Navn på en idumeisk (edomittisk) fyrsteslekt i Palestina. Offisielt var de som tilhørte denne slekten, jøder, for ifølge Josefus hadde den makkabeiske regenten Johannes Hyrkanus I i ca. 125 f.v.t. påtvunget dem omskjærelsen.

Ved siden av de kortfattede opplysningene Bibelen gir om disse herskerne, er Josefus den viktigste kilden til det man vet om dem. De nedstammet fra Antipater (Antipas) I, som hasmoneernes (makkabeernes) konge Aleksander Janneus hadde gjort til stattholder i Idumea. Antipaters sønn, som også het Antipater, eller Antipas, var Herodes den stores far. Josefus opplyser at Antipater (II) ifølge historieskriveren Nikolaos fra Damaskus nedstammet fra noen av de fornemme blant de jødene som vendte hjem til Juda fra Babylon. Men Josefus sier at Nikolaos sa dette bare for å innynde seg hos Herodes, som i virkeligheten nedstammet fra edomittene både på farssiden og på morssiden.

Antipater II, som var en meget rik mann, benyttet seg av politiske intriger og hadde store ambisjoner på vegne av sine sønner. Han støttet Johannes Hyrkanus II, som var sønn av Aleksander Janneus og Salome Aleksandra, i stedet for broren, Aristobulos, som kandidat til å bli jødisk øversteprest og konge. Antipater var imidlertid mest opptatt av å mele sin egen kake, og til slutt ble han romersk borger, og han ble utnevnt til Julius Cæsars stattholder i Judea. Antipater utnevnte sin første sønn, Fasael, til stattholder i Jerusalem og en annen sønn, Herodes, til stattholder i Galilea. Hans karriere fikk en brå slutt da han ble myrdet ved forgiftning.

1. Herodes den store, Antipater (Antipas) IIs andre sønn med sin hustru Kypros. Historien bekrefter de korte glimtene Bibelen gir av denne mannens egenskaper: Han var skruppelløs, slu, mistenksom, umoralsk, brutal og morderisk. Han hadde sin fars diplomatiske evner og var like opportunistisk som ham. Det skal likevel sies at han viste seg å være en dyktig organisator og militær leder. Josefus beskriver ham som en fysisk meget sterk mann med store ferdigheter i ridning, spydkasting og bueskyting. (Den jødiske krig, København 1997, 1. bok, kap. 21, pkt. 13 [s. 67]) Hans mest positive trekk var nok hans evner når det gjaldt bygging.

Som stattholder over Galilea utmerket han seg først ved å rense området sitt for røverbander. Noen jøder ble imidlertid misunnelige på ham, og sammen med mødrene til de drepte røverne hisset de Hyrkanus II (som da var øversteprest) til å stevne Herodes for Sanhedrinet, idet de anklaget ham for å ha gått utenom denne domstolen ved  uten videre å la disse røverne henrette uten rettergang. Herodes møtte i retten, men stilte frekt og respektløst med livvakt, selv om han, som erklært proselytt, var underlagt denne domstolen. På grunn av denne fornærmelsen mot jødenes høyeste domstol pådrog han seg dommernes vrede. Ifølge Josefus dristet en av dommerne, en som het Samaias (Simeon), seg til å reise seg og gripe ordet og forutsi at Herodes med tiden kom til å ta livet av alle som satt som dommere i saken, hvis han slapp straff. Men Hyrkanus var en passiv, ubesluttsom mann. Han ble skremt av Herodes’ trusler og av trusler i et brev fra Sextus Cæsar (en slektning av Julius Cæsar som på den tiden var stattholder over Syria) og lot seg presse til å frafalle anklagene og henlegge saken. – Jewish Antiquities, XIV, 168–176 (ix, 4).

Konge over Judea. Herodes etterfulgte sin far og ble omkring år 39 f.v.t. utnevnt av senatet i Roma til konge over Stor-Judea. Han fikk imidlertid ikke etablert noen reell kongemakt før etter tre år, da han inntok Jerusalem og avsatte Aristobulos’ sønn Antigonos. Da han hadde vunnet denne seieren, tok han visse skritt for å bevare sin stilling: Han overtalte romeren Marcus Antonius til å drepe Antigonos, og han fikk fatt i de fremste medlemmene av Antigonos’ parti, 45 mann i alt, og drepte dem. Av de framstående blant fariseerne var det bare Samaias og Pollio han sparte, for noen år senere drepte han til og med Johannes Hyrkanus II. I og med at han dermed drepte dem som hadde vært hans dommere, oppfylte han Samaias’ forutsigelse.

Som den drevne politiker Herodes var, mente han at han best kunne ivareta sine egne interesser ved å støtte Roma. Men han måtte være uhyre diplomatisk og stadig skifte side for å holde tritt med utskiftingen av de romerske herskerne. Som en nær venn av Sextus støttet Herodes først Julius Cæsar, men senere stilte han seg på samme side som Cassius, en av Cæsars mordere. Blant annet ved hjelp av store bestikkelser greide han å innynde seg hos Marcus Antonius, som var Cassius’ fiende og en av dem som skulle hevne Cæsar. Senere, da Octavian (keiser Augustus) beseiret Antonius i slaget ved Aktion, sørget Herodes behendig for å få Augustus’ tilgivelse fordi han hadde støttet Antonius, og siden sørget han for å pleie vennskapet med Augustus. På grunn av sin støtte til Roma og sine rundhåndete pengegaver til keiserne, foruten sine talegaver, klarte Herodes seg alltid når jødene og andre – noen ganger medlemmer av hans egen familie – rettet klager eller anklager mot ham til Roma.

Til å begynne med hadde Herodes vært stattholder i Galilea. Cassius hadde gjort ham til stattholder over Coele-Syria. Senere hadde det romerske senat utnevnt ham til konge over Judea etter anbefaling fra Antonius. Til dette føyde nå keiser Augustus først Samaria, Gadara, Gaza og Joppe og deretter områdene Trakonitis, Batanea, Auranitis og Perea, et område øst for Jordan som omtrent svarte til Gilead. Også Idumea var underlagt ham.

 Templet og andre byggeprosjekter. Av Herodes’ byggeprosjekter var ombyggingen av Serubabels tempel i Jerusalem det fremste, særlig sett fra et bibelsk synspunkt. Kostnadene var enorme, og Josefus sier at templet virkelig var storslått. (Jewish Antiquities, XV, 395, 396 [xi, 3]) Fordi jødene hatet Herodes og var mistenksomme overfor ham, ville de ikke tillate at han rev det eksisterende templet på forhånd. Han måtte skaffe til veie byggematerialene og samle dem på området før han kunne begynne å rive noe. Selve helligdommen ble ifølge Josefus oppført på ett og et halvt år. (Jewish Antiquities, XV, 421 [xi, 6]) Andre viktige konstruksjoner ble oppført i løpet av åtte år. Men i år 30 sa jødene at templet var blitt bygd på 46 år. Dette ble sagt i en samtale som de hadde med Jesus Kristus kort tid før den første påsken etter hans dåp. (Joh 2: 13–20) Ifølge Josefus (Jewish Antiquities, XV, 380 [xi, 1]) startet arbeidet i Herodes’ 18. regjeringsår. Hvis man regner hans regjeringstid på samme måte som jødene hadde regnet sine kongers regjeringstid, kan dette ha vært året 18/17 f.v.t. I virkeligheten fortsatte arbeidet på templet med ytterligere utvidelser helt til år 64 e.v.t., bare seks år før det ble ødelagt.

Herodes stod også for byggingen av teatre, amfiteatre, hippodromer, citadeller, festninger, palasser, hager, templer til ære for keiseren, akvedukter, monumenter og til og med hele byer. De byene han bygde, oppkalte han etter seg selv, sine slektninger eller romerske keisere. Han bygde en kunstig havn i Cæsarea som kunne måle seg med havnen i Tyrus. Ifølge Josefus ble det lagt ut kjempestore steiner i 20 favners (36 m) dybde i forbindelse med oppførelsen av en 60 m bred molo. (Jewish Antiquities, XV, 334, 335 [ix, 6]) Herodes ombygde Antoniaborgen og anla festningen på Masada, som ble meget praktfull. Han oppførte byggverk i byer som lå så langt fra hverandre som Antiokia i Syria og Rodos, som lå på øya med samme navn.

Herodes var ødsel i trakteringen av sine gjester, og han gav rundhåndete gaver, spesielt til romerske rangspersoner. Et av jødenes viktigste  ankepunkter mot ham var at han bygde amfiteatre som det i Cæsarea, hvor han arrangerte greske og romerske leker, deriblant hesteveddeløp, gladiatorkamper, kamper mellom mennesker og ville dyr og også annen hedensk underholdning. Så interessert var han i å holde tradisjonen med de olympiske leker i hevd at han til og med selv deltok i dem en gang han var i Hellas på vei til Roma. Deretter gav han en stor pengesum i bidrag for å sikre seg at lekene – og hans eget navn – ble bevart for ettertiden. Ettersom han var jøde i navnet, omtalte han jødene som sine landsmenn og dem som hadde vendt tilbake fra Babylon for å bygge Serubabels tempel, som sine fedre. Han hadde imidlertid en livsførsel som fullstendig tilbakeviste hans påstand om at han var en tjener for Jehova Gud.

Familieproblemer. Praktisk talt alle i Herodes-slekten var ærgjerrige, mistenksomme, umoralske og vanskelige å ha med å gjøre. Det var familien som voldte Herodes hans største problemer og sorger. Hans mor, Kypros, og hans søster Salome skapte stadig vanskeligheter. Herodes hadde giftet seg med Mariamne (I), som var datterdatter av Hyrkanus II og datter av Aristobulos’ sønn Aleksander. Hun var svært vakker, og Herodes elsket henne høyt, men det oppstod et gjensidig hat mellom henne og Herodes’ mor og hans søster. Herodes var til stadighet misunnelig, og han hadde også noen i familien, særlig sønnene sine, mistenkt for å ville sammensverge seg mot ham, mistanker som i noen tilfeller ikke var grunnløse. Hans maktbegjær og hans mistenksomhet fikk ham nå til å ta livet av sin hustru, Mariamne, og av tre av sine sønner, sin hustrus bror og hennes morfar (Hyrkanus), flere av sine tidligere beste venner og mange andre. Han benyttet tortur mot alle som han mistenkte for å sitte inne med opplysninger som kunne bekrefte hans mistanker.

Forholdet til jødene. Herodes forsøkte å pasifisere jødene ved hjelp av ombyggingen av templet og ved å gi dem det nødvendigste når det var hungersnød. Av og til gav han noen av sine undersåtter skattelettelser. Han greide til og med å få Augustus til å gi jødene visse privilegier rundt omkring i verden. Hans tyranni og hans brutalitet veide imidlertid tyngre, og i det meste av sin regjeringstid hadde han et anstrengt forhold til jødene.

Hans sykdom og død. Sannsynligvis på grunn av sitt utsvevende liv ble Herodes til slutt rammet av en avskyelig sykdom som var ledsaget av feber. Josefus skriver at han fikk «en uutholdelig kløe over hele kroppen og uopphørlige smerter i underlivet; bena hans svulmet opp som hos en som lider av vatersott, og i underlivet viste det seg en betennelse; på kjønnsdelene hans utviklet det seg så en byll som det krøp ormer fram fra, og han klarte å puste bare når han satt oppreist, og da med besvær, og han fikk krampe i alle lemmene». – Den jødiske krig, København 1997, 1. bok, kap. 33, pkt. 5 (s. 103).

Det var mens han var dødssyk, han gav ordre om at hans intrigante sønn Antipater skulle drepes. Og vel vitende at jødene kom til å fryde seg når de hørte at han selv var død, befalte han at de mest framstående mennene i den jødiske nasjon skulle samles på et sted i Jeriko som ble kalt Hippodromen, hvor han sørget for å få sperret dem inne. Han gav så befaling til dem som stod ham nærmest, om at når han døde, skulle disse jødiske lederne drepes før nyheten om hans død ble kunngjort. Slik ville han forvisse seg om at alle familiene i Judea kom til å gråte under hans begravelse. Ordren ble aldri utført. Herodes’ søster Salome og hennes mann, Alexas, befridde mennene og sendte dem hjem.

Herodes døde omkring 70 år gammel. Han hadde skrevet et testament hvor han utpekte sin sønn Antipas til sin etterfølger, men kort tid før han døde, tilføyde han en kodisill eller opprettet et nytt testament hvor han utpekte Arkelaus til denne stillingen. Arkelaus ble anerkjent som konge av folket og hæren (Bibelen sier at Jesu adoptivfar, Josef, fikk høre at «Arkelaus hersket som konge i Judea i sin fars, Herodes’, sted»; Mt 2: 22). Antipas bestred imidlertid gyldigheten av denne endringen, og saken ble brakt for retten i Roma, men keiser Augustus gav Arkelaus medhold. Han gav imidlertid Arkelaus tittelen etnark og delte opp det området som Herodes tidligere hadde hersket over: halvparten gikk til Arkelaus, mens Antipas og Filippus (i Bibelen kalt Filip), to av Herodes’ øvrige sønner, fikk hver sin andel av den andre halvparten.

Barnemordet. Bibelens beretning om at Herodes befalte at alle guttebarn i Betlehem og de omkringliggende områdene som var to år eller yngre, skulle drepes, harmonerer godt med andre historiske beretninger om Herodes og hans ondskap. Denne hendelsen fant sted kort tid før Herodes døde, for Jesus unnslapp ved at foreldrene tok med seg Jesus og drog til Egypt, men de vendte tilbake og slo seg ned i Galilea etter at  Herodes var død. Jehova hadde forutsagt disse to hendelsene ved profetene Jeremia og Hosea. – Mt 2: 1–23; Jer 31: 15; Ho 11: 1.

Tidspunktet for Herodes’ død. Det er visse problemer forbundet med fastsettelsen av tidspunktet for Herodes’ død. Noen kronologer mener at han døde i år 5 eller år 4 f.v.t. Deres konklusjoner bygger for en stor del på Josefus’ beretning. I forbindelse med at Josefus angir det tidspunktet da det romerske senat utnevnte Herodes til konge, opplyser han hvem som var romerske konsuler da. Ifølge denne tidsangivelsen ble Herodes utnevnt til konge i år 40 f.v.t., men en annen historieskriver, Appianos, tidfester dette til 39 f.v.t. Ved hjelp av samme metode tidfester Josefus Herodes’ erobring av Jerusalem til 37 f.v.t., men han sier også at dette skjedde 27 år etter at byen var blitt erobret av Pompeius (år 63 f.v.t.). (Jewish Antiquities, XIV, 487, 488 [xvi, 4]) Den sistnevnte referansen skulle innebære at Herodes erobret Jerusalem i 36 f.v.t. Nå sier Josefus at Herodes døde 37 år etter at romerne hadde utnevnt ham til konge, og 34 år etter at han hadde inntatt Jerusalem. (Jewish Antiquities, XVII, 190, 191 [viii, 1]) Dette kan tyde på at han døde i år 2 eller kanskje i år 1 f.v.t.

Det kan være at historieskriveren Josefus, som var jøde, gjorde regning med et tiltredelsesår for kongene i Judea, slik man hadde gjort i forbindelse med kongene i Davids slektslinje. Hvis Roma utnevnte Herodes til konge i år 40 f.v.t., vil i så fall hans første regjeringsår ha strakt seg fra nisan i år 39 til nisan i 38; og hvis man på tilsvarende måte regner fra hans erobring av Jerusalem i 37 (el. 36) f.v.t., kan hans første regjeringsår ha startet i nisan i 36 (el. 35) f.v.t. Hvis altså Herodes døde 37 år etter at Roma hadde utnevnt ham til konge og 34 år etter erobringen av Jerusalem, slik Josefus sier, og hvis man i begge tilfellene regner med regjeringsår, er det mulig at han døde i år 1 f.v.t. W.E. Filmer framfører et argument til støtte for dette i en artikkel i The Journal of Theological Studies. Han skriver at vitnesbyrd innen jødisk tradisjon tyder på at Herodes’ død inntraff den 2. sjebat. (Denne måneden svarer til januar/februar etter vår kalender.) – Redigert av H. Chadwick og H. Sparks, Oxford 1966, bd. XVII, s. 284.

Ifølge Josefus døde Herodes ikke lenge etter en måneformørkelse og ikke lenge før påske. (Jewish Antiquities, XVII, 167 [vi, 4]; 213 [ix, 3]) Det inntraff en måneformørkelse den 11. mars i år 4. f.v.t. (13. mars etter den julianske kalender), og noen har trukket den slutning at dette er den formørkelsen som Josefus refererer til.

På den annen side inntraff det en fullstendig måneformørkelse i år 1 f.v.t., cirka tre måneder før påsken, mens formørkelsen i år 4 bare var partiell. Den fullstendige formørkelsen i år 1 f.v.t. inntraff den 8. januar (10. januar etter den julianske kalender), 18 dager før den 2. sjebat, som tradisjonelt regnes som datoen for Herodes’ død. Det inntraff også en (partiell) måneformørkelse den 27. desember år 1 f.v.t. (29. desember etter den julianske kalender). – Se KRONOLOGI (Måneformørkelser).

En annen beregningsmåte tar utgangspunkt i hvor gammel Herodes var da han døde. Josefus sier at han var omkring 70 år gammel. Han sier at han var 15 år gammel da han ble utnevnt til stattholder i Galilea (i alminnelighet tidfestet til år 47 f.v.t.), men det er alminnelig enighet om at dette er en feil, og at det skulle ha stått 25 år. (Jewish Antiquities, XVII, 148 [vi, 1]; XIV, 158 [ix, 2]) Dette skulle tilsi at Herodes døde i år 2 eller år 1 f.v.t. Man må imidlertid ha i tankene at det er mange uoverensstemmelser i Josefus’ tidsangivelser, og at han derfor ikke er en helt pålitelig kilde. Det mest pålitelige vitnesbyrdet finnes i Bibelen.

De tilgjengelige vitnesbyrd tilsier at Herodes trolig døde i år 1 f.v.t. Historieskriveren Lukas forteller at Johannes trådte fram og døpte i det 15. år av keiser Tiberius’ regjering. (Lu 3: 1–3) Keiser Augustus døde den 17. august år 14 e.v.t. Den 15. september ble Tiberius utropt til keiser av det romerske senat. Romerne gjorde ikke regning med noe tiltredelsesår; følgelig strakte hans 15. år seg fra slutten av år 28 til slutten av år 29. Johannes var et halvt år eldre enn Jesus og begynte sin tjeneste før Jesus (tydeligvis om våren det året), som hans forløper, den som beredte veien for ham. (Lu 1: 35, 36) Jesus, som ifølge bibelske vitnesbyrd ble født om høsten, var omkring 30 år gammel da han kom til Johannes for å bli døpt. (Lu 3: 21–23) Han ble derfor trolig døpt om høsten, omkring oktober år 29. Teller vi 30 år bakover, kommer vi til høsten i år 2 f.v.t., og det var altså sannsynligvis da Guds Sønn ble født som menneske. (Sml. Lu 3: 1, 23 med Daniels profeti om de «sytti uker» i Da 9: 24–27.) – Se SYTTI UKER.

De astrologene som besøkte Jesus. Apostelen Matteus forteller at det etter at Jesus var blitt født i Betlehem, «i kong Herodes’ dager», kom noen astrologer fra østlige områder til  Jerusalem og sa at de hadde sett hans stjerne mens de var i Østen. Herodes ble straks redd og mistenksom, og gjennom overprestene og de skriftlærde fikk han greie på at Messias skulle bli født i Betlehem. Så kalte han til seg astrologene og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. – Mt 2: 1–7.

Dette må ha skjedd en tid etter Jesu fødsel, for han lå ikke i en krybbe nå, men han og foreldrene befant seg i et hus. (Mt 2: 11; jf. Lu 2: 4–7.) Da astrologene ikke vendte tilbake til Herodes med beskjed om hvor barnet befant seg, gav kongen ordre om at alle gutter i Betlehem og omegn som var to år eller yngre, skulle drepes. På grunn av en advarsel fra Gud ble Jesus i mellomtiden brakt til Egypt av sine foreldre. (Mt 2: 12–18) Herodes døde neppe før år 1 f.v.t., for i så fall ville Jesus, som var født ca. 1. oktober år 2 f.v.t., ha vært mindre enn tre måneder gammel på dette tidspunktet.

På den annen side behøver ikke Jesus å ha vært fylt to år da barnemordet fant sted; han kan til og med ha vært under ett år gammel, for Herodes regnet fra det tidspunktet da stjernen hadde vist seg for astrologene, og det var mens de befant seg i Østen. (Mt 2: 1, 2, 7–9) Det kan godt ha tatt noen måneder å komme fram, for hvis astrologene kom fra Babylon, eller Mesopotamia, oldtidens senter for astrologien, noe som er sannsynlig, var det en meget lang reise. Da israelittene vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon i 537 f.v.t., tok reisen minst fire måneder. Herodes trakk etter alt å dømme den slutning at han ved å drepe alle guttebarn som var to år eller yngre, kunne være helt sikker på å få tatt livet av den «jødenes konge» som var blitt født. (Mt 2: 2) Det later til at Jesus ikke ble lenge i Egypt, noe som tyder på at Herodes døde kort tid etter disse hendelsene. – Mt 2: 19–21.

Bibelens kronologi, astronomiske data og historiske kilder synes således å peke i retning av at Herodes døde i år 1 f.v.t. eller muligens i år 1 e.v.t.

2. Herodes Antipas, sønn av Herodes den store og Maltake, en samaritansk kvinne. Han og hans bror Arkelaus vokste opp i Roma. Herodes den stores testament utpekte Antipas til tronarving, men i siste øyeblikk endret Herodes sitt testament og utpekte Arkelaus i stedet. Antipas bestred testamentets gyldighet overfor keiser Augustus, som gav Arkelaus medhold, men delte opp riket og innsatte Antipas som tetrark over Galilea og Perea. Ordet «tetrark», som betyr «hersker over en fjerdedel av et område», «fjerdingsfyrste», ble brukt om slike som hersket over et mindre område eller en landsdel. Likevel ble han i dagligtale omtalt som konge, noe som også var tilfellet med Arkelaus. – Mt 14: 9; Mr 6: 14, 22, 25–27.

Antipas giftet seg med en datter av Aretas, kongen av Arabia, som hadde Petra som hovedstad. Men på en av sine turer til Roma besøkte Antipas sin halvbror Herodes Filippus (i Bibelen kalt Filip; ikke identisk med tetrarken Filippus), en sønn av Herodes den store og Mariamne II. Mens han var på besøk der, ble han forelsket i Filips hustru Herodias, som var ærgjerrig og ønsket en posisjon. Han tok henne med seg tilbake til Galilea og giftet seg med henne etter å ha skilt seg fra Aretas’ datter og sendt henne hjem til foreldrene. Denne fornærmelsen førte til krig. Aretas invaderte Antipas’ område og påførte ham så store tap at han nesten ble styrtet. Antipas reddet seg ved å appellere til Roma, noe som førte til at keiseren befalte at Aretas skulle tas, død eller levende.

Antipas innyndet seg hos keiser Tiberius, Augustus’ etterfølger. Liksom sin far oppførte Antipas mange byggverk, skjønt i mindre målestokk. Han bygde blant annet en by ved Gennesaret-sjøen (Galilea- eller Tiberias-sjøen) og gav den navnet Tiberias etter keiseren. (Joh 6: 1, 23) En annen by, Julias, oppkalte han etter Augustus’ hustru, Julia (bedre kjent som Livia). Han oppførte også festninger, palasser og teatre.

Drapet på døperen Johannes. Herodes Antipas’ utuktige ekteskap med Herodias førte til at han ble irettesatt av døperen Johannes. Johannes kunne med rette anklage Antipas for dette forholdet, ettersom Antipas bekjente seg til jødedommen og dermed var underlagt Moseloven. Antipas fikk Johannes satt i fengsel og ønsket å drepe ham, men var redd for folket, som mente at Johannes var en profet. Men under feiringen av en av Antipas’ fødselsdager behaget Herodias’ datter ham slik med sin dans at han sverget å gi henne hva hun enn bad om. Herodias gav datteren sin beskjed om å be om Johannes’ hode. Selv om Herodes mislikte dette sterkt, var han feig og gav etter for ikke å tape ansikt overfor dem som var til stede i fødselsdagsselskapet, og fordi han hadde sverget en ed. (Ifølge Moseloven var han imidlertid ikke bundet av en ed om å gjøre noe ulovlig, som for eksempel å begå mord.) – Mt 14: 3–12; Mr 6: 17–29.

Senere, da Antipas hørte om hvordan Jesus forkynte, helbredet og drev ut demoner, ble han redd, fordi han fryktet at Jesus var Johannes,  oppreist fra de døde. Nå ville han gjerne treffe Jesus, åpenbart ikke for å høre ham forkynne, men fordi han ikke var sikker i sin sak. – Mt 14: 1, 2; Mr 6: 14–16; Lu 9: 7–9.

Det var sannsynligvis en gang Jesus reiste gjennom Perea på vei til Jerusalem, at fariseerne sa til ham: «Dra av sted og reis herfra, for Herodes vil drepe deg.» Kanskje hadde Herodes satt ut dette ryktet i håp om at Jesus skulle bli skremt og flykte fra hans område, for Herodes var nok redd for enda en gang å legge hånd på og drepe en av Guds profeter. Når Jesus i sitt svar kalte Herodes «den reven», var dette trolig en hentydning til hans sluhet. – Lu 13: 31–33.

«Herodes’ surdeig.» Det var i Herodes Antipas’ regjeringstid Jesus gav sine etterfølgere advarselen: «Hold øynene åpne og ta dere i akt for fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig.» (Mr 8: 15) Begge disse sektene, fariseerne og herodianerne, eller tilhengerne av Herodes’ parti, var motstandere av Jesus Kristus og hans lære, og selv om de nærte fiendskap mot hverandre, så de en felles fiende i Kristus og stod sammen mot ham. Herodianerne var mer en politisk enn en religiøs gruppe; det sies at de hevdet at de fulgte Moseloven, men forfektet det syn at det var tillatt for jødene å anerkjenne en fremmed som fyrste (herskerne av Herodes-slekten var ikke ekte jøder, men idumeere). Herodianerne var svært nasjonalistiske, og de støttet verken tanken om et teokratisk styre under jødiske konger eller romernes herredømme, men ville ha det nasjonale riket gjenopprettet med en av Herodes’ sønner som konge.

Et eksempel på deres nasjonalistiske «surdeig» er det spørsmålet som de og fariseerne stilte for å fange Jesus i ord: «Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?» (Mr 12: 13–15) Jesus kalte dem «hyklere», og han viste at han var på vakt mot deres «surdeig», for svaret hans avvæpnet dem fullstendig og forpurret planene deres om enten å kunne anklage ham for opprør eller å få folket til å vende seg mot ham. – Mt 22: 15–22.

Latterliggjør Jesus. Da Jesus den siste dagen av sitt liv på jorden ble ført fram for Pontius Pilatus og Pilatus hørte at han var galileer, ble han sendt til Herodes Antipas, som var landsdelshersker (tetrark) over Galilea (og som da befant seg i Jerusalem), ettersom Pilatus hadde hatt problemer med galileerne. (Lu 13: 1; 23: 1–7) Da Herodes så Jesus, ble han glad, ikke fordi han var opptatt av hvordan Jesus hadde det, og ikke fordi han ville gjøre et hederlig forsøk på å finne ut hvorvidt de anklagene prestene og de skriftlærde rettet mot ham, var sanne, men fordi han gjerne ville se Jesus gjøre et tegn. Dette nektet Jesus å gjøre, og han unnlot å svare da Herodes spurte ham ut «med ganske mange ord». Jesus visste at det at han måtte møte for Herodes på denne måten, bare var ment som en hån mot ham. Herodes ble skuffet over Jesus og viste ham forakt og gjorde narr av ham ved å kle ham i en skinnende kledning og sendte ham så tilbake til Pilatus, som var Romerrikets øverste myndighetsperson på stedet. Pilatus og Herodes hadde vært fiender, muligens på grunn av visse anklager som Herodes hadde rettet mot Pilatus. Men Herodes likte denne gesten fra Pilatus, og de ble venner. – Lu 23: 8–12.

Da Peter og Johannes kort tid etter pinsedagen i år 33 var blitt løslatt etter å ha sittet i varetekt, sa disiplene i en bønn til Gud: «Både Herodes [Antipas] og Pontius Pilatus sammen med mennesker av nasjonene og Israels folkegrupper var i sannhet samlet i denne by mot din hellige tjener Jesus . . . Og nå, Jehova, gi akt på deres trusler og gi dine slaver å fortsette å tale ditt ord med all frimodighet.» – Apg 4: 23, 27–29.

I Apostlenes gjerninger 13: 1 fortelles det om en kristen, Manaen, som var blitt oppdratt sammen med Herodes, landsdelsherskeren. Ettersom Antipas vokste opp i Roma hos en privatperson, kan denne opplysningen tyde på at også Manaen var oppvokst og utdannet i Roma.

Forvist til Gallia. Da Agrippa I ble utnevnt av keiser Gaius (Caligula) til konge over Filippus’ tetrarki, bebreidet Herodias sin mann og sa at det bare var på grunn av latskap at ikke han var blitt konge. Hun hevdet at han, som var tetrark, mens Agrippa tidligere ikke hadde hatt noe  embete i det hele tatt, burde dra til Roma og anmode keiseren om å gi ham kongemyndighet. Til slutt gav han etter for presset. Men Antipas’ ærgjerrige anmodning gjorde keiser Caligula rasende, og han lyttet til noen beskyldninger som Agrippa hadde kommet med, og forviste Antipas til Gallia (til byen Lyon i vår tids Frankrike); Antipas døde senere i Spania. Herodias, som kunne ha unnsluppet straff fordi hun var Agrippas søster, stod last og brast med sin mann, trolig på grunn av stolthet. Antipas’ tetrarki og, etter landsforvisningen, hans penger, samt Herodias’ eiendommer, ble overdratt til Agrippa I. Herodias var således skyld i de to store ulykkene i Antipas’ liv: at han nesten ble beseiret av kong Aretas, og at han ble landsforvist.

3. Herodes Agrippa I. Sønnesønn av Herodes den store. Han var sønn av Aristobulos, som var en av de sønnene som Herodes den store fikk med Mariamne I, øverstepresten Hyrkanus IIs datterdatter. Aristobulos ble drept av Herodes den store. Agrippa var den siste herskeren av Herodes-slekten som ble konge over hele Palestina, slik hans farfar hadde vært.

Barndom og ungdom. Agrippa oppnådde sin posisjon som «kong Herodes» ved en rekke manøvrer og med hjelp fra venner i Roma. (Apg 12: 1) Han fikk sin utdannelse i Roma sammen med keiser Tiberius’ sønn Drusus og hans nevø Claudius og ble dermed en kjent skikkelse i fornemme kretser der. Han var ytterst ødsel og lettsindig. Da han var blitt sterkt nedtynget av gjeld og til og med skyldte penger til den romerske statskassen, forlot han Roma og flyktet til Idumea. Med hjelp fra sin søster Herodias og sin hustru Kypros (datter av Herodes den stores nevø, som var gift med Herodes’ datter), fikk han til slutt et sted i Tiberias hvor han kunne bo en tid. Det oppstod en krangel mellom ham og Antipas, noe som fikk ham til å reise sin vei. Han vendte til slutt tilbake til Roma, hvor han nøt keiser Tiberius’ gunst.

På grunn av en uoverveid uttalelse kom Agrippa senere på kant med keiser Tiberius. I et ubevoktet øyeblikk sa han til Gaius (Caligula), som han var en nær venn av, at han skulle ønske at han, Gaius, snart ble keiser. Dette hørte Agrippas tjener, som sørget for at bemerkningen kom Tiberius for øre, og Agrippa ble kastet i fengsel. Livet hans hang i en tynn tråd i flere måneder, men noen måneder senere døde Tiberius, og Caligula ble keiser. Han satte Agrippa fri og gjorde ham til konge over de områdene som hans avdøde onkel Filippus hadde hersket over.

Begunstiget av romerske keisere. Herodias, som var misunnelig på sin bror på grunn av hans posisjon som konge, overtalte sin mann, Herodes Antipas, som bare var tetrark, til å anmode keiseren i Roma om å gjøre ham til konge. Men Agrippa overlistet Antipas. Overfor Gaius (Caligula) anklaget han Antipas for å ha inngått en allianse med Sejanus, som sammen med parterne hadde planlagt et kupp mot Tiberius, og disse anklagene var ikke Antipas i stand til å tilbakevise. Antipas ble landsforvist. De områdene han hadde hersket over, Galilea og Perea, ble lagt til Agrippas rike. Ett sted sier Josefus at det var Caligula som gav disse områdene til Agrippa, mens han to andre steder sier at det var Claudius som gjorde det. Sannsynligvis var det Caligula som lovte ham dem, men Claudius som oppfylte løftet.

Da Caligula ble snikmyrdet, noe som er blitt tidfestet til år 41, befant Agrippa seg i Roma. Han kunne opptre som bindeledd og lede forhandlinger mellom senatet og sin venn Claudius, den nye keiseren. Claudius viste sin takknemlighet for dette ved å gi ham områdene Judea og Samaria og også Lysanias’ kongerike. Agrippa fikk nå herredømme over omtrent det samme området som hans farfar, Herodes den store, hadde hatt. Nå anmodet Agrippa Claudius om å gi hans bror Herodes kongeriket Khalkis, noe han gjorde. (Historiske kilder omtaler denne Herodes bare som konge over Khalkis, et lite område på vestsiden av fjellkjeden Antilibanon.)

Innsmigrer seg hos jødene; forfølger de kristne. Agrippa innsmigret seg hos jødene ved å foregi at han var en ivrig tilhenger av jødedommen. Caligula, som hevdet at han var en gud, hadde bestemt seg for å reise en statue av seg selv i templet i Jerusalem, men Agrippa greide behendig å overtale ham til å la det være. Agrippa begynte senere å bygge en mur omkring Jerusalems nordlige forstad. Claudius oppfattet dette slik at han befestet byen mot eventuelle angrep som måtte komme fra romerne, og gav ham ordre om å stanse arbeidet. Agrippas påstand om at han var en tilbeder av Gud, ble motbevist ved at han støttet og arrangerte gladiatorkamper og andre hedenske forestillinger i teatret.

Agrippa kunne aksepteres av jødene på grunn av sin hasmoneiske avstamning gjennom sin bestemor Mariamne. Men samtidig med at han forsvarte jødenes sak under det romerske åk, skaffet han seg et rykte som en forfølger av de kristne, som i alminnelighet ble hatet av jødene.  Han «henrettet Jakob, Johannes’ bror, med sverd». (Apg 12: 1, 2) Da han så at jødene likte dette, arresterte og fengslet han også Peter. En engel grep inn og befridde Peter, noe som skapte røre blant Agrippas soldater og førte til at vaktene ble straffet. – Apg 12: 3–19.

Straffet med døden av en engel. Agrippas styre fikk en brå slutt. Under en høytid i Cæsarea til ære for keiseren iførte han seg en flott kongelig drakt og begynte å holde en tale til en folkemengde fra Tyrus og Sidon som var kommet for å søke fred med ham. Tilhørerne reagerte ved å rope: «En guds røst, og ikke et menneskes!» Bibelen forteller om hvordan han straks ble straffet for sin formastelighet og sitt hykleri: «I samme øyeblikk slo Jehovas engel ham, fordi han ikke gav Gud æren; og han ble oppspist av ormer og utåndet.» – Apg 12: 20–23.

Kronologer har tidfestet kong Herodes Agrippa Is død til år 44. Han var da 54 år gammel og hadde regjert over hele Judea i tre år. Han etterlot seg en sønn, Herodes Agrippa II, og døtrene Berenike (Apg 25: 13), Drusilla (stattholderen Feliks’ hustru) og Mariamne III. – Apg 24: 24.

4. Herodes Agrippa II. Sønnesønns sønn av Herodes den store. Han var sønn av Herodes Agrippa I og hans hustru Kypros. Ifølge historikerne var han den siste i rekken av herskere av Herodes-slekten. Agrippa hadde tre søstre – Berenike, Drusilla og Mariamne III. (Apg 25: 13; 24: 24) Han fikk sin oppdragelse i keiserens husstand i Roma. Han var bare 17 år gammel da faren døde, og keiser Claudius’ rådgivere mente at han var for ung til å overta herredømmet over de områdene som faren hadde hersket over. Keiseren utnevnte derfor i stedet stattholdere over disse områdene. Agrippa II ble værende en tid i Roma, og med tiden ble han utnevnt til konge over Khalkis, et lite fyrstedømme på vestsiden av fjellkjeden Antilibanon, da hans onkel, den Herodes som var konge over Khalkis, var død.

Ikke lenge etter dette utnevnte Claudius ham til konge over de tetrarkiene som tidligere hadde vært underlagt Filip(pus) og Lysanias. (Lu 3: 1) Han fikk også overoppsynet med templet i Jerusalem og myndighet til å utnevne de jødiske øversteprestene. Claudius’ etterfølger, Nero, utvidet hans rike ytterligere ved å gi ham Tiberias og Tarikea i Galilea og Julias i Perea, med tilhørende småbyer.

Senere oppførte Agrippa et tilbygg til det palasset som var blitt reist av hasmoneerkongene i Jerusalem. Ettersom han fra dette tilbygget kunne se hva som foregikk i templets forgård, bygde jødene en mur som sperret utsikten derfra og fra et utsiktspunkt for de romerske vaktene. Både Herodes og Festus mislikte dette, men etter at jødene hadde appellert til Nero, lot keiseren muren stå. Agrippa forskjønnet dessuten Cæsarea Filippi (og endret byens navn til Neronias til ære for Nero). Han gikk i sin fars fotspor ved å bygge et teater i Berytus i Fønikia og bruke store pengesummer på forestillinger der.

Det gikk rykter om at Agrippa levde i blodskam sammen med sin søster Berenike før hun giftet seg med kongen i Kilikia. (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie] av F. Josefus, XX, 145, 146 [vii, 3]) Josefus sier ingenting om Agrippa var gift eller ikke.

Da det ble tydelig at jødenes opprør mot det romerske åk (66–70 e.v.t.) kom til å føre til en nasjonal katastrofe, prøvde Agrippa å overtale jødene til å følge en mer moderat kurs. Da det viste seg at hans oppfordringer var nytteløse, sviktet han jødene og sluttet seg til den romerske hæren; under kamphandlingene ble han såret av en slyngestein.

Paulus’ forsvarstale framfor ham. Bibelen introduserer kong Herodes Agrippa II og hans søster Berenike i forbindelse med at de avla en høflighetsvisitt hos stattholderen Festus omkring år 58 e.v.t. (Apg 25: 13) Festus hadde etterfulgt Feliks som stattholder. Det var mens Feliks var stattholder, jødene hadde rettet anklager mot apostelen Paulus, men da Feliks forlot embetet, ønsket han å innynde seg hos jødene og ’etterlot Paulus bundet’. (Apg 24: 27) Feliks var for øvrig Agrippas svoger; han var gift med hans søster Drusilla. (Apg 24: 24) Mens Paulus avventet videre behandling av sin anke til keiseren (Apg 25: 8–12), sa kong Agrippa til Festus at han gjerne ville høre hva Paulus hadde å si. (Apg 25: 22) Paulus var glad for denne anledningen til å framføre sitt forsvar overfor Agrippa og gav uttrykk for at han holdt Agrippa for å være «vel kjent med alle skikkene så vel som stridsspørsmålene blant jøder». (Apg 26: 1–3) Paulus’ sterke argumentasjon fikk Agrippa til å si: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.» Paulus svarte: «Jeg kunne ønske til Gud, enten det tok kort tid eller lang tid, at ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag, ville bli slike som også jeg er, bortsett fra disse lenkene.» (Apg 26: 4–29) Agrippa og Festus kom til at Paulus var uskyldig, men likevel måtte sendes til Roma og bli stilt for retten der, ettersom han hadde anket til keiseren. – Apg 26: 30–32.

 Etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 flyttet Herodes Agrippa og hans søster Berenike til Roma, hvor han ble utnevnt til pretor. Agrippa døde barnløs omkring år 100.

5. Herodes Filip(pus). Sønn av Herodes den store og Mariamne II, øverstepresten Simons datter. Han var den første ektemannen til Herodias, som skilte seg fra ham for å gifte seg med hans halvbror Herodes Antipas. Han nevnes ganske kort i Bibelen, i Matteus 14: 3, Markus 6: 17, 18 og Lukas 3: 19.

Denne Herodes Filippus (i Bibelen kalt Filip) må ikke forveksles med tetrarken Filippus, som ifølge Josefus også var sønn av Herodes den store, skjønt med en annen hustru, Kleopatra fra Jerusalem.

Det så ut til at Filip kunne ha utsikter til å arve farens trone, ettersom han var den nest eldste sønnen etter at faren hadde latt halvbrødrene Antipater, Aleksander og Aristobulos henrette. I et av Herodes den stores tidlige testamenter ble han nevnt som tronarving etter Antipater, men han ble oversett i hans siste testament, som sa at tronen skulle gå til Arkelaus. Josefus forteller at Herodes slettet Filips navn fra testamentet fordi Mariamne II, Filips mor, hadde visst om Antipaters komplott mot ham, men hadde latt være å si ifra.

Filip hadde en datter med Herodias som het Salome. Det var åpenbart hun som danset for Herodes Antipas, og som, etter morens anvisning, bad om døperen Johannes’ hode. – Mt 14: 1–13; Mr 6: 17–29.

6. Tetrarken Filippus. Sønn av Herodes den store med hans hustru Kleopatra fra Jerusalem. Han ble oppdratt i Roma. Han giftet seg med Salome, datter av Herodes Filippus og Herodias. Da hans far døde, delte keiser Augustus opp riket og gjorde Filippus til tetrark over Iturea, Trakonitis og noen områder i nærheten, noe som gav ham en årlig inntekt på 100 talenter. (Iturea ble kanskje tilføyd senere og blir ikke nevnt av Josefus.) Han hersket i over 30 år. Josefus sier: «I sin måte å styre på var han rimelig og lett å ha med å gjøre. Han tilbrakte faktisk all sin tid i det området som var underlagt ham.» Josefus sier videre at Filippus virket som dommer hvor han enn befant seg, og at han ikke utsatte behandlingen av rettssaker. Han døde i Julias og ble begravet med stor pomp og prakt. Ettersom han ikke etterlot seg noen sønner, føyde keiser Tiberius hans tetrarki til provinsen Syria. – Jewish Antiquities, XVIII, 106–108 (iv, 6).

Filippus (Filip) nevnes én gang i Bibelen, i forbindelse med tidfestingen av døperen Johannes’ tjeneste. (Lu 3: 1) Dette skriftstedet, sammen med historiske opplysninger om Augustus’ og Tiberius’ styre, viser at Johannes begynte sin tjeneste i år 29.