Da israelittene erobret Kanaan, fikk hver familie et jordstykke, og slike eiendommer ble avmerket med grensemerker. Grensemerkene er ikke beskrevet i Bibelen, men man kan ha benyttet stolper, steiner eller kanskje til og med grøfter til å markere grenseskillene. På hebraisk er det samme ord for «grensemerke» som for «grense» og «område», nemlig gevụl. (1Mo 10: 19; 47: 21) I hvert fall noen av de grensemerkene man benyttet i Palestina, hadde innskrifter som tjente til identifikasjon. I Egypt og Mesopotamia har man funnet grensesteiner med utførlige innskrifter. I Nippur er det for eksempel funnet en grensestein med en innskrift fra Nebukadnesar Is tid.

Jehovas lov forbød det å flytte grensemerker. (5Mo 19: 14; se også Ord 22: 28.) Ja, den som flyttet «sin nestes grensemerke», skulle være forbannet. (5Mo 27: 17) Ettersom jordeiere vanligvis levde av å dyrke jordstykket sitt, innebar det at man flyttet et grensemerke, at man tok noe av vedkommendes livsopphold fra ham. Dette var ensbetydende med tyveri, og det var slik det ble betraktet i gammel tid. (Job 24: 2) Men det fantes mennesker som helt uten skrupler begikk slike overtredelser, og Judas fyrster på Hoseas tid ble sammenlignet med slike som flyttet grensemerker. – Ho 5: 10.

Jehova viser spesielle hensyn overfor enker og farløse. Det sies således at han skal rive ned huset til dem som opphøyer seg selv, «men . . . skal fastsette enkens grense». (Ord 15: 25) Ordspråkene 23: 10, 11 sier dessuten: «Flytt ikke grensen fra fordums tid, og gå ikke inn på farløse gutters mark. For deres Gjenløser er sterk; han selv skal føre deres sak mot deg.»