Det var først etter vannflommen menneskene fikk tillatelse til å drive jakt og fiske med tanke på å skaffe mat. (1Mo 9: 3, 4) Men det kan være at man allerede før flommen drev jakt på dyr for å skaffe skinn til framstilling av klær og andre ting. – Jf. 1Mo 3: 21.

Etter vannflommen var Nimrod den første som utmerket seg som «en veldig jeger i opposisjon til Jehova». (1Mo 10: 8, 9) Han drev utvilsomt jakt for sportens skyld, slik senere konger i Assyria, Egypt og andre land gjorde. Det er ingenting som tyder på at israelittene drev jakt for sportens skyld, selv om de jaktet på dyr, for eksempel gasell og hjort, til føde (1Kg 4: 22, 23) og drepte villdyr i selvforsvar (Dom 14: 5, 6) eller for å forsvare husdyrene eller avlingene sine (1Sa 17: 34–36; Høy 2: 15).

Det forbudet mot å spise blod som var blitt gitt etter vannflommen, ble gjentatt i Moseloven i forbindelse med at det var tale om jakt. (1Mo 9: 4; 3Mo 17: 12–14; se BLOD.) I tillegg til dette ble visse ville dyr betegnet som urene og kunne ikke brukes til føde. (3Mo 11: 2–20; 5Mo 14: 3–20) En annen lov forbød israelittene å ta både fugleunger (eller egg) og moren. I mange tilfeller ville tilknytningen til ungene gjøre den voksne fuglen til et lett bytte, men den skulle altså slippes av sted, trolig for at den skulle kunne få flere kull. – 5Mo 22: 6, 7.

Flere slags redskaper ble benyttet i forbindelse med jakt, for eksempel pil og bue (1Mo 21: 20; 27: 3), slynge (1Sa 17: 34, 40; Job 41: 1, 28), feller, nett, fallgraver og kroker (Sl 140: 5; Ese 17: 20; 19: 4, 9). Man brukte utvilsomt også sverd, spyd, kastepil, klubbe og kastespyd. – Job 41: 1, 26–29.

Ofte hengte man opp nett når man skulle fange dyr. En gruppe jegere skremte så opp dyrene,  vanligvis ved å lage støy, slik at disse løp i retning av nettene, som på grunn av sin konstruksjon ville falle ned over dem. Man gravde også groper, som man skjulte ved å legge over et tynt lag med kvister og jord, og fanget dyrene ved å jage dem mot gropen. I tillegg benyttet man snarer som viklet seg om føttene på dyrene, og det kan også være at man kombinerte bruken av fallgroper og nett. – Jf. Job 18: 8–11; Jer 18: 22; 48: 42–44; se FELLE; FUGLEFANGER.

Fiske. Blant hebreerne ble fiske regnet som et levebrød; det er ikke nevnt noen tilfeller av at man fisket for sportens skyld. Fiskerne brukte garn, not, harpun og spyd og også krok og sene. (Job 41: 1, 7; Ese 26: 5, 14; Hab 1: 15, 17; Mt 17: 27) Ofte fisket man om natten. En slepenot kunne settes fra båt, og fangsten ble så enten trukket i land eller halt om bord i båtene. Fisken ble så sortert. Man beholdt fisk som kunne spises ifølge Moseloven, mens den som ikke kunne brukes, ble kastet. (Mt 13: 47, 48; Lu 5: 5–7; Joh 21: 6, 8, 11) En fisker kunne også stå på land eller vade et stykke ut og fiske med en kastenot, som var mye mindre enn en slepenot. – Se SLEPENOT.

Det var anstrengende å være fisker. Det var fysisk krevende, særlig når en not full av fisk skulle trekkes inn (Joh 21: 6, 11), og når man måtte ro i motvind (Mr 6: 47, 48). Noen ganger slet fiskerne en hel natt uten å få noe som helst. (Lu 5: 5; Joh 21: 3) Etterpå måtte nøtene tørkes og repareres. – Ese 47: 10; Mt 4: 21.

Fiskerne Peter, Andreas, Jakob og Johannes arbeidet sammen som partnere. (Mt 4: 18, 21; Lu 5: 3, 7, 10) Ved minst ett tilfelle var sju av Jesu disipler, blant andre Natanael og Tomas, ute og fisket sammen. (Joh 21: 2, 3) En av de to fiskerne som ikke er navngitt i Johannes 21: 2, kan ha vært Peters bror Andreas, og den andre var kanskje Filip, ettersom han bodde i Betsaida (navnet betyr «jegerens [el. fiskerens] hus»). – Joh 1: 43, 44.

Brukt billedlig. Fiske blir brukt som bilde på militære erobringer. (Am 4: 2; Hab 1: 14, 15) På den annen side omtalte Jesus arbeidet med å gjøre disipler som menneskefiske. (Mt 4: 19) Jeremia 16: 16, hvor det heter at Jehova ’sender bud etter mange fiskere og jegere’, kan forstås enten i positiv eller i negativ betydning. Hvis dette verset er å betrakte som en direkte fortsettelse av vers 15, hvor det er tale om at israelittene skal få vende tilbake til sitt land, er tanken at den angrende jødiske rest vil bli lett opp og funnet, uansett hvor den befinner seg. I motsatt fall står fiskerne og jegerne for fiendtlige styrker som blir sendt ut for å finne de troløse israelittene, slik at ingen av dem unnslipper Jehovas dom. – Jf. Ese 9: 2–7.