Disse og andre vanndyr ble skapt av Gud på den femte skapelsesdag. (1Mo 1: 20–23) Selv om menneskene ikke fikk lov til å bruke fisk til mat før etter vannflommen, skulle de helt fra begynnelsen rå over disse skapningene. (1Mo 1: 28; 9: 2, 3) Men i stedet for å utøve det rette herredømme over dyrene ble noen mennesker «tomhjernet i sine resonnementer» og gav seg til å dyrke skapningen. (Ro 1: 20–23) For eksempel ble den babylonske guden Ea, som var herre over vannet, framstilt som en mann som delvis hadde fiskekropp. Den syriske Atargatis var en fiskegudinne. I Egypt ble visse fisker betraktet som hellige, og de ble til og med balsamert. Slik dyrkelse av fisk var naturligvis forbudt i Guds lov til Israel. – 5Mo 4: 15–18.

Det var høyst passende at Jesus Kristus, «Menneskesønnen» (Mt 17: 22), som også skulle herske over havets fisk, to ganger viste sin makt ved mirakuløst å fylle apostlenes garn med fisk. (Sl 8: 4–8; He 2: 5–9; Lu 5: 4–7; Joh 21: 6) Da Jesus ble stilt overfor spørsmålet om å betale tempelskatt, viste han på lignende måte at han hadde herredømme over fiskene, da han sa til Peter: «Gå til sjøen, kast ut en fiskekrok og ta den første fisken som kommer opp, og når du åpner munnen på den, vil du finne en mynt, en stater. Ta den og gi den til dem for meg og deg.» – Mt 17: 24–27.

Fisk som mat. Fisk, som er svært næringsrik og lett fordøyelig mat, utgjorde åpenbart en viktig del av kostholdet til både egypterne og de hebraiske slavene deres, for i ødemarken lengtet den blandede skaren og israelittene etter den fisken som de pleide å spise i Egypt. (4Mo 11: 5) Den egyptiske økonomien led derfor et alvorlig tap da fisken i Nilen døde fordi Jehova forvandlet vannet i Egypt til blod. – 2Mo 7: 20, 21.

Fisk fortsatte å være et viktig næringsmiddel for israelittene etter at de hadde bosatt seg i det lovte land. En av portene i Jerusalem ble kalt «Fiskeporten», noe som tyder på at det lå et fisketorg der eller i nærheten. (2Kr 33: 14) Ifølge Nehemja solgte tyrierne senere fisk i Jerusalem til og med på sabbaten. – Ne 13: 16.

Det var vanlig å tilberede fisken ved å steke eller salte og tørke den, og den ble ofte spist sammen med brød. De fiskene Jesus brukte da han mirakuløst mettet 5000 menn og senere 4000 menn, foruten kvinner og barn, var trolig tørket og saltet. (Mt 14: 17–21; 15: 34–38) Etter sin oppstandelse spiste Jesus et stykke stekt fisk for å vise apostlene at de ikke så en ånd, og en annen gang laget han i stand en frokost som bestod av brød og fisk som var blitt stekt over en trekullild. – Lu 24: 36–43; Joh 21: 9–12.

Fiskearter i Israel. Med unntak av Dødehavet er Palestinas innsjøer og vannløp rike på fisk. Blant de artene man finner der, er abbor, brasme og karpe og uvanlige munnrugende fiskearter, for eksempel Chromis simonis. Hannen hos Chromis simonis tar eggene, omkring 200, i munnen, og ungene holder til der i flere uker etter klekkingen.

Visse fiskeslag lever faktisk i de saltholdige kildene i nærheten av Dødehavet, men de dør raskt hvis de settes ut i vann fra selve innsjøen. Noen mener at dette skyldes den høye konsentrasjonen av magnesiumklorid i Dødehavet. Den sterke strømmen i Jordan fører mye fisk ut i Dødehavet, særlig i flomtiden. Der blir sløvet fisk mat for rovfugler, og død fisk blir skylt opp på breddene og spist av åtselfugler. I skarp kontrast til dette så profeten Esekiel i et syn at vann strømmet ut fra Jehovas tempel og gjorde vannet i Dødehavet friskt, slik at det oppstod en blomstrende fiskerinæring. – Ese 47: 1, 8–10.

Rene og urene. Selv om kong Salomos visdom også gjorde seg gjeldende på det naturfaglige område og innbefattet kjennskap til fisk (1Kg 4: 33), forekommer det ikke en eneste gang at Bibelen omtaler en bestemt fiskeart ved navn. Loven skilte imidlertid mellom rene og urene vanndyr. Det var bare vanndyr som hadde finner og skjell, som var seremonielt rene og kunne spises. Dette utelukket slike skapninger som haier, maller, niøyer, rokker, åler og krepsdyr, som i mange tilfeller lever av kloakkavfall og råtnende materiale og ofte er infisert av bakterier som kan forårsake tyfoidfeber og paratyfoidfeber. (3Mo 11: 9–12) Israelittiske fiskere måtte derfor skille de gode fiskene fra dem som var uegnet til mat, noe Jesus henledet oppmerksomheten på i illustrasjonen om slepenoten. – Mt 13: 47, 48.

Den fisken som slukte Jona. Trass i at Guds Sønn gikk god for at beretningen om den ’veldige fisken’ som slukte Jona, er sann, blir denne hendelsen ofte trukket fram som et eksempel på at man ikke kan stole på det som står i Bibelen. (Mt 12: 40) Det bør imidlertid påpekes at Bibelen rett og slett sier at «Jehova [sørget] for at en stor fisk slukte Jona», uten at den sier noe om hva slags fisk det var. (Jon 1: 17) Det  finnes så avgjort sjødyr som er i stand til å sluke et menneske, for eksempel hvithaien og spermasetthvalen. – Se Walkers Mammals of the World, revidert av R. Nowak og J. Paradiso, 1983, bd. II, s. 901; Australian Zoological Handbook, The Fishes of Australia, av G.P. Whitley, Sydney 1940, 1. del – The Sharks, s. 125.

Brukt billedlig. Bibelen sammenligner noen ganger mennesker med fisk. Forsamleren sammenlignet mennesker med fisk ut fra den synsvinkel at mennesker ’går i snaren i en ulykkens tid’, akkurat som fisk fanges i et garn. (For 9: 12) Jesus Kristus utnevnte sine etterfølgere til menneskefiskere, og han sammenlignet de rettferdige med god fisk og de onde med ubrukelig fisk som blir kastet bort. – Mr 1: 17; Mt 13: 47–50; se JAKT OG FISKE.