Også kalt «forklarelsen». En mirakuløs hendelse som Peter, Jakob og Johannes var øyenvitner til, da Jesu ’ansikt skinte som solen og hans ytterkledninger ble skinnende som lyset’. (Mt 17: 1–9; Mr 9: 2–10; Lu 9: 28–36) Markus sier at Jesu ytterkledninger ble «langt hvitere enn noen tøyvasker på jorden kunne bleke dem», og Lukas sier at «hans ansikt [ble] annerledes å se til». Forvandlingen fant sted på et fjell en gang etter påsken i år 32, en god stund før Jesus la ut på sin siste reise til Jerusalem.

I tiden like forut for forvandlingen oppholdt Jesus og disiplene seg i nærheten av Cæsarea Filippi, der hvor landsbyen Banyas ligger i dag. (Mr 8: 27) Det er usannsynlig at Jesus og apostlene forlot dette området da de skulle opp på ‘det høye fjellet’. (Mr 9:2) Ifølge en tradisjon som kan føres tilbake til 300-tallet, fant forvandlingen sted på Tabor-fjellet, men dette virker lite sannsynlig, ettersom det ligger 70 km sørsørvest for Cæsarea Filippi. – Se TABOR nr. 1.

Hermon-fjellet ligger derimot bare 25 km nordøst for Cæsarea Filippi. Det når en høyde på 2814 m over havoverflaten, så det kunne virkelig omtales som «et høyt fjell». (Mt 17:1) Forvandlingen kan således ha funnet sted på en av Hermon-fjellets utløpere. Det er dette mange av dagens bibelkommentatorer mener, selv om dette ikke kan fastslås med sikkerhet, ettersom Bibelen ikke stedfester det nøyaktig.

Forvandlingen fant trolig sted om natten, for apostlene var «tynget av søvn». (Lu 9: 32) Hendelsen ville gjøre størst inntrykk om natten, og at de tilbrakte natten på fjellet, framgår av at de ikke gikk ned fra fjellet før dagen etter. (Lu 9: 37) Bibelen opplyser imidlertid ikke hvor lenge forvandlingen varte.

Før de gikk opp på fjellet, hadde Kristus spurt alle disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?», og Peter hadde svart: «Du er Kristus.» Jesus hadde så sagt til dem at han skulle dø og bli oppreist (Mr 8: 27–31), men han hadde også lovt at noen av disiplene ’slett ikke skulle smake døden’ før de hadde sett «Menneskesønnen komme i sitt rike», eller «Guds rike allerede kommet i kraft». (Mt 16: 28; Mr 9: 1) Dette løftet ble oppfylt «seks dager senere» (eller «åtte dager», ifølge Lukas, som tydeligvis regner med den dagen løftet ble gitt og den dagen det ble oppfylt), da Peter, Jakob og Johannes ble med Jesus opp på «et høyt fjell» (Mt 17: 1; Mr 9: 2; Lu 9: 28), hvor Jesus ble forvandlet framfor dem mens han bad.

Under Jesu forvandling viste også Moses og Elia seg «med herlighet». (Lu 9: 30, 31; Mt 17: 3; Mr 9: 4) De talte om Jesu «bortgang [en form av det greske ordet ẹksodos], som han skulle fullbyrde i Jerusalem». (Lu 9: 31) Denne ẹksodos, eller «bortgang», omfatter etter alt å dømme både Jesu død og hans etterfølgende oppstandelse til liv som en ånd.

Noen kritikere har hevdet at forvandlingen ganske enkelt var en drøm. Det er imidlertid ikke logisk at Peter, Jakob og Johannes drømte nøyaktig det samme. Jesus omtalte den som et syn (Mt 17: 9), men han mente ikke at det bare var en illusjon. Jesus Kristus var virkelig til stede, mens Moses og Elia, som var døde, ikke var til stede i bokstavelig forstand. De ble sett i et syn. Det greske ordet som er oversatt med ’syn’ i Matteus 17: 9, er họrama. Det samme ordet er brukt i Apostlenes gjerninger 7: 31, hvor det er tale om Moses’ ’syn’ av den brennende tornebusken. Ordet overbringer altså ikke tanken om noe uvirkelig, som om de tilstedeværende fantaserte, og de kan heller ikke ha vært uten bevissthet om det som foregikk omkring dem, for de var fullt våkne da de fikk se forvandlingen. Med sine bokstavelige øyne og ører så og hørte de det som skjedde. – Lu 9: 32.

Da Moses og Elia var i ferd med å skilles fra Jesus, foreslo Peter, som ’ikke visste hva han sa’, at det skulle reises tre telt, ett til Jesus, ett til Moses og ett til Elia. (Lu 9: 33) Men mens han talte, dannet det seg en sky (Lu 9: 34), noe som tydeligvis (som ved møteteltet i ødemarken) symboliserte Jehovas nærvær der på fjellet. (2Mo 40: 34–38)  Fra skyen lød Jehovas røst, som sa: «Dette er min Sønn, han som er blitt utvalgt. Hør ham!» (Lu 9: 35) Mange år senere henviste Peter til forvandlingen og viste at røsten fra himmelen tilhørte «Gud, Faderen». (2Pe 1: 17, 18) Gud hadde tidligere talt gjennom profeter, men viste at han nå skulle tale gjennom sin Sønn. – Ga 3: 24; He 1: 1–3.

Apostelen Peter betraktet forvandlingen som en mektig bekreftelse av det profetiske ord, og fordi han hadde vært øyenvitne til Kristi storhet, kunne han gjøre sine lesere «kjent med vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær». (2Pe 1: 16, 19) Apostelen hadde erfart oppfyllelsen av Kristi løfte om at noen av hans etterfølgere ’ikke skulle smake døden før de så Guds rike allerede kommet i kraft’. (Mr 9: 1) Apostelen Johannes hentyder kanskje også til forvandlingen i Johannes 1: 14.

Jesus sa til de tre apostlene: «Fortell ikke noen om synet før Menneskesønnen er blitt oppreist fra de døde.» (Mt 17: 9) De fortalte derfor ikke noen da om hva de hadde sett, tydeligvis ikke engang de andre apostlene. (Lu 9: 36) På vei ned fra fjellet diskuterte de tre apostlene seg imellom hva Jesus mente med «dette å oppstå fra de døde». (Mr 9: 10) En jødisk oppfatning på den tiden gikk ut på at Elia måtte stå fram før de dødes oppstandelse, som skulle innvarsle Messias’ styre. Derfor spurte apostlene: «Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme?» Jesus forsikret dem om at Elia allerede var kommet, og de skjønte at det var døperen Johannes han talte om. – Mt 17: 10–13.

Det ser ut til at forvandlingen styrket Jesus Kristus med henblikk på hans lidelser og død, i tillegg til at den var til trøst for hans disipler og styrket deres tro. Den viste at Jesus hadde Guds godkjennelse, og den gav et glimt av hans framtidige herlighet og av den makt han skulle få som Konge i Riket. Den utgjorde et forhåndsglimt av Jesu nærvær, den tiden da hans kongelige myndighet skulle være fullstendig.