i Egypt solgte ham videre til en av faraos hoffmenn (1750 f.v.t.). (1Mo 37: 25–28, 36) Som Josef senere forklarte sine brødre, tillot Gud dette som et forberedende tiltak med tanke på å bevare Jakobs familie i live i en tid med hard hungersnød. (1Mo 45: 5–8) Beretningen om de viktigste hendelsene i Josefs liv gir et svært nøyaktig bilde av livet i Egypt. (Se JOSEF nr. 1.) Titlene, skikkene, klesdrakten, bruken av magi og mange andre detaljer som skildres, bekreftes av opplysninger som framgår av egyptiske monumenter, bilder og skrifter. For eksempel er beretningen om innsettelsen av Josef som visekonge i Egypt (1Mo 41: 42) i samsvar med det seremoniell som skildres i innskrifter og på veggmalerier. – 1Mo, kap. 45–47.

Egypternes uvilje mot å spise sammen med hebreere – som ved det måltidet Josef arrangerte for sine brødre – kan ha skyldtes fordommer eller stolthet på grunn av religiøs eller rasemessig tilhørighet eller kan ha hatt sammenheng med deres avsky for gjetere. (1Mo 43: 31, 32; 46: 31–34) Denne avskyen skyldtes muligens det egyptiske kastesystemet, hvor gjetere øyensynlig befant seg ganske langt nede på rangstigen. Det er også mulig at de som søkte beitemarker for  buskap, ble sterkt mislikt fordi det bare fantes begrensede områder med dyrkbar mark.

«Hyksosperioden.» Ifølge mange kommentatorer kom Josef, hans far og hans familie til Egypt i det som er blitt kalt «hyksosperioden». Men som Merrill Unger sier (Archaeology and the Old Testament, 1964, s. 134): «Når det gjelder [denne perioden] i Egypt, er det dessverre mye som er uklart, og hyksoserobringen vet man svært lite om.»

Noen forskere mener at hyksosherskerne utgjorde «det 13. til det 17. dynasti» og hersket i 200 år; andre mener at «hyksosperioden» bare omfatter «det 15. og det 16. dynasti», som hersket i ca. 150 år eller kanskje bare i ca. 100 år. Ifølge noen betyr navnet hyksos «hyrdekonger», ifølge andre betyr det «herskere fra fremmede land». Når det gjelder hyksosherskernes avstamning og nasjonalitet, har det kommet enda flere forslag: indoeuropeere fra Kaukasus eller kanskje Sentral-Asia, hetitter, syrisk-palestinske herskere (kanaaneere eller amoritter) og arabiske stammer.

Med hensyn til «hyksoserobringen» taler noen arkeologer om horder fra nord som feide gjennom Palestina og Egypt i raske stridsvogner, mens andre omtaler den som en langsom erobring av Egypt, det vil si en gradvis infiltrasjon av nomader eller halvnomader som enten litt etter litt fikk kontroll over landet, eller som ved et plutselig statskupp fikk kontrollen over den eksisterende statsforvaltningen. I boken The World of the Past (del V, 1963, s. 444) sier arkeologen Jacquetta Hawkes: «En er ikke lenger av den oppfatning at hyksosherskerne . . . representerer en invasjon av asiatiske horder. Det ser ut til at navnet betyr ’høylandets herskere’, og at de var omstreifende grupper av semitter som lang tid i forveien hadde kommet til Egypt for å drive handel og av andre fredelige grunner.» Dette utsagnet kan nok være representativt for den rådende oppfatning, men spørsmålet om hvordan slike «omstreifende grupper» kunne få kontroll over Egypt, er fortsatt vanskelig å besvare, særlig i betraktning av at landet antas å ha nådd høyden av sin makt under «det tolvte dynasti», forut for denne perioden.

The Encyclopedia Americana (1956, bd. 14, s. 595) sier: «Den eneste detaljerte beretningen om dem [hyksos] hos oldtidens forfattere er en upålitelig passasje i verk av Manetho som er gått tapt, og som Josefus henviser til i sitt svar til Apion.» Kilden til navnet hyksos er uttalelser som Josefus tillegger Manetho. Det er interessant at Josefus, som hevder at han siterer Manetho ordrett, framstiller det som om hyksos i Manethos beretning er direkte forbundet med israelittene. Selv om Josefus øyensynlig godtar denne forbindelsen, har han sterke innvendinger mot mange av detaljene i beretningen. Det ser ut til at han foretrekker å gjengi hyksos med «fangne hyrder» i stedet for «kongehyrder». Ifølge Josefus framstiller Manetho det slik at hyksos fikk kontroll over Egypt uten kamp, ødela byer og «gudenes templer», ja spredte død og ødeleggelse. De slo seg angivelig ned i deltaområdet. Til slutt skal egypterne ha reist seg og med en styrke på 480 000 mann ha utkjempet en lang og fryktelig krig, ha beleiret hyksos i deres hovedstad, Avaris, og deretter underlig nok ha inngått en avtale som tillot hyksos å forlate landet uskadd sammen med sine familier og sine eiendeler, hvoretter de drog til Judea og bygde Jerusalem. – ⁠Against Apion, I, 73–105 (14–16); 223–232 (25, 26).

I samtidige skrifter står det foran navnene på disse herskerne slike titler som «gode gud», «Res sønn» og Hik-khoswet, «fremmede lands hersker». Betegnelsen «hyksos» kommer øyensynlig fra den sistnevnte tittelen. I egyptiske dokumenter fra tiden umiddelbart etter deres herredømme betegnes de som asiater. C.E. DeVries skrev om denne perioden i Egypts historie: «I bestrebelsene på å bringe den verdslige historie i samsvar med de bibelske data har noen forskere forsøkt å sidestille fordrivelsen av hyksos med israelittenes utgang av Egypt, men kronologien utelukker dette, og det finnes også andre faktorer som gjør denne hypotesen uholdbar. . . . Hyksosfolkets opprinnelse er uviss; de kom fra et eller annet sted i Asia og hadde for de flestes vedkommende semittiske navn.» – The International Standard Bible Encyclopedia, redigert av G. Bromiley, 1982, bd. 2, s. 787.

Ettersom det var ved guddommelig forsyn at Josef kom til makten og israelittene ble velsignet, er det ikke nødvendig å lete etter en annen årsak i form av vennligsinnete «hyrdekonger». (1Mo 45: 7–9) Det er imidlertid mulig at Manethos beretning, som hyksosteorien jo er basert på, ganske enkelt avspeiler en forvansket overlevering som går tilbake til tidlige egyptiske forsøk på å bortforklare det som skjedde under israelittenes opphold i Egypt. Den enorme virkningen det hadde at Josef fikk herredømme over landet (1Mo 41: 39–46; 45: 26), de gjennomgripende forandringene som hans administrasjon medførte, idet egypterne solgte sin jord, ja til og med seg selv, til farao (1Mo 47: 13–20), den skatten på 20 prosent som de deretter betalte av sin grøde (1Mo 47: 21–26), de 215 årene da israelittene  bodde i Gosen, hvor de ifølge farao til slutt ble tallrikere og sterkere enn den innfødte befolkningen (2Mo 1: 7–10, 12, 20), de ti plager, som ikke bare skadet den egyptiske økonomi, men i enda høyere grad var et nederlag for egypternes religion og ødela presteskapets anseelse (2Mo 10: 7; 11: 1–3; 12: 12, 13), israelittenes utgang av Egypt etter at alle egypternes førstefødte hadde dødd, og deretter tilintetgjørelsen av de egyptiske elitestyrker i Rødehavet (2Mo 12: 2–38; 14: 1–28) – alt dette gjorde det sannelig påkrevd med en forklaring fra offisielt egyptisk hold.

En bør ikke glemme at historieskrivningen i Egypt, akkurat som i mange andre land i Midtøsten, var uløselig knyttet til presteskapet, som førte tilsyn med opplæringen av skriverne. Det ville ha vært høyst usedvanlig om det ikke var blitt diktet opp en eller annen propagandistisk bortforklaring av det fullstendige nederlaget de egyptiske guder hadde lidd når det gjaldt å forhindre den ulykke som Jehova Gud førte over Egypt og dets innbyggere. Historien, selv den nyere tids historie, inneholder mange eksempler på at kjensgjerningene er blitt forvansket så grovt av propaganda at de undertrykte er blitt framstilt som undertrykkerne og de uskyldige ofrene som de farlige og grusomme angriperne. Hvis Manethos beretning (som ble skrevet over tusen år etter utgangen av Egypt) er blitt gjengitt noenlunde nøyaktig av Josefus, representerer den kanskje en forvansket overlevering som egypterne har latt gå videre fra generasjon til generasjon som forklaring på de viktigste av de hendelsene som er beskrevet i Bibelens sannferdige beretning om israelittenes opphold i Egypt. – Se UTGANGEN AV EGYPT (Beretningens autentisitet).

Israelittenes trelldom. Ettersom Bibelen ikke navngir den farao som begynte å undertrykke israelittene (2Mo 1: 8–22), og heller ikke den farao som Moses og Aron trådte fram for, og som regjerte da israelittene drog ut fra Egypt (2Mo 2: 23; 5: 1), og ettersom disse hendelsene enten bevisst er blitt utelatt av egyptiske opptegnelser eller opptegnelsene er blitt ødelagt, er det ikke mulig å si med sikkerhet under hvilket dynasti eller under hvilke faraoer hendelsene har funnet sted. Ramses (Rameses) II (av «det 19. dynasti») er ofte blitt nevnt som den undertrykkende farao, på bakgrunn av Bibelens opplysning om at israelittiske arbeidere bygde byene Pitom og Ra’amses. (2Mo 1: 11) Man mener at disse byene ble bygd i regjeringstiden til Ramses II. I Archaeology and the Old Testament (s. 149) kommer imidlertid Merrill Unger med denne kommentaren: «Men siden Ramses II er kjent for å ta æren for sine forgjengeres bedrifter, er det temmelig sikkert at han bare ombygde eller utvidet disse byene.» Det ser faktisk ut til at «Rameses» var navnet på en hel landsdel allerede på Josefs tid. – 1Mo 47: 11.

Ved hjelp av Moses sørget Gud for at Israels nasjon ble utfridd av «slavehuset» og «jernovnen», som Egypt ble kalt av bibelskribentene. (2Mo 13: 3; 5Mo 4: 20; Jer 11: 4; Mi 6: 4) Førti år senere begynte Israel å innta Kanaan. Man har forsøkt å forbinde denne erobringen med den situasjonen som er beskrevet på Amarna-tavlene, som er blitt funnet i Tell al-Amarna ved Nilen, 270 km sør for Kairo. De fleste tavlene er brev fra kanaaneiske og syriske herskere (deriblant noen som hersket i Geser, Jerusalem og Lakisj), og mange av dem inneholder klager til den regjerende farao (i de fleste tilfellene Akhnaton) over angrep og plyndringer foretatt av «habiru» (ʽapiru). Noen har lansert den tanke at «habiru» er identisk med hebreerne, eller israelittene, men brevenes innhold gir ikke rom for dette. De viser at habiru rett og slett var herjeflokker, som iblant stod i forbund med visse rivaliserende kanaaneiske byfyrster eller regionale makthavere. En av de byene som ble truet av habiru, var Byblos i det nordlige Libanon, som lå langt utenfor det området israelittene angrep. Dessuten harmonerer ikke framstillingen i brevene med de viktigste slagene og seirene under israelittenes erobring av Kanaan. – Se HEBREER («Habiru»).

Israelittenes opphold i Egypt ble prentet inn i nasjonens erindring for bestandig, og israelittene ble jevnlig minnet om at deres mirakuløse utfrielse var et enestående bevis for Jehovas guddommelighet. (2Mo 19: 4; 3Mo 22: 32, 33; 5Mo 4: 32–36; 2Kg 17: 36; He 11: 23–29) Dette er bakgrunnen for uttalelsen «jeg er Jehova din Gud fra Egypts land». (Ho 13: 4; jf. 3Mo 11: 45.) Ingen omstendighet eller hendelse overgikk utfrielsen av Egypt før frigivelsen fra Babylon gav israelittene enda et bevis på Jehovas makt til å utfri. (Jer 16: 14, 15) Det de hadde erfart i Egypt, ble nedskrevet i den loven de fikk (2Mo 20: 2, 3; 5Mo 5: 12–15), det var grunnlaget for påskehøytiden (2Mo 12: 1–27; 5Mo 16: 1–3), det var en rettesnor for dem i deres omgang med fastboende utlendinger (2Mo 22: 21; 3Mo 19: 33, 34) og med fattige som solgte seg selv som slaver (3Mo 25: 39–43, 55; 5Mo 15: 12–15), og det utgjorde et juridisk grunnlag for at Levi stamme ble utvalgt og helliget til tjenesten ved helligdommen (4Mo 3: 11–13). Fordi israelittene hadde vært fastboende  utlendinger i Egypt, kunne egyptere som oppfylte visse betingelser, få være en del av Israels menighet. (5Mo 23: 7, 8) Befolkningen i Kanaans riker og i nabolandene ble redde da de hørte om hvordan Gud hadde vist sin makt overfor Egypt og dermed banet veien for israelittenes erobring (2Mo 18: 1, 10, 11; 5Mo 7: 17–20; Jos 2: 10, 11; 9: 9), hendelser som ble husket i hundrevis av år. (1Sa 4: 7, 8) Gjennom hele Israels historie sang nasjonen sanger om disse hendelsene. – Sl 78: 43–51; Sl 105 og 106; 136: 10–15.

Etter israelittenes erobring av Kanaan. Den første og hittil eneste direkte omtale av Israel man har funnet i en egyptisk tekst fra oldtiden, stammer fra regjeringstiden til farao Mernefta, sønn av Ramses II (slutten av «det 19. dynasti»). På en seiersstøtte skryter Mernefta av å ha beseiret forskjellige byer i Kanaan og hevder så: «Israel er lagt øde, dets sæd er tilintetgjort.» Selv om dette utsagnet tydeligvis var grunnløst skryt, utgjør det en pekepinn om at israelittene på det tidspunktet var bosatt i Kanaan.

Det er ikke omtalt noen kontakt mellom Israel og Egypt i dommertiden eller i Sauls og Davids regjeringstid, bortsett fra en kamp mellom en av Davids krigere og en «usedvanlig stor» egypter. (2Sa 23: 21) I Salomos regjeringstid (1037–998 f.v.t.) var forholdet mellom de to nasjonene slik at Salomo kunne inngå en ekteskapsallianse med farao, idet han tok hans datter til ekte. (1Kg 3: 1) Det framgår ikke nøyaktig når denne ikke navngitte farao hadde erobret Geser, som han nå gav sin datter som avskjedsgave eller medgift. (1Kg 9: 16) Salomo hadde også handelssamkvem med Egypt, hvor han kjøpte hester og egyptiskproduserte vogner. – 2Kr 1: 16, 17.

Egypt var imidlertid et tilfluktssted for fiender av kongene i Jerusalem. Etter at David hadde lagt Edom øde, flyktet edomitten Hadad til Egypt. Selv om Hadad var semitt, viste farao ham ære ved å gi ham mat, husly og land; Hadad giftet seg med et medlem av faraos familie, og hans sønn, Genubat, ble behandlet som en sønn av farao. (1Kg 11: 14–22) Senere, i Sjisjaks regjeringstid, oppholdt også Jeroboam seg en tid som flyktning i Egypt, inntil Salomos død, da han vendte tilbake og kort tid etter ble konge over det nordlige riket, Israel. – 1Kg 11: 40.

Sjisjak (kjent som Sheshonk I i egyptiske tekster) hadde grunnlagt et libysk dynasti av faraoer («det 22. dynasti»), som hadde hovedsete i Bubastis i det østlige deltaområdet. I det femte året av Salomos sønn Rehabeams regjeringstid (993 f.v.t.) invaderte Sjisjak Juda med en mektig hær med stridsvogner, kavaleri og fotsoldater, deriblant libyere og etiopiere. Han inntok mange byer og truet til og med Jerusalem. På grunn av Jehovas barmhjertighet ble ikke Jerusalem ødelagt, men byens store rikdom ble overdratt til Sjisjak. (1Kg 14: 25, 26; 2Kr 12: 2–9) Et relieff på en tempelmur i Karnak skildrer Sjisjaks felttog og nevner en rekke byer i Israel og Juda som skal ha blitt inntatt.

Etiopieren Serah, som drog opp mot Judas konge Asa med en million etiopiske og libyske soldater (967 f.v.t.), kom trolig marsjerende fra Egypt. Hans styrker, som samlet seg i Sefata-dalen sørvest for Jerusalem, led et knusende nederlag. – 2Kr 14: 9–13; 16: 8.

I de neste 200 år ble Juda og Israel spart for egyptiske angrep. Det ser ut til at Egypt i denne perioden var preget av store indre uroligheter, siden visse dynastier hersket samtidig. I mellomtiden ble Assyria den ledende verdensmakt. Hosjea, den siste kongen i tistammeriket Israel (ca. 758–740 f.v.t.), ble vasallkonge under Assyria og forsøkte så å bryte det assyriske åk ved å danne en sammensvergelse med Egypts konge So. Forsøket mislyktes, og det nordlige riket, Israel, ble beseiret av Assyria. – 2Kg 17: 4.

Det ser ut til at Egypt på den tiden i betydelig grad var blitt underlagt nubisk-etiopiske herskere, for «det 25. dynasti» betegnes som etiopisk. Assyrerkongen Sankeribs høyrøstete embetsmann, rabsjaken, sa til Jerusalems innbyggere at hvis de satte sin lit til at det skulle komme hjelp fra Egypt, ville det være som om de satte sin lit til en ’knekket rørstav’. (2Kg 18: 19–21, 24) Det er alminnelig antatt at Tirhaka, Etiopias konge, som på den tiden (732 f.v.t.) marsjerte inn i Kanaan og midlertidig avledet assyrernes oppmerksomhet, er identisk med den etiopiske herskeren over Egypt som er kjent som farao Taharka. (2Kg 19: 8–10) Denne oppfatningen underbygges øyensynlig av den profetien Jesaja tidligere hadde uttalt om at Jehova skulle ’plystre på fluene som var ved den ytterste enden av Egypts Nil-kanaler, og på biene som var i Assyrias land’ (Jes 7: 18, 19), noe som ville føre til at de to maktene ville støte sammen i Juda land og utsette det for press fra to sider. Franz Delitzsch sier i den forbindelse: «Symbolene svarer også til de to landenes natur: fluen til [det myrlendte] Egypt med dets insektsvermer . . . og bien til det mer fjellendte og skoglendte Assyria.» – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. VII, Jesaja, s. 223.

 I sitt utsagn mot Egypt forutsier Jesaja tydeligvis de ustabile forholdene som rådde i landet på slutten av 700-tallet og i begynnelsen av 600-tallet f.v.t. (Jes 19) Han beskriver borgerkrig og oppløsning og sier at det vil bli kjempet «by mot by, rike mot rike» i Egypt. (Jes 19: 2, 13, 14) I vår tid har historikere fastslått at det i denne perioden var flere dynastier som hersket samtidig i forskjellige deler av landet. Egypts oppskrytte «visdom» og landets ’verdiløse guder og besvergere’ kunne ikke beskytte det mot å bli overgitt i «en hard herres hånd». – Jes 19: 3, 4.

Assyrisk invasjon. Assyrerkongen Asarhaddon (som regjerte samtidig med Juda-kongen Manasse [716–662 f.v.t.]) invaderte Egypt, inntok Memfis i Nedre Egypt og sendte mange i landflyktighet. Det var åpenbart fortsatt Taharka (Tirhaka) som var farao på det tidspunktet.

Assurbanipal angrep også Egypt og plyndret Tebe (Bibelens No-Amon) i Øvre Egypt, hvor landets største tempelskatter befant seg. Bibelen viser at etiopiske, libyske og andre afrikanske elementer igjen var implisert. – Na 3: 8–10.

De assyriske garnisoner i Egypt ble senere trukket tilbake, og landet begynte å gjenvinne noe av sin tidligere makt og velstand. Da Assyria ble beseiret av mederne og babylonerne, var Egypt (ved hjelp av leietropper) blitt så sterkt at det kunne forsøke å komme Assyrias konge til unnsetning. Farao Neko (II) ledet de egyptiske styrker, men ble underveis, ved Megiddo, møtt av kong Josjias judeiske hær, som han mot sin vilje måtte kjempe mot; dette førte til at Juda led nederlag og Josjia ble drept. (2Kg 23: 29; 2Kr 35: 20–24) Tre måneder senere (i 628 f.v.t.) avsatte Neko Josjias sønn og etterfølger, Jehoakas, og innsatte i stedet hans bror Eljakim (som fikk navnet Jehojakim) på Judas trone, mens han førte Jehoakas som fange til Egypt. (2Kg 23: 31–35; 2Kr 36: 1–4; jf. Ese 19: 1–4.) Juda måtte nå betale tributt til Egypt, i første omgang et beløp som tilsvarte nesten 7,2 millioner kroner. Det var i denne perioden profeten Urija forgjeves flyktet til Egypt for å redde livet. – Jer 26: 21–23.

Beseiret av Nebukadnesar. Egypts forsøk på å gjenvinne sin maktstilling i Syria og Palestina ble imidlertid kortvarig. Som Jehovas profet Jeremia allerede hadde kunngjort, var Egypt dømt til å drikke nederlagets bitre beger. (Jer 25: 17–19) Egypts fall begynte med det avgjørende nederlag som egypterne led ved Karkemisj ved Eufrat i 625 f.v.t., da de ble beseiret av babylonerne under kronprins Nebukadnesar, en hendelse som er beskrevet i Jeremia 46: 2–10 og i en babylonsk krønike.

Nebukadnesar, som nå ble Babylons konge, erobret deretter Syria og Palestina, og Juda ble en vasallstat under Babylon. (2Kg 24: 1) Egypt gjorde et siste forsøk på å forbli en stormakt i Asia. En militær styrke som ble utsendt av en farao som ikke blir nevnt ved navn i Bibelen, drog ut fra Egypt som svar på kong Sidkias anmodning om militær hjelp i forbindelse med det opprør han gjorde mot Babylon i 609–607 f.v.t. De egyptiske troppene klarte bare å få i stand en midlertidig opphevelse av den babylonske beleiringen, og deretter ble de tvunget til å trekke seg tilbake, mens Jerusalem ble overlatt til seg selv og gikk sin ødeleggelse i møte. – Jer 37: 5–7; Ese 17: 15–18.

Trass i kraftige advarsler fra Jeremia (Jer 42: 7–22) drog den delen av Judas befolkning som var igjen, til Egypt for å søke tilflukt der og sluttet seg øyensynlig til en jødisk befolkning som fantes der fra før. (Jer 24: 1, 8–10) Det nevnes spesielt at jødene bodde i Tahpanhes, åpenbart en befestet by i deltaområdet (Jer 43: 7–9), i Migdol og i Nof, som man mener er identisk med Memfis, som en gang var hovedstad i Nedre Egypt (Jer 44: 1; Ese 30: 13). Dermed ble «Kanaans språk» (øyensynlig hebraisk) nå talt i Egypt, nemlig av disse flyktningene. (Jes 19: 18) I Egypt fortsatte de tåpelig nok den avgudsdyrkelsen som hadde ført til at Jehova fullbyrdet sin dom over Juda. (Jer 44: 2–25) Men oppfyllelsen av Jehovas profetier innhentet de israelittiske flyktningene da Nebukadnesar marsjerte mot Egypt og erobret landet. – Jer 43: 8–13; 46: 13–26.

Det er blitt funnet én babylonsk tekst, som daterer seg fra Nebukadnesars 37. regjeringsår (588 f.v.t.), som nevner et felttog mot Egypt. Det er ikke mulig å avgjøre om det er den opprinnelige seieren eller bare en senere militæraksjon som beskrives. Under alle omstendigheter fikk Nebukadnesar Egypts rikdommer som lønn for det militære arbeid han utførte da Jehova Gud fullbyrdet dommen over Tyrus, en motstander av hans folk. – Ese 29: 18–20; 30: 10–12.

I Esekiel 29: 1–16 forutsies det at Egypt skulle ligge øde i 40 år. Denne perioden kan ha inntruffet etter at Nebukadnesar hadde erobret landet. Det er nok så at noen autoriteter framholder at farao Hofras etterfølger, Amasis (Ahmose) II, var en usedvanlig framgangsrik regent i mer enn 40 år, men de har hovedsakelig sine opplysninger fra Herodot, som besøkte Egypt over 100 år senere.  Encyclopædia Britannica (1959, bd. 8, s. 62) sier imidlertid om Herodots beskrivelse av denne perioden (den såkalte saittiske tid): «Hans uttalelser viser seg ikke å være fullt ut pålitelige når de kan kontrolleres ved hjelp av landets egne knappe vitnesbyrd.» Det bibelske oppslagsverket Commentary av F.C. Cook gjør dessuten oppmerksom på at Herodot ikke engang nevner Nebukadnesars angrep på Egypt, og sier deretter: «Det er alminnelig kjent at Herodot, som trofast skrev ned alt han hørte og så i Egypt, imidlertid hadde sine opplysninger om de tidligere tiders historie fra de egyptiske prestene, hvis beretninger han overtok med blind tro. . . . Hele beretningen [Herodots] om Apries [Hofra] og Amasis inneholder så mange uoverensstemmelser og så mange legender at en gjør vel i å være forsiktig med å anta den som autentisk historie. Det er på ingen måte merkelig at prestene forsøkte å skjule den nasjonale vanære som var forbundet med det å komme under et fremmed åk.» (Note B, s. 132) Selv om den verdslige historie ikke inneholder noe tydelig vitnesbyrd om profetiens oppfyllelse, kan vi ha tillit til at den bibelske beretning er nøyaktig.

Under persisk overherredømme. Senere støttet Egypt Babylon mot det stadig mektigere medopersiske rike. Men omkring 525 f.v.t. ble landet undertvunget av Kambyses II, sønn av Kyros den store, og ble dermed underlagt det persiske herredømmet. (Jes 43: 3) Det var uten tvil mange jøder som da forlot Egypt for å vende tilbake til sitt hjemland (Jes 11: 11–16; Ho 11: 11; Sak 10: 10, 11), men det var også noen som ble boende i Egypt. Det fantes en jødisk koloni på Elefantine (egyptisk Yeb), en øy i Nilen ved Aswan, 690 km sør for Kairo. Et verdifullt papyrusfunn belyser hvordan forholdene var på stedet på 400-tallet f.v.t., omkring den tiden da Esra og Nehemja hadde sitt virke i Jerusalem. Dokumentene, som er skrevet på arameisk, omtaler Sanballat i Samaria (Ne 4: 1, 2) og øverstepresten Johanan (Ne 12: 22). Av interesse er en offisiell befaling som ble gitt i regjeringstiden til Dareios II (423–405) om at kolonien skulle feire «de usyrede brøds høytid». (2Mo 12: 17; 13: 3, 6, 7) Det er også verdt å legge merke til den hyppige bruken av navnet Jahu, en form av navnet Jehova (eller Jahve; jf. Jes 19: 18), selv om det også finnes mange vitnesbyrd om en tydelig infiltrasjon av hedensk gudsdyrkelse.

Under gresk og romersk herredømme. Egypt var underlagt persisk herredømme inntil Aleksander den store erobret landet i 332 f.v.t. og angivelig befridde det fra persernes åk, men samtidig for alltid gjorde slutt på de innfødte faraoenes styre. Det mektige Egypt var virkelig blitt «et ubetydelig rike». – Ese 29: 14, 15.

Under Aleksanders styre ble byen Alexandria grunnlagt, og etter hans død ble landet styrt av ptolemeerne. Ptolemaios I inntok Jerusalem i 312 f.v.t., og Juda ble en provins i det ptolemeiske Egypt fram til 198, da Egypt i den langvarige striden med det selevkidske rike i Syria til slutt mistet herredømmet over Palestina, idet hæren til Ptolemaios V ble beseiret av syrerkongen Antiokhos III. Deretter kom Egypt mer og mer under romersk innflytelse. I år 31 ble det utkjempet et avgjørende slag ved Aktion, hvor Kleopatra lot sin romerske elsker Marcus Antonius’ flåte i stikken og han ble beseiret av Octavian, en grandnevø av Julius Cæsar. Octavian fortsatte kampen og erobret Egypt i år 30 f.v.t., og landet ble en romersk provins. Det var til denne romerske provinsen Josef og Maria flyktet med det lille barnet Jesus for å unnslippe virkningene av Herodes’ morderiske dekret. Etter Herodes’ død vendte de tilbake som en oppfyllelse av Jehovas ord ved Hosea: «Fra Egypt kalte jeg min sønn.» – Mt 2: 13–15; Ho 11: 1; jf. 2Mo 4: 22, 23.

Den egyptiske opprøreren som den militære befalingsmannen i Jerusalem forvekslet Paulus med, er muligens identisk med den egypteren Josefus nevner. (Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 13, pkt. 3–5 [s. 137, 138]) Hans oppstand skal ha funnet sted i Neros regjeringstid og mens Feliks var prokurator i Judea, noe som stemmer overens med beretningen i Apostlenes gjerninger 21: 37–39; 23: 23, 24.

Da romerne i år 70 e.v.t. sørget for at Jerusalem ble ødelagt for andre gang, innebar dette en ytterligere oppfyllelse av 5. Mosebok 28: 68, idet mange av de overlevende jødene ble sendt til Egypt som slaver. – Den jødiske krig, 6. bok, kap. 9, pkt. 2 (s. 387).

Annen profetisk og symbolsk omtale. Egypt blir nevnt en rekke ganger i domsbudskaper framsatt i symbolske vendinger. (Ese 29: 1–7; 32: 1–32) For israelittene stod Egypt for militær styrke og makt som kunne oppnås ved politiske allianser, og det å støtte seg til Egypt ble et symbol på det å støtte seg til menneskelig makt i stedet for til Jehova. (Jes 31: 1–3) Ifølge Jesaja 30: 1–7 viste Jehova imidlertid at Egypts makt var en illusjon, idet han kalte Egypt «Rahab – de vil helst sitte stille [«Rahab som holder seg i ro», NO]». (Jf. Sl 87: 4; Jes 51: 9, 10.) Foruten de mange domsbudskapene ble det imidlertid også gitt løfter om at mange fra «Egypt» skulle lære Jehova å kjenne, slik at han ville si: «Velsignet være mitt folk, Egypt.» – Jes 19: 19–25; 45: 14.

 Egypt blir nevnt som en del av riket til den symbolske «Sydens konge». (Da 11: 5, 8, 42, 43) I Åpenbaringen 11: 8 blir det troløse Jerusalem, hvor Herren Jesus Kristus ble pælfestet, kalt Egypt «i åndelig forstand». Dette er passende i betraktning av at det troløse Jerusalem i religiøs henseende undertrykte og trellbandt jødene. Dessuten ble de første påskelammene slaktet i Egypt, mens det motbilledlige påskelammet, Jesus Kristus, ble drept i Jerusalem. – Joh 1: 29, 36; 1Kt 5: 7; 1Pe 1: 19.

Verdifulle papyrusfunn. Det usedvanlig tørre jordsmonnet i Egypt har bevirket at mange papyrushåndskrifter, som ville ha gått til grunne i fuktigere omgivelser, er blitt bevart. Siden siste halvdel av 1800-tallet er det blitt funnet mange papyrer i Egypt, deriblant et stort antall bibelske papyrer, for eksempel de som inngår i Chester Beatty-samlingen. De utgjør et viktig ledd mellom Bibelens originale skrifter og de senere velinhåndskriftene.