Det å bli atskilt eller satt til side for et hellig formål; en høytidelig seremoni for å innsette noen i et embete eller markere at noe tas i bruk. Man kan innvie en person, en ordning, en ting, et byggverk eller et sted.

Personer. Om personer brukes det hebraiske verbet nazạr (innvie), som har grunnbetydningen «holde (seg) atskilt; trekke seg bort; trekke seg tilbake». (3Mo 15: 31; 22: 2; Ese 14: 7; jf. Ho 9: 10, NW, fotn.) Det beslektede substantivet nẹzer betegner det hellige innvielsestegnet som en innviet øversteprest eller en salvet konge hadde på hodet; det ble også brukt om en persons nasireerstand. – 4Mo 6: 4–6; jf. 1Mo 49: 26, NW, fotn.

Da Aron ble innsatt som øversteprest, ble en turban av fint lin satt på hodet hans. Foran på turbanen, synlig for alle, ble det med en snor av blå tråd festet et ’hellig innvielsestegn [nẹzer]’, en skinnende plate av rent gull, med følgende innskrift på hebraisk: «Hellighet hører Jehova til.» Deretter ble den hellige salvingsoljen helt over øverstepresten som et ledd i innsettelsesseremonien. (2Mo 29: 6, 7; 39: 30, 31, NW, fotn.; 3Mo 8: 9, 12) I overensstemmelse med dette måtte øverstepresten passe på ikke å gjøre noe som ville vanhellige helligdommen, ’for innvielsestegnet, hans Guds salvingsolje, var på ham’. – 3Mo 21: 12.

Ordet nẹzer ble også brukt om «diademet», et offisielt hodesmykke som ble båret av Israels salvede konger som et symbol på deres hellige embete. – 2Sa 1: 10; 2Kg 11: 12; 2Kr 23: 11; Sl 89: 39; 132: 18; Ord 27: 24.

Når en mann avla et nasireerløfte til Jehova, skulle han ikke klippe håret eller rake av seg skjegget så lenge løftet gjaldt. Hans lange hår ble således et tegn på hans nasireerstand (nẹzer). (4Mo 6: 4–21) Profeten Jeremia omtalte billedlig Jerusalem som en kvinne som hadde brutt sine løfter om hellighet overfor Jehova, og utbrøt: «Klipp av ditt uklipte hår [el.: «innviede hår»; nizrẹkh, en form av nẹzer] og kast det bort.» (Jer 7: 29) Gjennom en annen profet sier Jehova at de egensindige israelittene ’gikk inn til Ba’al-Peor og begynte å vie seg [waijinnazerụ, en form av verbet nazạr] til skammeligheten’. – Ho 9: 10.

Ordninger, bygninger og gjenstander. I forbindelse med innvielse av ordninger, bygninger og gjenstander brukes det hebraiske verbet chanạkh (subst.: chanukkạh). Det greske verbet som blir brukt, er enkainịzo, som i første rekke betyr «å gjøre ny», «å fornye», dernest «å innvie».

Da den mosaiske lovpakt ble satt i kraft, skjedde det under passende seremonier. Det ble frambåret dyreofre og stenket blod på alteret, på paktsboken og på folket. I sin omtale av denne begivenheten sier apostelen Paulus at denne pakten da ble «innviet». – 2Mo 24: 4–8; He 9: 18–20.

Når Paulus sier: «Derfor ble heller ikke den tidligere pakt innviet [en form av enkainịzo] uten blod» (He 9: 18), viser han at den nye pakt ble satt i kraft på lignende måte, nemlig ved at Jesus døde, oppstod og steg opp til himmelen, hvor han frambar verdien av sitt liv som menneske og deretter utøste hellig ånd over sine disipler. Ettersom Jesus Kristus ble oppreist i ånden, kunne han gå inn på det virkelige «hellige sted»; han kunne tre fram for Jehova i himmelen og med sitt gjenløsningsoffer gjøre det mulig for sine salvede etterfølgere også å få adgang til himmelen. Det kan derfor sies at han var den som åpnet, eller innviet, veien til himmelen, slik at andre kunne følge etter. – He 10: 19, 20.

Vi leser også om at alteret i tabernaklet i ødemarken ble innviet ved en høytidelig seremoni, og at stammehøvdingene ved den anledningen frambar sine offergaver. (4Mo 7: 10, 11, 84–88) Og innvielsen av Salomos tempel og dets store alter ble feiret ved at det ble holdt en spesiell samling. – 1Kg 8: 63; 2Kr 7: 5, 9.

Da templet var blitt gjenoppbygd under Serubabel etter landflyktigheten i Babylon, ble det holdt en høytidelig innvielsesseremoni hvor flere hundre dyr ble ofret. (Esr 6: 16, 17) Senere ble murene omkring det gjenoppbygde Jerusalem gjenoppført under Nehemjas ledelse, og det ble igjen holdt en omfattende innvielseshøytid hvor to store takksigelseskor deltok i lovprisningen av Jehova. – Ne 12: 27–43.

 Foruten disse imponerende nasjonale innvielsesseremoniene var det innvielse når en mann tok huset sitt i bruk (5Mo 20: 5); overskriften til Salme 30, som blir tilskrevet David, lyder: «En salme ved husets innvielse.»

Da Nebukadnesar hadde reist sin veldige billedstøtte av gull på Dura-sletten, kalte han sammen alle satrapene, prefektene, stattholderne, rådgiverne, skattmesterne, dommerne og politiembetsmennene og alle styrerne i provinsene til en imponerende innvielsesseremoni og håpet at han på den måten skulle kunne forene alle sine undersåtter i tilbedelsen av denne avguden. De tre unge hebreerne som var til stede ved denne anledningen, nektet å forlate tilbedelsen av Jehova ved å ta del i utøvelsen av denne nasjonale religionen. – Da 3: 1–30.

Den dag i dag feirer jødene i desember måned en årlig høytid som de kaller hanukka, til minne om den innvielseshøytiden (hebr. chanukkạh) som ble holdt i 165 f.v.t. etter at Judas Makkabeus hadde renset templet, som Antiokhos Epifanes hadde vanhelliget. Det greske ordet for denne høytiden, som er omtalt i Johannes 10: 22, er enkainia, som har samme rot som enkainịzo. (Se INNVIELSESHØYTIDEN.) Jesus nevnte ved en anledning fariseernes lære om «korban», en gave som var viet til Gud. (Mr 7: 11; Mt 15: 5; se KORBAN.) Han advarte også om at den tid ville komme da Herodes’ tempel med dets fine steiner og de «ting som var viet til det [anathẹmasin]», ville bli revet ned. – Lu 21: 5, 6.