Fra de tidligste tider har det å gi gaver spilt en viktig rolle i menneskenes daglige liv. Abrahams gamle tjener gav Rebekka smykker da han hadde sett en bekreftelse på at Jehova hadde utsett henne til å bli Isaks hustru. (1Mo 24: 13–22) Da så Abrahams tjener hadde fått Labans og Betuels samtykke til ekteskapet, gav han ytterligere gaver til Rebekka og dessuten «utsøkte ting til hennes bror og til hennes mor». (1Mo 24: 50–53) Senere overlot Abraham alt han eide, til Isak, mens han gav gaver til de sønnene han hadde med sine medhustruer, og sendte dem bort. – 1Mo 25: 5, 6; jf. 2Kr 21: 3.

Det kan ha vært skikk og bruk på patriarkenes tid å gi gaver til dem som hadde møtt motgang. Da Jehova «vendte Jobs fangne tilstand», kom hans brødre og søstre og folk som hadde kjent ham før, for å trøste ham, og i den forbindelse gav hver av dem ham «et pengestykke og en gullring». – Job 42: 10, 11.

Gaver som ble gitt for å oppnå fordeler. Det var vanlig å gi gaver med tanke på å oppnå noe ønskverdig. Jakob tok ut en imponerende gave av sine husdyr til sin bror, Esau, for å finne velvilje for hans øyne. (1Mo 32: 13–18; 33: 8) Etter den skikk som gjaldt i østlige land, var det å avvise en gave ensbetydende med å nekte å vise velvilje, og derfor er det forståelig at Jakob insisterte så sterkt på at Esau skulle ta imot gaven hans. (1Mo 33: 10) Jakobs sønner fulgte sin fars anvisning og tok med seg en gave som bestod av landets beste varer, for å oppnå velvilje hos den strenge matvareforvalteren i Egypt (som i virkeligheten var deres egen bror, Josef). (1Mo 42: 30; 43: 11, 25, 26) Kong Asa sendte en gave av sølv og gull til Ben-Hadad for å få ham til å bryte sin pakt med Basja, Israels konge. – 1Kg 15: 18, 19.

Om de fordeler en giver kan høste av sine gaver, heter det i et av ordspråkene: «Et menneskes gave åpner en bred vei for ham, og fram for de store fører den ham.» (Ord 18: 16) En gave kan dempe vrede, men ingen gave kan mildne den voldsomme harme en sunn og sterk mann føler overfor en som begår ekteskapsbrudd med hans kone, uansett hvor stor gave ekteskapsbryteren tilbyr. – Ord 21: 14; 6: 32–35.

Gaver til konger, profeter og andre. Det later til at det hørte med til skikk og bruk at de som trådte fram for en konge, hadde med seg gaver. Om noen ’udugelige menn’ som ikke hadde respekt for Saul, fortelles det som et særtilfelle at de ikke kom med noen gave til ham. Spesielt Salomo fikk gaver i overflod av dem som kom fra fjerne land for å høre hans visdom. De astrologene som kom for å se ’den jødenes konge som var født’, fulgte også denne skikken da de bar fram gaver for det lille barnet Jesus. (1Sa 10: 27; 1Kg 10: 10, 24, 25; Mt 2: 1, 2, 11; se også 2Kg 20: 12; 2Kr 17: 5.) Det hendte også at folk som gikk for å rådføre seg med en profet, tok med seg en gave. (1Sa 9: 7; 2Kg 8: 8, 9) Men Guds profeter ventet ikke og bad heller ikke om noen gave for sine tjenester, slik det framgår av at Elisja nektet å ta imot en «velsignelsesgave» av Na’aman. – 2Kg 5: 15, 16.

 Gaver ble ofte gitt som belønning for en vel utført oppgave. (2Sa 18: 11; Da 2: 6, 48; 5: 16, 17, 29) Loven hadde en bestemmelse om at en frigitt slave ikke skulle sendes tomhendt bort, men at han skulle få en gave i form av noe fra småfeet, treskeplassen og olje- og vinpressen. (5Mo 15: 13, 14) Særlig gledelige anledninger kunne også være forbundet med at folk gav gaver. – Est 9: 20–22; jf. Åp 11: 10.

Gaver knyttet til helligdommen. Gud tok levittene ut som en gave til Arons hus, som noen som var gitt til Jehova for å utføre tjenesten ved helligdommen. (4Mo 18: 6, 7) Og gibeonittene og andre som ble gjort til tjenere ved helligdommen, ble kalt «netinim», som betyr «slike som er gitt». (Jos 9: 27; 1Kr 9: 2; Esr 8: 20) De bidragene som ble gitt til utførelsen av tjenesten ved helligdommen, og også ofrene, blir omtalt som gaver. – 2Mo 28: 38; 3Mo 23: 37, 38; 4Mo 18: 29; Mt 5: 23, 24; Lu 21: 1.

Ettersom Jehova er Skaperen, eier han alt. En som gir materielle ting til fremme av sann tilbedelse, leverer dermed egentlig bare tilbake en del av det han opprinnelig har fått fra Gud. – Sl 50: 10; 1Kr 29: 14.

Formaninger i forbindelse med gaver. Siden gaver i form av bestikkelser kan «ødelegge hjertet» og «fordreie retten», formaner Bibelen oss til å hate slike gaver. De som jager etter gaver, blir fordømt. (5Mo 16: 19, 20; For 7: 7; Ord 15: 27; Jes 1: 23; se BESTIKKELSE.) En mann som «løgnaktig roser seg av en gave», uten å gjøre det han roser seg av, blir sammenlignet med tåkeskyer og en vind uten regnskyll. (Ord 25: 14) En som gir gaver, kan nok ha mange venner, men hans gaver kan ikke sikre ham varig vennskap. – Ord 19: 6.

De kristne greske skrifter går kraftig i rette med visse skikker i forbindelse med det å gi gaver. Jesus fordømte de skriftlærde og fariseerne fordi de overtrådte budet om at man skal ære sin far og sin mor. De mente at hvis et menneske erklærte at hans materielle eiendeler var en gave som var viet til Gud, så var vedkommende løst fra forpliktelsen til å bruke dem til å hjelpe sine foreldre, selv om han personlig kunne fortsette å bruke dem. (Mt 15: 1–6; se KORBAN.) Det er ikke rosverdig å gi hvis man bare gjør det for å få noe igjen. (Lu 6: 30–36; 14: 12–14) Den som ønsker å behage Jehova, må gi i uselviskhet og uten å gjøre noe vesen av det. – Mt 6: 2–4; 1Kt 13: 3.

Gaver blant kristne. De første kristne gav gaver, eller bidrag, til hjelp for sine nødstilte brødre. (Ro 15: 26; 1Kt 16: 1, 2) Alle slike gaver var frivillige, slik det framgår av Paulus’ ord: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2Kt 9: 7) Dessuten hjalp de dem som viet seg fullstendig til den kristne tjeneste, slik apostelen Paulus gjorde. Men selv om Paulus satte stor pris på de gavene hans brødre sendte til ham, søkte han ikke noen gave. – Flp 4: 15–17.

De kristne kan gi noe som er mer verdifullt enn materielle gaver. De kan gi av sin tid og sine evner for å opplyse og oppbygge andre i mental og åndelig forstand, noe som bringer enda større lykke. Den største gaven man kan gi en annen, er forståelse av Guds Ord, for dette kan føre til at mottakeren får evig liv. – Joh 6: 26, 27; 17: 3; Apg 20: 35; 2Kt 12: 15; Åp 22: 17; se BARMHJERTIGHETSGAVER.