En person av ikke-israelittisk herkomst, en ikke-jøde (hebr. nokhrị  el. ben-nekhạr, bokst.: «sønn av fremmed [land]») (5Mo 14: 21; 2Mo 12: 43, NW, fotn.); eventuelt en uvedkommende, en som er fremmedgjort, eller en som man ikke kjenner (hebr. zar).

I Israel bodde det flere typer fremmede i betydningen ikke-jøder: leiekarer, handelsfolk, krigsfanger, kanaaneere som ikke var blitt drept eller fordrevet fra det lovte land, og folk som var på gjennomreise. – Jos 17: 12, 13; Dom 1: 21; 2Sa 12: 29–31; 1Kg 7: 13; Ne 13: 16.

Selv om lovpakten begrenset de fremmedes rettigheter, skulle de behandles rettferdig og ordentlig, og man skulle vise dem gjestfrihet, så lenge de ikke gjorde åpent opprør mot landets lover. De fremmede hadde ikke noe egentlig bånd til Israel, til forskjell fra de omskårne proselyttene, som var blitt medlemmer av menigheten og fullt ut hadde påtatt seg de forpliktelser som var knyttet til lovpakten, og også til forskjell fra innvandrerne, som hadde bosatt seg nokså permanent i landet og derfor både var underlagt visse juridiske forpliktelser og hadde visse rettigheter og privilegier. – Se FASTBOENDE UTLENDING.

Mens israelittene var fastboende utlendinger i Kanaan og i Egypt, var det mange ikke-israelitter i Jakobs sønners og deres etterkommeres husstander. Dette kom av at israelittene enten skaffet seg tjenere som bodde sammen med familien, eller kjøpte seg slaver, som ifølge Abrahamspakten måtte bli omskåret. (1Mo 17: 9–14) Det forekom også at israelitter giftet seg med ikke-israelitter, og noen av disse og deres barn var med i den store blandede flokken som drog ut av Egypt sammen med israelittene. – 2Mo 12: 38; 3Mo 24: 10; 4Mo 11: 4.

Etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, fikk de med fremmede å gjøre, blant andre de kanaaneerne som ikke var blitt drevet ut av landet. (Dom 2: 2, 3) Handelsfolk og håndverkere begynte også å komme reisende til Israel. (Ese 27: 3, 17; 2Sa 5: 11; 1Kg 5: 6–18) Det ble sannsynligvis flere og flere leiekarer etter hvert som israelittene fikk dyrket opp det lovte land og ble mer velstående. (Jf. 5Mo 8: 11–13; 3Mo 22: 10.) Med tiden begynte man å ta med fremmede i israelittiske hærer, og disse fikk høy aktelse for sine hebraiske ledere og stor respekt for israelittenes religion. Gittittene, keretittene og peletittene er eksempler på dette. – 2Sa 15: 18–21.

Bestemmelser under lovpakten. I lovpakten tilveiebrakte Jehova grunnleggende lover som skulle regulere israelittenes omgang med de fremmede og bevare det israelittiske samfunn og dets borgeres og øvrige innbyggeres integritet, både i økonomisk og i religiøs og politisk henseende. Israelittene skulle ikke ha noe fellesskap med de fremmede, særlig ikke religiøst fellesskap (2Mo 23: 23–25; 5Mo 7: 16–26; Jos 23: 6, 7), og de skulle ikke slutte noen pakt med dem eller deres guder (2Mo 34: 12–15; 23: 32; 5Mo 7: 2). Gang på gang understreket Jehova at de ikke måtte bøye seg for de fremmedes guder. (2Mo 20: 3–7; 23: 31–33; 34: 14) De skulle ikke engang stille spørsmål om, eller interessere seg for, deres religiøse skikker. – 5Mo 12: 29–31.

Det var forbudt å inngå ekteskapsallianser med fremmede, i første rekke fordi den rene tilbedelse kunne bli besmittet. (2Mo 34: 16; 5Mo 7: 3, 24; Jos 23: 12, 13) Alle innbyggerne i de byene som tilhørte sju kanaaneiske nasjoner, skulle tilintetgjøres. (5Mo 7: 1; 20: 15–18) Men når israelittene erobret en by som ikke tilhørte en av disse sju nasjonene, kunne en israelittisk soldat ta en jomfru fra byen til hustru etter at hun hadde gjennomgått en renselsesperiode. I et slikt tilfelle ble det egentlig ikke inngått noen ekteskapsallianse med en fremmed stamme eller familie, ettersom kvinnens foreldre var blitt drept under erobringen av byen. – 5Mo 21: 10–14; 4Mo 31: 17, 18; 5Mo 20: 14.

En annen restriksjon gikk ut på at ingen uomskårne fremmede fikk spise av påskeofferet. (2Mo 12: 43) Det ser likevel ut til at fremmede kunne frambære ofre gjennom presteordningen, forutsatt at selve offeret holdt den standard Gud hadde fastsatt. (3Mo 22: 25) Fremmede fikk selvsagt ikke komme inn i helligdommen (Ese 44: 9),  men de kunne komme til Jerusalem og ’be vendt mot Guds hus’, noe de trolig ikke ville gjøre tomhendt, altså uten å frambære et offer. – 1Kg 8: 41–43.

Hva styre og stell angår, hadde ikke en fremmed noen politisk status, så han kunne aldri bli konge. (5Mo 17: 15) Israelitter, fastboende utlendinger og innvandrere kunne benytte seg av ordningen med tilfluktsbyer og søke tilflukt i en slik by hvis de hadde drept noen av vanvare, men det sies ikke noe om at ordningen gjaldt de fremmede. – 4Mo 35: 15; Jos 20: 9.

Selv om det var forbudt for israelittene å spise et dyr som blodet ikke var blitt tappet av, var det tillatt å selge det til en fremmed. (5Mo 14: 21) I et sabbatsår kunne man ikke presse en israelitt til å betale sin gjeld, men denne ordningen gjaldt ikke for fremmede, så det var tillatt å presse en fremmed til å betale. (5Mo 15: 1–3) Og man kunne ikke forlange renter av en israelitt, men det kunne man av en fremmed. – 5Mo 23: 20.

Årsak til problemer. På Josvas tid og i den etterfølgende dommertiden var det mange fremmede i landet, og disse var en årsak til stadige problemer. (Jos 23: 12, 13) De kanaaneerne som ble værende i landet etter at israelittene hadde erobret det, ble satt til å utføre tvangsarbeid som slaver (Jos 16: 10; 17: 13; Dom 1: 21, 27–35), og fordi israelittene ikke fordrev dem fra landet og utryddet deres gudsdyrkelse, slik Jehova hadde befalt at de skulle gjøre (Dom 2: 1, 2), fortsatte jo kanaaneerne i sin alminnelighet å utøve sine avguderiske og fordervede former for religion blant dem. Som følge av dette ble israelittene til stadighet forledet til å gi seg av med falsk tilbedelse (Sl 106: 34–39), spesielt tilbedelsen av Ba’alene og Asjtoret-bildene. (Dom 2: 11–13) Det fantes kanaaneere i Israel så sent som på Davids tid og i Salomos regjeringstid, da de fortsatt ble satt til å utføre tvangsarbeid, nå i forbindelse med oppføringen av templet og Salomos øvrige byggeprosjekter. – 1Kg 9: 20, 21; se TVANGSARBEID, PLIKTARBEID.

I strid med Jehovas bud tok Salomo seg mange fremmede hustruer, som gradvis vendte hans hjerte bort fra den rene tilbedelse av Jehova og til tilbedelsen av fremmede guder. (1Kg 11: 1–8) Det fikk svært alvorlige konsekvenser at falsk religion fikk trenge inn øverst i statsforvaltningen. Nasjonen ble splittet, og mange av de etterfølgende kongene, både i Juda og i Israel, forledet folket til å dyrke avguder, noe som til slutt førte til at folket ble ført i landflyktighet til Babylon. Det hele kulminerte i at nasjonen ble rammet av alle de forutsagte forbannelsene, de uunngåelige straffene for overtredelse av Loven. – 1Kg 11: 9–11; 2Kg 15: 27, 28; 17: 1, 2; 23: 36, 37; 24: 18, 19; 5Mo 28: 15–68.

Etter at en trofast rest av israelitter hadde fått vende tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var det mange israelitter som tok seg fremmede hustruer. (Esr 9: 1, 2; Ne 13: 23–25) Dette var en urett handlemåte som gjorde det nødvendig at overtrederne under Esras og Nehemjas ledelse besluttsomt sendte fra seg sine fremmede hustruer og deres sønner og derved renset seg. (Esr 10: 2–4, 10–19, 44; Ne 13: 1–3, 27–30) Man grep også inn overfor andre fremmede som hadde gjort seg skyldige i urette handlinger. – Ne 13: 7, 8, 16–21.

De babylonske erobrerne hadde behandlet jødene meget brutalt i forbindelse med ødeleggelsen av Jerusalem. (Kla 2: 5–12, 19–22) Etter frigjøringen lå jødene stadig i strid med de fremmede som bodde omkring dem; de ble særlig plaget av de greske herskerne i Syria. For å opprettholde sin gjenopprettede tilbedelse måtte de motstå hard forfølgelse fra Antiokhos IV Epifanes, som prøvde å hellenisere jødene. I århundrene etter landflyktigheten kjempet israelittene hele tiden en hard kamp for sin uavhengighet, noe som fremmet nidkjærheten for jødedommen og hos noen frambrakte en sterkt nasjonalistisk ånd. Dette, kombinert med frykt for at det jødiske folk skulle bli blandet opp ved at man giftet seg med fremmede, bidrog sannsynligvis til at man kom bort fra den liberale holdningen til fremmede som kommer tydelig til uttrykk i De hebraiske skrifter. – Jf. 1Kg 8: 41–43; 2Kr 6: 32, 33; Jes 56: 6, 7.

I det første århundre. Især på grunn av de religiøse ledernes innflytelse utviklet det seg etter hvert en svært reservert, avvisende holdning til fremmede, en holdning som eksisterte blant jødene i det første århundre e.v.t. Noe som utgjør et vitnesbyrd om dette, er den forakt jødene nærte overfor samaritanene, et blandingsfolk som stammet dels fra israelitter, dels fra fremmede folkeslag. Jødene hadde i alminnelighet «ikke noe samkvem med samaritaner» og ville ikke engang be en samaritan om noe å drikke. (Joh 4: 9) Jesus gjorde det imidlertid klart at et slikt ytterliggående syn er galt. – Lu 10: 29–37.

Opprettelsen av den nye pakt på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer medførte at det juridiske skillet mellom jøder og hedninger ble fjernet. (Ef 2: 11–16) Men selv etter pinsedagen i år 33 var de første kristne trege til å forstå dette. Peter gav uttrykk for det alminnelige jødiske syn da han sa til ikke-jøden Kornelius: «Dere vet godt hvor ulovlig  det er for en jøde å slutte seg til eller nærme seg en mann av et annet folk.» (Apg 10: 28) Johannes 18: 28 viser at jødene mente at de ble seremonielt urene hvis de gikk inn i huset til en ikke-jøde. Selv om Moseloven ikke inneholdt noe direkte forbud mot å ha et slikt begrenset samkvem med ikke-jøder, var dette synet helt alminnelig blant jødene, særlig blant deres religiøse ledere. Det tok en tid før de jødekristne i det første århundre greide å løsrive seg fra de begrensninger som de framherskende holdninger blant jødene la på dem, og greide å anerkjenne følgende sannhet som apostelen Paulus understreket: For dem som har ikledd seg ’den nye, kristne personlighet’, er det «verken . . . greker eller jøde, omskjærelse eller en uomskåret tilstand, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle». (Ga 2: 11–14; Kol 3: 10, 11) Det greske ordet som er oversatt med «fremmed» her, er bạrbaros, som i sin grunnbetydning betegnet slike som ikke snakket gresk. – Se BARBAR.

Uvedkommende, fremmedgjorte, ukjente. Det hebraiske ordet zar er tydeligvis avledet av roten zur, som betyr «vende seg bort; bli gjort fremmed» (Sl 78: 30; 69: 8), og som således har grunnbetydningen «en som distanserer seg fra noe eller fjerner seg». – Theological Dictionary of the Old Testament, redigert av G. Botterweck og H. Ringgren, 1980, bd. 4, s. 53.

Dette ordet blir blant annet brukt om slike som ikke tilhørte Arons slekt eller Levi stamme, og betegner da både kjødelige israelitter, fastboende utlendinger og andre. Ifølge Loven var prestetjenesten forbeholdt Arons slekt (2Mo 28: 1–3), mens øvrige oppgaver i forbindelse med templet var betrodd Levi stamme i sin alminnelighet. (4Mo 1: 49, 50, 53) Alle andre, de kjødelige israelittene i de øvrige tolv stammene innbefattet, var som fremmede å regne i forhold til Levi stamme når det gjaldt visse anliggender. (2Mo 29: 33, NW, fotn.: «el.: ’ikke-aronitt’, dvs. en som ikke tilhørte Arons slekt»; KJ, margen: «enhver som ikke er levitt»; MMM: «legmann»; 4Mo 3: 38, NW, fotn.: «dvs. en ikke-levitt»; JB: «lekmann»; MMM: «uvedkommende»; NKJO, fotn.: «uinnvidd». Se også 3Mo 22: 10; 4Mo 3: 10.) Det framgår således av sammenhengen at ordet zar i de fleste tilfeller i Mosebøkene betegner slike som ikke tilhørte Arons slekt eller Levi stamme.

En fremmed (en ikke-aronitt) kunne ikke spise av innsettelsesofferet (2Mo 29: 33) eller noe annet hellig (3Mo 22: 10) og kunne heller ikke bli salvet med hellig salvingsolje (2Mo 30: 33). En «fremmed» i betydningen en ikke-aronitt kunne ikke ta hånd om noen plikter i forbindelse med prestetjenesten. (4Mo 3: 10; 16: 40; 18: 7) En «fremmed» i betydningen en ikke-levitt kunne ikke nærme seg tabernaklet for å sette det opp; han kunne ikke nærme seg i noen annen hensikt enn for å frambære ofre eller for å henvende seg til prestene ved inngangen til møteteltet. (3Mo 4: 24, 27–29) En prestedatter som giftet seg med en «fremmed» (en ikke-aronitt), fikk ikke lenger spise av de hellige ting som var gitt som bidrag, og det fikk heller ikke hennes mann. – 3Mo 22: 12, 13.

Ordet zar ble også brukt om slike som ikke hadde en livsførsel som var i harmoni med Loven, og som dermed ble fremmedgjort for Jehova. En prostituert blir derfor omtalt som en ’fremmed kvinne’. (Ord 2: 16; 5: 17; 7: 5) Både de som tilber falske guder, og gudene selv omtales som «fremmede». – Jer 2: 25; 3: 13.

Zar brukes også i enkelte tilfeller i betydningen noen man ikke kjenner, og i betydningen utlending. – 1Kg 3: 18; Job 19: 15.

Kristne prinsipper angående fremmede. I De kristne greske skrifter blir det kraftig understreket at kjærlighet til fremmede (gr. ksẹnos) er en egenskap som de kristne må framelske. Apostelen Paulus sier: «Glem ikke gjestfriheten [gr. filoksenịas, «kjærlighet til fremmede»], for ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.» (He 13: 2) Jesus viste at han regner gjestfrihet som man viser mot hans brødre, selv om disse kanskje i øyeblikket er fremmede for en, som gjestfrihet mot ham selv. (Mt 25: 34–46) Apostelen Johannes roste Gaius for hans gode gjerninger mot fremmede kristne menn som ble sendt for å besøke den menigheten Gaius tilhørte, og han fordømte Diotrefes, som ikke viste noen respekt for disse mennene. – 3Jo 5–10; 1Ti 5: 10.

De kristne omtales som «utlendinger» og «midlertidige innbyggere» i den forstand at de ikke er en del av denne verden. (Joh 15: 19; 1Pe 1: 1) De kan kalles utlendinger fordi de ikke innretter seg etter den levemåte som er vanlig i en verden som er fiendtlig innstilt til Gud. (1Pe 2: 11) Kristne fra de ikke-jødiske nasjonene, som tidligere var «fremmede for løftets pakter», som ikke hadde noe håp, og som var «uten Gud i verden», er, ved Kristus, «ikke lenger fremmede og fastboende utlendinger», men er «de helliges medborgere og medlemmer av Guds husstand». (Ef 2: 11, 12, 19) De «andre sauer», som Jesus sa at han skulle føre inn i ’den ene hjord’, holder seg også atskilt fra verden og har Guds gunst og håp om liv. – Joh 10: 16; Mt 25: 33, 34, 46; jf. Åp 7: 9–17.

 En som forsøker å samle seg religiøse tilhengere, blir av Kristus omtalt som «en tyv» og «en fremmed», en fare for Kristi «sauer», og blir betraktet som en falsk hyrde. Jesu sanne «sauer» vil ikke kjenne en falsk hyrdes røst, akkurat som trofaste israelitter holdt seg atskilt fra fremmede som prøvde å forlede dem til å tilbe fremmede guder. – Joh 10: 1, 5.