En som leder en husholdning eller forvalter eiendom og eiendeler på vegne av en annen. Det hebraiske ordet sọkhen er gjengitt med ’forvalter’. (Jes 22: 15) Også mosjẹl, som kan bety «en som har hånd om (noe)», brukes om en forvalter. (1Mo 24: 2, NW, fotn.) Det greske ordet oikonọmos, «forvalter», kan også oversettes med «husholder». – Lu 12: 42, NW, fotn.; se også EN.

En forvalter kunne enten være en fri mann eller en betrodd slave. Den ’urettferdige forvalteren’ som Jesus omtaler i en av sine lignelser, skildres tydeligvis som en fri mann. (Lu 16: 1, 2, 4) Konger og mange andre velstående og fremtredende personer hadde en forvalter, men det kunne variere fra tilfelle til tilfelle hvor stor myndighet forvalteren fikk. Det greske ordet epịtropos, «betrodd mann», ligger nær oikonọmos i betydning, ettersom en forvalter ofte var betrodd oppsynet med husholdningen, de øvrige tjenerne, eiendommene og eiendelene og noen ganger også tok hånd om forretningene. – Ga 4: 1–3; Lu 16: 1–3.

Abraham hadde en trofast tjener, Elieser fra Damaskus, som han satte over alt han eide, deriblant en stor formue i form av husdyr og, på et visst tidspunkt, mange slaver; Abraham hadde imidlertid ikke noen jordeiendom, bortsett fra et gravsted. (1Mo 13: 2; 14: 14; 15: 2; 23: 17–20; Apg 7: 4, 5) Mens Josef var slave i Egypt, ble han satt over Potifars hus. (1Mo 39: 1–4, 8, 9) Senere fikk han selv en forvalter. (1Mo 44: 4) Israels konge Elah hadde en mann som var satt over hans husstand i Tirsa. Det samme gjaldt sikkert de øvrige kongene på den tiden. (1Kg 16: 9) Sjebna var forvalter over kongens hus på Juda-kongen Hiskias tid, men han var troløs og ble erstattet med Eljakim, Hilkias sønn. – Jes 22: 15, 20, 21.

I De kristne greske skrifter leser vi at Herodes Antipas hadde betrodd en mann oppsynet med sitt hus. Denne mannens hustru tjente Jesus med de ting hun eide. (Lu 8: 3) I en av sine illustrasjoner nevnte Jesus en mann som var betrodd oppsynet med dem som arbeidet i vingården, og som utbetalte lønnen ved slutten av dagen. – Mt 20: 8.

Det ansvar og de administrative plikter som en forvalter har, svarer godt til den tjeneste Jehova Gud har betrodd en kristen. I Jesu profeti om  de siste dager beskriver han «den tro og kloke slave», som også tjener som hans forvalter. Denne forvalteren forestår troens husstand og deler ut mat i rette tid. (Mt 24: 14, 45; Lu 12: 42–44) Tilsynsmenn i den kristne menighet er «forvaltere», og det kreves av dem at de er trofaste. (Tit 1: 7; 1Kt 4: 1, 2) Som apostel, i særdeleshet hedningenes apostel, var Paulus blitt betrodd en spesiell forvaltergjerning. (1Kt 9: 17; Ef 3: 1, 2) Peter understreker overfor alle kristne, både tilsynsmenn og andre, at de er forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter, og han viser at hver enkelt har et virkeområde, eller en plass, i Guds ordning hvor han kan utføre en trofast forvaltergjerning. – 1Pe 4: 10.