Det greske ordet og det hebraiske ordet som oversettes med «herre», brukes om Jehova Gud (Ese 3: 11), Jesus Kristus (Mt 7: 21), en av de eldste som Johannes så i et syn (Åp 7: 13, 14), engler (1Mo 19: 1, 2; Da 12: 8), mennesker (1Sa 25: 24; Apg 16: 16, 19, 30) og falske guddommer (1Kt 8: 5). Det betegner ofte en som eier eller har myndighet over noe eller noen. (1Mo 24: 9; 42: 30; 45: 8, 9; 1Kg 16: 24; Mt 21: 40 [det greske ordet er her oversatt med «eier»]; Apg 25: 26; Ef 6: 5) Sara brukte denne tittelen om sin mann (1Mo 18: 12), barn brukte den om sin far (1Mo 31: 35; Mt 21: 28, 29), og yngre brødre brukte den om eldre brødre (1Mo 32: 5, 6). Den opptrer ved respektfull tiltale til offentlige tjenestemenn, profeter, konger og andre fremtredende personer. (1Mo 23: 6; 42: 10; 4Mo 11: 28; 2Sa 1: 10; 2Kg 8: 10–12; Mt 27: 63) Når ordet «herre» ble brukt ved tiltale til fremmede, ble det ofte brukt som en høflighetsfrase. – Joh 12: 21; 20: 15; Apg 16: 30.

Jehova Gud. I og med at Jehova Gud er den som har skapt alt, er han «himmelens og jordens Herre», universets Overherre. (Mt 11: 25; Åp 4: 11) Himmelske skapninger omtaler ham som «Herre», slik det fortelles i Åpenbaringen 11: 15: «Høye røster lød i himmelen, og de sa: ’Kongedømmet over verden tilhører fra nå av vår Herre [Jehova] og hans Kristus.’» Guds trofaste tjenere på jorden har brukt tittelen «Suverene Herre» om ham; denne tittelen forekommer over 300 ganger i de inspirerte skrifter. (1Mo 15: 2; Åp 6: 10) Han omtales dessuten passende nok som «den sanne Herre». (Jes 1: 24) Det er under hans ledelse mennesker blir samlet inn, eller høstet inn, med liv for øye. Bønner om flere arbeidere til å delta i innhøstingen skal derfor rettes til ham, «høstens Herre». – Mt 9: 37, 38; se NW, tillegget, 1E, 1H.

Jesus Kristus. Mens Jesus Kristus befant seg på jorden, omtalte han seg selv som «sabbatens Herre». (Mt 12: 8) Passende nok brukte han sabbaten til å utføre den gjerning som hans himmelske Far hadde gitt ham. Hans gjerning innbefattet det å helbrede syke. (Jf. Mt 8: 16, 17.) Jesus visste at Moseloven, med dens sabbatslover, var «en skygge av de kommende goder». (He 10: 1) I forbindelse med disse «kommende goder» er det en sabbat som han er Herre over. – Se SABBATSDAG («Sabbatens Herre»).

Mens Jesus Kristus befant seg på jorden, var det ikke bare hans disipler som kalte ham «Herre». (Mt 8: 2; Joh 4: 11) Når andre gjorde det, brukte de uttrykket mest som en høflighetsfrase eller for å vise ham respekt. Overfor apostlene sine understreket imidlertid Jesus at det å kalle ham «Herre» innebar noe mer. Han sa: «Dere tiltaler meg som ’Lærer’ og ’Herre’, og dere sier det med rette, for det er jeg.» (Joh 13: 13) Som hans disipler var disse apostlene hans elever. Følgelig var han deres Herre, eller læremester.

Etter Jesu død og oppstandelse fikk hans tittel «Herre» spesielt stor betydning. Ved sin offerdød kjøpte han sine etterfølgere og ble dermed deres Eier. (Joh 15: 13, 14; 1Kt 7: 23; 2Pe 2: 1; Jud 4; Åp 5: 9, 10) Han var også deres Konge og Brudgom, som de skulle underordne seg under. (Apg 17: 7; Ef 5: 22–27; jf. Joh 3: 28, 29; 2Kt 11: 2; Åp 21: 9–14.) Da Jehova Gud lønnet sin Sønn for at han hadde vært trofast helt til døden, en vanærende død på en torturpæl, «opphøyde [han] ham også til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn, slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen». (Flp 2: 9–11) Det å anerkjenne Jesus Kristus som Herre innebærer mer enn ganske enkelt å kalle ham «Herre». Det krever at man anerkjenner Jesu stilling og adlyder ham. (Jf. Joh 14: 21.) Som Jesus selv sa: «Ikke enhver som sier til meg: ’Herre, Herre’, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» – Mt 7: 21.

Jehova Gud skjenket dessuten sin trofaste Sønn udødelighet. Det er mange som har hersket som konger eller herrer, men det er bare Jesus Kristus, «kongers Konge og herrers Herre», som har udødelighet. – 1Ti 6: 14–16; Åp 19: 16.

Ettersom Jesus har nøklene til døden og Hades (Åp 1: 17, 18), er han i stand til å utfri menneskene  av menneskehetens felles grav (Joh 5: 28, 29) og av den død som har gått i arv fra Adam (Ro 5: 12, 18). Han er derfor også ’Herre over de døde’, blant andre kong David, en av hans jordiske forfedre. – Apg 2: 34–36; Ro 14: 9.

Ved respektfull tiltale og omtale. Det at de kristne bare har «én Herre», Jesus Kristus (Ef 4: 5), vil ikke si at de ikke kan bruke ord som «herre» eller «herr» i høflig eller respektfull tiltale eller omtale, for eksempel overfor myndighetspersoner. Apostelen Peter henviste til Sara som et godt eksempel for kristne hustruer fordi hun pleide å adlyde Abraham, «idet hun kalte ham ’herre’». (1Pe 3: 1–6) Sara brukte ikke dette ordet bare som en høflighetsfrase. Det var et oppriktig uttrykk for at hun underordnet seg, for hun omtalte ham slik «inni seg». (1Mo 18: 12) Ettersom alle kristne er brødre, ville det på den annen side være galt av de kristne å kalle noen blant seg «Leder» eller «Herre» og betrakte vedkommende som en åndelig leder. – Mt 23: 8–10; se AKSEFYRSTER; JEHOVA; JESUS KRISTUS.

Det greske ordet Kỵrios. Dette er et gresk adjektiv som betegner det å ha makt (kỵros) eller myndighet; det brukes også som substantiv. Det forekommer i alle bøkene i De kristne greske skrifter bortsett fra brevet til Titus og Johannesbrevene. Det svarer til det hebraiske ʼAdhọn. Som Guds Sønn og hans Tjener omtaler Jesus Kristus med rette sin Far og Gud (Joh 20: 17) som «Herre» (ʼAdhonai el. Kỵrios), som den som har den øverste myndighet, og som sitt Hode. (Mt 11: 25; 1Kt 11: 3) I og med at Jesus er blitt opphøyd til Guds høyre hånd, er han «herrers Herre» i forhold til alle unntatt sin Far, Gud, Den Allmektige. – Åp 17: 14; 19: 15, 16; jf. 1Kt 15: 27, 28.

Brukt i stedet for Guds navn. I løpet av 100-tallet eller 200-tallet e.v.t. erstattet avskriverne Guds navn, Jehova, med ordene Kỵrios (Herre) og Theọs (Gud) i avskrifter av Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk. I andre oversettelser, for eksempel den latinske Vulgata, Douay-oversettelsen (basert på Vulgata) og King James Version, samt mange nyere oversettelser (NO, EN, NB, GN, AT, RS, NIV, TEV) har man fulgt en lignende praksis. Man har byttet ut Guds navn med uttrykkene «Gud» og «Herren», noen ganger skrevet med store bokstaver for å markere at de blir benyttet i stedet for tetragrammet, Guds navn.

Den oversettelseskomiteen som stod bak American Standard Version fra 1901, avvek fra denne praksisen og sa i den forbindelse: «Den amerikanske revisjonskomiteen kom etter omhyggelig overveielse til den enstemmige overbevisning at en jødisk overtro, som betraktet det guddommelige navn som altfor hellig til å bli uttalt, ikke lenger burde få påvirke engelske eller andre oversettelser av Det gamle testamente . . . Dette egennavnet [Jehova], med dets rikdom av hellige tankeforbindelser, blir nå gjeninnsatt på den plass i den hellige tekst som det har et ubestridelig krav på.» – AS, forordet, s. iv.

I en rekke oversettelser som er blitt utarbeidet siden (An, JB [engelsk og fransk], NC, BC [spansk], Åk [svensk], MMM [norsk] og andre) er tetragrammet konsekvent gjengitt med «Jahve», «Jehova» eller lignende navneformer.

I artikkelen JEHOVA («I De kristne greske skrifter») blir det lagt fram sterke argumenter for at Guds navn, Jehova, opprinnelig ble brukt i De kristne greske skrifter, fra Matteus til Åpenbaringen. På dette grunnlag er Guds navn gjeninnført 237 steder i De kristne greske skrifter i Ny verden-oversettelsen, som er standardoversettelsen i dette verket. I andre oversettelser, spesielt i oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk, var Guds navn tidligere blitt gjeninnført på lignende måte.

Under overskriften «Restoring the Divine Name» (Gjeninnføring av Guds navn) skriver den komiteen som stod bak Ny verden-oversettelsen: «For å avgjøre hvor Guds navn er blitt byttet ut med de greske ordene Κύριος og Θεός, har vi undersøkt hvor de kristne skribentene, som skrev under inspirasjon, har sitert vers, lengre passasjer eller uttrykk fra De hebraiske skrifter, og så har vi undersøkt om Guds navn forekommer der. Slik har vi funnet fram til hvem det i hvert tilfelle siktes til med Kỵrios og Theọs.» Komiteen uttaler videre: «For ikke å overskride de grenser som gjelder for en oversetter, og begi oss inn på fortolkningens område, har vi vært meget forsiktige når det gjelder å gjengi Guds navn i De kristne greske skrifter. Vi har hele tiden nøye tatt hensyn til De hebraiske skrifter som en bakgrunn. Vi har søkt støtte for vår gjengivelse i hebraiske oversettelser av De kristne greske skrifter.» Det finnes slik støtte i oversettelser av De greske skrifter til hebraisk i alle de 237 tilfellene hvor oversettelseskomiteen har gjeninnført Guds navn i selve teksten i De greske skrifter. – NW, tillegget, 1D; se også NV, tillegget, 1 (s. 1643, 1644).

De hebraiske uttrykkene ʼAdhọn og ʼAdhonai. Det hebraiske ordet ʼadhọn forekommer  334 ganger i De hebraiske skrifter. Det overbringer tanken om eierskap eller lederskap og brukes både om Gud og om mennesker. Flertallsformen ʼadhonịm betegner noen ganger rent tallmessig flertall og oversettes da med en flertallsform av ordet «herre». (Sl 136: 3; Jes 26: 13) Andre steder betegner flertallsformen opphøydhet og storhet hos enten Gud eller mennesker (majestetsflertall) (Sl 8: 1; 1Mo 39: 2), og i slike tilfeller står eventuelle apposisjoner eller adjektiver i entall. (Sl 45: 11; 147: 5) Noen steder brukes det to flertallsformer side om side, hvorav den ene er majestetsflertall brukt om Jehova, mens den andre er vanlig flertall brukt om andre herrer. – 5Mo 10: 17; Sl 136: 3; jf. 1Kt 8: 5, 6.

Titlene ʼAdhọn og ʼAdhonịm brukes 25 ganger om Jehova i Bibelen. I den massoretiske tekst forekommer ʼAdhọn ni ganger med den bestemte artikkelen ha foran og betegner da alltid Jehova. (2Mo 23: 17; 34: 23; Jes 1: 24; 3: 1; 10: 16, 33; 19: 4; Mi 4: 13; Mal 3: 1) Alle de seks stedene hvor ʼAdhọn uten den bestemte artikkel betegner Jehova, blir han beskrevet som jordens Herre (dvs. dens eier), og uttrykket kan således ikke misforstås. (Jos 3: 11, 13; Sl 97: 5; 114: 7; Sak 4: 14; 6: 5) De ti stedene hvor ʼAdhonịm er brukt om Jehova, framgår det av sammenhengen at det siktes til ham. – 5Mo 10: 17; Ne 8: 10; 10: 29; Sl 8: 1, 9; 135: 5; 136: 3; 147: 5; Jes 51: 22; Ho 12: 14.

En annen flertallsform av ʼadhọn som brukes som majestetsflertall, er framkommet ved at endelsen ai er tilføyd. ʼAdhonai uten noe ytterligere suffiks brukes utelukkende om Jehova og betegner ham som Den Suverene Herre. Ifølge The International Standard Bible Encyclopedia (1986, bd. 3, s. 157) «framhever denne formen Jahves makt og suverenitet som ’Herre’». Når mennesker brukte denne tittelen i sin tiltale av Jehova, vitnet det om at de ydmykt anerkjente hans stilling. – 1Mo 15: 2, 8; 5Mo 3: 24; Jos 7: 7.

Kort tid etter vår tidsregnings begynnelse hadde åpenbart de jødiske rabbinere begynt å betrakte Guds navn, JHWH eller JHVH, som for hellig til å bli uttalt. I stedet for å uttale navnet sa de derfor «ʼAdhonai» (noen ganger «Elohịm») når de leste høyt fra Skriftene. Soferim, som var lærde avskrivere, gikk enda lenger, idet de erstattet Guds navn med ʼAdhonai 134 ganger (133 ganger ifølge Biblia Hebraica Stuttgartensia). Fra omkring 400-tallet til 800-tallet e.v.t. utførte massoretene et nitid avskrivningsarbeid. De noterte i masora (marginalnotene) hvor soferim hadde gjort slike endringer. Derfor kjenner man til de 134 stedene hvor det er gjort endringer. (En liste over disse stedene finnes i NW, tillegget, 1B.) Når disse trekkes fra, gjenstår det 306 steder hvor ʼAdhonai opprinnelig forekom i bibelteksten.

Tittelen ʼAdhonai brukes i første rekke av profetene, og det er Esekiel som bruker den klart hyppigst. Nesten alle stedene setter han den sammen med Guds navn og danner uttrykket ʼAdhonai Yehwịh, «Den Suverene Herre Jehova». En annen sammensatt tittel, som forekommer 16 ganger, er ʼAdhonai Yehwịh tsevaʼọth, «Den Suverene Herre, hærstyrkenes Jehova». Med unntak av to steder (Sl 69: 6; Am 9: 5) forekommer det utelukkende hos Jesaja og Jeremia. Tittelen betegner Jehova som den som har både makt og vilje til ikke bare å hevne sitt undertrykte folk, men også til å straffe det for dets troløshet.