En mann i kongens livvakt som ble spesielt utvalgt til å bringe viktige kongelige dekreter og andre budskaper som det hastet med, ut til fjerne trakter i riket. Det var svært viktig for en konge å ha ilbud (hebr. ratsịm, bokst.: «løpere») som kunne overbringe budskaper raskt. Fra gammel tid av ble slike menn omtalt som «løpere». Det er slik de blir omtalt i 2. Krønikebok 30: 6, 10 og i Jeremia 51: 31.

I Perserriket benyttet ilbudene hester, og man hadde stasjoner underveis hvor det var uthvilte bud og hester som stod klar til å bringe viktige budskaper videre. (Est 3: 13–15; 8: 10, 14) Ilbudene hastet av sted mot bestemmelsesstedet natt som dag og uansett vær. I Romerriket hadde man slike stasjoner med bare noen kilometers mellomrom, og på hver stasjon var det til enhver tid 40 hester. Romerske ilbud kunne tilbakelegge 160 km om dagen, en høy hastighet etter datidens målestokk. Ved hjelp av dette systemet med posthester kunne man forholdsvis raskt få brakt budskaper helt ut til rikets ytterkanter.