(Jọsef) [kortform av Josifja, som betyr «måtte Jah legge til (øke); Jah har lagt til (økt)»].

1. Den første av de to sønnene Jakob fikk med sin elskede hustru Rakel. (1Mo 35: 24) Da Josef ble født, utbrøt Rakel, som lenge hadde vært ufruktbar: «Gud har tatt bort min vanære!» Hun gav ham så navnet Josef, idet hun sa: «Jehova gir meg enda en sønn», det vil si i tillegg til Dan og Naftali, som hun hadde tatt til seg som sine egne, selv om de var født av hennes tjenestekvinne Bilha. (1Mo 30: 3–8, 22–24) På dette tidspunkt var Jakob etter alt å dømme 91 år gammel. – Jf. 1Mo 41: 46, 47, 53, 54; 45: 11; 47: 9.

En seks års tid senere brøt Jakob og hele hans familie opp fra Paddan-Aram for å vende tilbake til Kanaans land. (1Mo 31: 17, 18, 41) Da han ble oppmerksom på at hans bror, Esau, kom ham i møte med 400 mann, delte han sine hustruer og medhustruer og barna i grupper og plasserte Rakel og Josef bakerst, hvor det var tryggest å være. (1Mo 33: 1–3) Josef og hans mor var således de siste som bøyde seg for Esau. – 1Mo 33: 4–7.

I tiden som fulgte, bodde Josef sammen med familien i Sukkot, Sikem (1Mo 33: 17–19) og Betel (1Mo 35: 1, 5, 6). Senere, på vei mellom Betel og Efrat (Betlehem), døde hans mor, Rakel, i forbindelse med at hun fødte Benjamin. – 1Mo 35: 16–19.

Hans halvbrødre legger ham for hat. Da Josef var 17 år gammel, gjette han sauer sammen med de sønnene som Jakob hadde fått med Bilha og Silpa. Selv om han var yngre enn dem, deltok han ikke i deres urette handlinger, og han gjorde plikttro sin far oppmerksom på det de gjorde seg skyldig i. – 1Mo 37: 2.

Jakob ble mer glad i Josef enn i alle de andre sønnene sine, fordi Josef «var hans alderdoms sønn», og trolig også fordi han stod fast for det som var rett. Jakob fikk laget en lang, stripete kledning til ham, kanskje en slik kledning som ble båret av rangspersoner. Som følge av dette begynte halvbrødrene hans å hate ham. Da han senere fortalte dem en drøm som pekte fram til at han skulle få herredømme over dem, ble hatet deres enda sterkere. Siden fortalte han enda en drøm, som viste at ikke bare brødrene hans, men også hans far og hans mor (åpenbart ikke Rakel, som nå var død, men kanskje Jakobs husstand, eventuelt Jakobs førstehustru på det aktuelle tidspunkt) skulle bøye seg for ham. Jakob refset ham for at han fortalte denne drømmen, og brødrene ble enda mer skinnsyke på ham. At Josef fortalte om de drømmene han hadde hatt, betyr ikke at han følte seg overlegen. Han gjorde ganske enkelt kjent det som Gud hadde åpenbart for ham. Jakob forstod kanskje at drømmene var profetiske, for han «merket seg det som var blitt sagt». – 1Mo 37: 3–11.

Mens familien bodde i Hebron, bad Jakob en dag Josef om å dra av gårde for å se om alt stod vel til med brødrene hans, som oppholdt seg i nærheten av Sikem, og med dyrene. I betraktning av at brødrene var så fiendtlig innstilt til Josef, kan ikke dette ha vært noe hyggelig oppdrag for ham. Likevel sa han uten å nøle: «Her er jeg!» Han satte så av gårde fra Hebron-lavsletten, med kurs for Sikem. Da en mann i Sikem opplyste ham om at brødrene var dratt til Dotan, fortsatte han dit. Brødrene fikk øye på ham mens han ennå var langt borte, og begynte da å legge planer mot ham. De sa: «Se, der kommer denne drømmeren! Og kom nå og la oss drepe ham og kaste ham  i en av cisternene . . . La oss så se hva det blir av drømmene hans.» (1Mo 37: 12–20) Ruben, den førstefødte, ville gjerne forpurre den morderiske planen og oppfordret dem inntrengende til ikke å drepe ham, men heller kaste ham i en uttørret cisterne. Da Josef kom fram, drog de av ham den lange, stripete kledningen hans og gjorde slik Ruben hadde foreslått. Senere kom det en karavane med ismaelitter forbi, og i Rubens fravær overbeviste Juda de andre brødrene om at det var bedre å selge Josef til disse kjøpmennene enn å drepe ham. – 1Mo 37: 21–27.

Solgt som slave. Til tross for at Josef bønnfalt brødrene sine om medynk, solgte de ham for 20 sølvstykker. (1Mo 37: 28; 42: 21) Senere fikk de Jakob til å tro at Josef var blitt drept av et villdyr. Den aldrende Jakob ble så fortvilt over tapet av sin sønn at han ikke ville la seg trøste. – 1Mo 37: 31–35.

Kjøpmennene førte etter hvert Josef til Egypt, hvor de solgte ham til Potifar, sjefen for faraos livvakt. (1Mo 37: 28, 36; 39: 1) At han ble kjøpt av denne egypteren, var ikke noe usedvanlig, for det framgår av gamle papyrusdokumenter at syriske slaver (Josef var halvt syrer [1Mo 29: 10; 31: 20]) var høyt verdsatt i Egypt.

Liksom Josef flittig hadde arbeidet for å fremme sin fars interesser, viste han seg også å være arbeidsom og pålitelig som slave. Med Jehovas velsignelse lyktes alt han foretok seg. Det endte med at Potifar betrodde ham alle anliggender innenfor sin husstand. Josef ble altså etter alt å dømme husforvalter, en stilling som blir nevnt i egyptiske opptegnelser i forbindelse med store hus som tilhørte innflytelsesrike egyptere. – 1Mo 39: 2–6.

Han motstår fristelser. I mellomtiden var Josef blitt en meget pen ung mann, og Potifars hustru ble betatt av ham. Gang på gang bad hun ham om å ha omgang med henne. Men Josef, som var opplært på rettferdighetens vei, avslo. Han nektet å «gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud,» som han uttrykte det. Faren var imidlertid ikke over for Josef med dette. Det er blitt gjort arkeologiske funn som tyder på at egyptiske hus var innrettet slik at man måtte gå gjennom hovedbygningen for å komme til forrådsrommene. Hvis Potifars hus var bygd slik, var det umulig for Josef å unngå all kontakt med Potifars hustru. – 1Mo 39: 6–10.

Til slutt utnyttet Potifars hustru det hun oppfattet som et beleilig tidspunkt. En dag da det ikke var noen andre i huset, og mens Josef var opptatt med å ta hånd om sine plikter der, grep hun fatt i kledningen hans og sa: «Ligg med meg!» Men Josef lot kledningen bli igjen og flyktet. Da begynte hun å rope og skrike og fikk det til å se ut som om Josef hadde gjort umoralske tilnærmelser til henne. Hun fortalte denne historien til sin mann, Potifar, som ble rasende og fikk Josef kastet i fengselet, det stedet hvor kongens fanger ble holdt i arrest. – 1Mo 39: 11–20.

I fengsel. Det later til at Josef til å begynne med ble behandlet svært strengt i fengselet. «Med lenker plaget de hans føtter, i jern kom hans sjel.» (Sl 105: 17, 18) Men på grunn av Josefs eksemplariske oppførsel under disse vanskelige forholdene og som følge av Jehovas velsignelse satte overoppsynsmannen for fengselet ham senere til å føre tilsyn med de andre fangene. Igjen viste Josef seg å være en dyktig administrator, idet han sørget for at alt arbeidet ble gjort. – 1Mo 39: 21–23.

Etter en tid ble to av faraos embetsmenn, sjefen for munnskjenkene og sjefen for bakerne, arrestert og plassert i det samme fengselet, og Josef ble satt til å varte dem opp. De to mennene fikk hver sin drøm, og etter å ha gitt Gud æren for tydning av drømmer tydet Josef drømmene for dem. Munnskjenkens drøm betydde at han etter tre dager skulle bli innsatt i sitt embete igjen. Josef bad derfor munnskjenken om å huske ham og nevne ham for farao, så han kunne bli sluppet fri fra fengselet. Han forklarte at han var blitt bortført fra «hebreernes land», og at han ikke hadde gjort noe som kunne berettige fengselsstraff. Sannsynligvis for ikke å stille familien sin i et dårlig lys unnlot han å fortelle hvem som hadde  stått bak bortføringen. Deretter tydet han bakerens drøm; han sa at bakeren kom til å bli drept etter tre dager. Begge drømmene gikk i oppfyllelse tre dager senere, under feiringen av faraos fødselsdag. Dette styrket utvilsomt Josefs håp om at hans egne drømmer kom til å gå i oppfyllelse, og hjalp ham nok til å fortsette å holde ut. Nå var det allerede gått omkring elleve år siden han ble solgt av sine brødre. – 1Mo 40: 1–22; jf. 1Mo 37: 2; 41: 1, 46.

Framfor farao. Nå som munnskjenken var blitt innsatt i sitt embete igjen, glemte han Josef helt. (1Mo 40: 23) Men etter at to hele år var gått, fikk farao to drømmer som ingen av Egypts magipraktiserende prester og vismenn kunne tyde. Nå gjorde munnskjenken farao oppmerksom på Josef. Straks sendte farao bud etter Josef. I tråd med egyptisk skikk og bruk raket Josef seg og skiftet klær før han trådte fram for farao. Heller ikke denne gangen tok han selv æren, men tilskrev Gud æren for tydning av drømmer. Han forklarte at begge drømmene som farao hadde hatt, betydde at det skulle komme sju år med overflod etterfulgt av sju år med hungersnød. I tillegg anbefalte han bestemte tiltak for å lindre hungersnøden når den kom. – 1Mo 41: 1–36.

Gjort til Egypts nest øverste myndighetsperson. I den 30 år gamle Josef så farao en mann som hadde den visdom som skulle til for å styre i perioden med overflod og i perioden med hungersnød. Han innsatte derfor Josef som den nest øverste i Egypt og gav ham sin egen signetring, klær av fint lin og et halskjede av gull. (1Mo 41: 37–44, 46; jf. Sl 105: 17, 20–22.) Egyptiske innskrifter og veggmalerier bekrefter at man fulgte denne framgangsmåten når man innsatte høytstående embetsmenn. Interessant nok framgår det også av gamle egyptiske opptegnelser at flere kanaaneere fikk høye stillinger i Egypt, og at heller ikke det at Josef fikk et nytt navn, Safenat-Paneah, var uten sidestykke. Josef fikk dessuten en hustru: Asenat, datter til Potifera (fra egyptisk: han som Ra [Re] har gitt), presten i On. – 1Mo 41: 45.

Nå reiste Josef rundt i hele Egypt og gjorde forberedelser med tanke på å administrere statens anliggender, og etter hvert, under de sju årene med overflod, sørget han for å lagre store mengder matvarer. Før hungersnøden begynte, fødte hans hustru, Asenat, ham to sønner, Manasse og Efraim. – 1Mo 41: 46–52.

Halvbrødrene kommer for å kjøpe mat. Så begynte hungersnøden. Ettersom den strakte seg langt utenfor Egypts grenser, kom det folk fra de omkringliggende landene for å kjøpe mat av Josef. Med tiden kom også hans ti halvbrødre og bøyde seg dypt for ham, noe som utgjorde en delvis oppfyllelse av de to profetiske drømmene som Josef hadde hatt tidligere. (1Mo 41: 53 til 42: 7) De gjenkjente ham imidlertid ikke, i og med at han var iført en kongelig kledning og snakket med dem gjennom en tolk. (1Mo 42: 8, 23) Josef lot som om han ikke kjente dem, og anklaget dem for å være spioner. De forsikret da at de var rettskafne menn, og fortalte at de alle ti var brødre, at de hadde latt sin far og sin yngste bror bli igjen hjemme, og at de hadde hatt en annen bror, som ikke mer var til. Men Josef fastholdt at de var spioner, og tok dem i forvaring. Den tredje dagen sa han til dem: «Gjør dette og bevar livet. Jeg frykter den sanne Gud. Hvis dere er rettskafne, la da en av deres brødre holdes  bundet i det arresthuset hvor dere sitter [trolig der hvor alle ti hadde sittet i forvaring], men dra av sted, dere andre, og ta med korn til hjelp mot hungersnøden i deres hus. Så skal dere føre deres yngste bror til meg, for at deres ord skal bli funnet å være pålitelige; og dere skal ikke dø.» – 1Mo 42: 9–20.

Nå begynte Josefs halvbrødre å føle at Gud var i ferd med å straffe dem for at de flere år tidligere hadde solgt sin bror som slave. De snakket om sin skyld mens Josef, som de fremdeles ikke gjenkjente, var til stede. Fordi han hørte at det de sa, vitnet om at de angret, ble han så beveget at han måtte gå ut og gråte. Da han kom tilbake, fikk han Simeon bundet for å holde ham i forvaring inntil de kom tilbake med sin yngste bror. – 1Mo 42: 21–24.

Halvbrødrene kommer med Benjamin. Da Josefs ni halvbrødre fortalte Jakob hva som hadde skjedd i Egypt, og da man oppdaget at de alle hadde fått pengene sine tilbake i sekkene sine, ble alle svært redde, og Jakob gav uttrykk for sorg. Til slutt gikk Jakob med på å la sin yngste sønn reise tilbake til Egypt sammen med de andre, fordi hungersnøden var svært hard, og fordi Juda forsikret at Benjamin skulle vende trygt hjem igjen. – 1Mo 42: 29 til 43: 14.

I Egypt ble brødrene gjenforent med Simeon, og til deres store overraskelse ble de alle invitert til middag hos matvareforvalteren. Da Josef trådte inn, overrakte de ham en gave og kastet seg ned for ham, og etter å ha svart på spørsmålene hans om deres far bøyde de seg igjen for ham. Ved synet av sin helbror, Benjamin, ble Josef så beveget at han gikk inn i et annet rom og gråt. Etterpå greide han å beherske seg og fikk middagsmåltidet servert. De elleve brødrene ble plassert etter alder ved et bord for seg selv, og Benjamin fikk fem ganger så store porsjoner som de andre. Josef gjorde sannsynligvis dette for å prøve brødrene og finne ut om de hadde skjulte tendenser til skinnsyke. De viste imidlertid ingen slike tendenser. – 1Mo 43: 15–34.

Liksom første gang ordnet Josef også nå med at pengene ble lagt tilbake i hver enkelts sekk (1Mo 42: 25), og han gav dessuten ordre om at hans eget sølvbeger skulle bli lagt i Benjamins sekk. Da brødrene var kommet et lite stykke på vei, sørget Josef for at de ble innhentet og anklaget for å ha stjålet sølvbegeret hans. Kanskje for å innskjerpe overfor dem hvor verdifullt begeret var, og hvor alvorlig den angivelige forbrytelsen var, skulle den mannen som stod over Josefs hus, si til dem: «Er ikke dette det beger som min herre drikker av og bruker når han tyder varsler med kyndighet?» (1Mo 44: 1–5) Ettersom alt dette inngikk i en list, er det ikke grunnlag for å tro at Josef virkelig brukte sølvbegeret til å tyde varsler. Etter alt å dømme ønsket han ganske enkelt å framstå som en øvrighetsperson i et land hvor man var ukjent med den sanne tilbedelse.

Brødrene må ha blitt temmelig bestyrtet da begeret ble funnet i Benjamins sekk. Med sønderrevne kapper vendte de tilbake til Josefs hus og bøyde seg for ham. Josef sa at alle unntatt Benjamin kunne gå i fred. Dette avslo de imidlertid, noe som viste at de ikke lenger hadde den misunnelige holdningen som ca. 22 år tidligere hadde drevet dem til å selge sin bror. Juda talte inntrengende deres sak og tilbød seg å tre i stedet for Benjamin, så deres far ikke skulle dø av sorg fordi Benjamin ikke vendte tilbake. – 1Mo 44: 6–34.

Josef gir seg til kjenne. Josef ble så rørt over Judas gripende tale at han ikke greide å beherske seg lenger. Etter å ha sendt alle unntatt brødrene sine ut fortalte han hvem han var. Selv om han tidligere var blitt svært dårlig behandlet av dem, bar han ikke nag. Han sa: «Vær nå ikke bedrøvet og vær ikke vrede på dere selv fordi dere solgte meg hit; Gud har nemlig sendt meg i forveien for dere for å bevare liv. For dette er hungersnødens andre år på jordens midte, og det er ennå fem år da det verken kommer til å være pløyetid eller innhøstning. Derfor sendte Gud meg i forveien for dere for å sikre dere en rest på jorden og for å bevare dere i live ved en storslagen redning. Altså var det ikke dere som sendte meg hit, men den sanne Gud.» (1Mo 45: 1–8) Josef tilgav dem oppriktig, og han gråt, bøyd over brødrene, og kysset dem alle. – 1Mo 45: 14, 15.

Etter ordre fra farao stilte Josef så vogner til rådighet for sine brødre, slik at de kunne føre Jakob og hele hans husstand til Egypt. Han gav dem også gaver og proviant til reisen. Og da han tok avskjed med dem, oppfordret han dem til ikke å bli «sinte på hverandre på veien». – 1Mo 45: 16–24.

Josefs far kommer til Egypt. Jakob, som nå var 130 år gammel, kunne til å begynne med ikke tro at hans sønn Josef fortsatt levde. Men da han endelig hadde latt seg overbevise, utbrøt han: «Å, la meg dra og se ham før jeg dør!» Jakob gav seg på vei til Egypt med hele sin husstand. Da han kom til Be’er-Sjeba, fikk han et syn hvor Gud gav uttrykk for at han godkjente det at Jakob flyttet til Egypt. Dessuten sa Gud: «Josef  skal legge sin hånd på dine øyne.» Det var altså Josef som skulle lukke øynene hans når han var død. Ettersom det normalt var den førstefødte som gjorde dette, åpenbarte Jehova herved at Josef skulle få førstefødselsretten. – 1Mo 45: 25 til 46: 4.

Da Josef fikk beskjed av Juda, som var blitt sendt i forveien, om at hans far var underveis, lot han sin vogn bli gjort klar og drog for å møte Jakob i Gosen. Sammen med fem av brødrene sine drog han så til farao. I tråd med Josefs anvisninger presenterte brødrene seg som sauegjetere og bad om å få bo som utlendinger i landet Gosen. Farao innvilget ønsket deres, og etter at Josef hadde forestilt Jakob for farao, ordnet han med at Jakob og hans husstand fikk bosette seg i den aller beste delen av landet. (1Mo 46: 28 til 47: 11) Slik utnyttet Josef på en vis og kjærlig måte egypternes fordommer mot sauegjetere. Det beskyttet Jakobs familie mot en egyptisk påvirkning som kunne besmitte den, og familien unngikk faren for helt og holdent å bli innlemmet i det egyptiske samfunnet ved giftermål. Fra nå av var Jakob og hele hans husstand avhengige av Josef. (1Mo 47: 12) Alle bøyde seg i realiteten for Josef, Egypts førsteminister, noe som utgjorde en bemerkelsesverdig oppfyllelse av hans profetiske drømmer.

Hungersnødens virkning på egypterne. Hungersnøden vedvarte, og etter hvert hadde egypterne gitt alle pengene sine og all buskapen sin i bytte for mat. Til slutt solgte de til og med seg selv og sin jord, slik at de ble slaver for farao. Så flyttet Josef folket inn i byer, utvilsomt for å lette utdelingen av korn. Det later til at denne flyttingen bare var et midlertidig tiltak. Ettersom egypterne skulle dra tilbake til jordene sine for å så korn, er det logisk at de flyttet tilbake til de husene de tidligere hadde bodd i. Når de igjen begynte å få avlinger å høste, skulle de, ifølge Josefs forordning, gi en femtedel av avkastningen til farao som betaling for at de fikk bruke jorden. Prestene var imidlertid unntatt fra denne bestemmelsen. – 1Mo 47: 13–26.

Jakob velsigner Josefs sønner. Omkring tolv år etter at hungersnøden var over, førte Josef sine to sønner, Manasse og Efraim, fram for Jakob. Det var på dette tidspunkt Jakob bekjentgjorde at førstefødselsretten skulle gå til Josef, og at Efraim og Manasse skulle betraktes som likestilt med Jakobs egne sønner. Fra Josef skulle det altså utspringe to stammer, som skulle få hver sin arvelodd. Da Jakob velsignet Efraim og Manasse, la han sin høyre hånd på den yngste av dem, Efraim, selv om Josef mislikte dette. Ved å gi den yngste forrangen viste Jakob profetisk at det var han som skulle bli størst av de to. – 1Mo 47: 28, 29; 48: 1–22; se også 5Mo 21: 17; Jos 14: 4; 1Kr 5: 1.

Jakob velsigner Josef og de andre sønnene. Da Jakob lå for døden, kalte han alle sønnene sine til seg og velsignet dem én og én. Han omtalte Josef som «et skudd av et fruktbærende tre». Det var Jakob selv som var dette ’fruktbærende treet’, og Josef ble en av de viktigste grenene på det. (1Mo 49: 22) Selv om Josef ble plaget av bueskyttere og var gjenstand for uvilje, «forble hans bue på et fast sted, og hans sterke hender var smidige». (1Mo 49: 23, 24) Dette kunne sies om Josef selv. Hans halvbrødre nærte uvilje mot ham og skjøt billedlig talt på ham for å drepe ham. Josef gjengjeldte imidlertid dette med barmhjertighet og kjærlig godhet, egenskaper som ble som piler som gjorde ende på deres uvilje. De fiendtlige «bueskytterne» greide verken å drepe Josef eller å svekke hans kjærlighet til rettferdighet eller hans broderlige hengivenhet.

Profetisk kunne Jakobs ord få sin anvendelse på de to stammene som skulle utspringe fra Josefs to sønner, Efraim og Manasse, og de slagene de ville komme til å utkjempe. (Jf. 5Mo 33: 13, 17; Dom 1: 23–25, 35.) Det er interessant å merke seg at det var Efraims stamme som frambrakte Josva (Hosjea, Jehosjua), som ble Moses’ etterfølger og førte israelittene i kampen mot kanaaneerne. (4Mo 13: 8, 16; Jos 1: 1–6) En annen etterkommer av Josef, Gideon, som tilhørte Manasse stamme, bekjempet midjanittene med Jehovas hjelp. (Dom 6: 13–15; 8: 22) Og Jefta, som tydeligvis også tilhørte Manasse, undertvang ammonittene. – Dom 11: 1, 32, 33; jf. Dom 12: 4; 4Mo 26: 29.

Også andre sider ved Jakobs profetiske velsignelse har sine paralleller i det Josef opplevde. Ved at Josef ikke tok hevn over sine brødre, men i stedet sørget for at alle i Jakobs, eller Israels, husstand fikk dekket sine behov, var han som en hyrde og en støttende stein for Israel. Ettersom det var Jehova som hadde ledet begivenhetene slik at han kunne tjene i denne funksjonen, kunne det sies at han var kommet fra «Jakobs Mektiges hender». Han var således fra Jehova Gud, og Jehova hjalp ham. Han var «med Den Allmektige» i den forstand at han var på Jehovas side, og ble derfor også velsignet av ham. – 1Mo 49: 24, 25.

 Også de stammene som skulle utspringe fra Josef gjennom Efraim og Manasse, kom til å bli velsignet av Jehova. Jakob sa: «Han [Den Allmektige] skal velsigne deg med velsignelser fra himlene der oppe, med velsignelser fra vanndypet som ligger der nede, med brysters og morslivs velsignelser.» (1Mo 49: 25) Dette var en forsikring til Josefs etterkommere om at de skulle få det vannet de trengte, fra himmelen og fra underjordiske kilder, og om at de skulle bli tallrike. – Jf. 5Mo 33: 13–16; Jos 17: 14–18.

De velsignelsene Jakob uttalte over sin elskede sønn Josef, skulle være som en prydelse for de to stammene som utsprang fra Josef. Disse velsignelsene skulle ha så stor prakt at de overgikk alle velsignelser knyttet til de skoger og kilder som pryder ’de evige fjell’ og ’de varige høyder’. Det skulle være varige velsignelser; de skulle fortsette å hvile over Josefs og hans etterkommeres hode så lenge fjellene og høydene fantes. – 1Mo 49: 26; 5Mo 33: 16.

Josef var «tatt ut blant sine brødre» i og med at Gud hadde utvalgt ham til å spille en bestemt rolle. (1Mo 49: 26) Han hadde utmerket seg ved at han hadde en usedvanlig innstilling og var svært dyktig til å føre tilsyn og organisere. Det var således på sin plass at det kom spesielle velsignelser ’over hans isse’.

Etter at Jakob hadde velsignet sønnene sine, døde han. Da kastet Josef seg ned over sin fars ansikt og kysset ham. I tråd med Jakobs ønske om å bli begravet i hulen på Makpela-marken sørget Josef for at de egyptiske legene balsamerte farens legeme med tanke på at det skulle bringes til Kanaan. – 1Mo 49: 29 til 50: 13.

Hans holdning til sine brødre. Da Josef og brødrene hans var kommet tilbake til Egypt etter å ha begravet Jakob, fryktet halvbrødrene, som fremdeles var plaget av skyldfølelse, at Josef skulle ta hevn, og bad derfor om tilgivelse. Josef brast da i gråt og forsikret dem igjen om at de ikke hadde noen grunn til å være redde: «Vær ikke redde, for er jeg i Guds sted? Når det gjelder dere, så tenkte dere å gjøre ondt mot meg. Gud tenkte det til det gode, i den hensikt å handle som på denne dag, for å bevare mange mennesker i live. Så vær nå ikke redde. Jeg skal selv fortsette å forsyne dere og deres små barn med mat.» – 1Mo 50: 14–21.

Josefs død. Josef overlevde sin far med ca. 54 år og ble 110 år gammel. Han fikk oppleve at noen av hans oldebarn ble født. Før han døde, bad han i tro om at hans ben måtte bli ført til Kanaan når israelittene forlot Egypt. Da han døde, ble legemet hans balsamert og lagt i en kiste. – 1Mo 50: 22–26; Jos 24: 32; He 11: 22.

Navnet Josef får en fremtredende plass. I betraktning av Josefs fremtredende posisjon blant Jakobs sønner er det meget passende at hans navn noen ganger ble brukt som benevnelse på alle Israels stammer (Sl 80: 1) eller på de stammene som ble en del av det nordlige riket (Sl 78: 67; Am 5: 6, 15; 6: 6). Navnet hans forekommer også i flere profetier i Bibelen. I Esekiels profetiske syn består Josefs arv av en dobbelt del (Ese 47: 13), en av portene til byen «Jehova er der» bærer navnet Josef (Ese 48: 32, 35), og i forbindelse med at det er snakk om å gjenforene Jehovas folk, blir Josef omtalt som høvding for den ene delen av nasjonen, mens Juda blir omtalt som høvding for den andre delen (Ese 37: 15–26). Obadjas profeti viste at «Josefs hus» skulle være med på å tilintetgjøre «Esaus hus» (Ob 18), og Sakarjas profeti pekte fram mot at Jehova skulle frelse «Josefs hus» (Sak 10: 6). Josef blir nevnt i stedet for Efraim som en av stammene i det åndelige Israel. – Åp 7: 8.

Det at Josefs navn blir tatt med i Åpenbaringen 7: 8, antyder at den profetien Jakob uttalte på sitt dødsleie, får en anvendelse på det åndelige Israel. I den forbindelse er det verdt å merke seg at Jakobs Mektige, Jehova Gud, sendte Kristus Jesus for at han skulle tjene som den gode hyrde, som skulle gi sitt liv for «sauene». (Joh 10: 11–16) Kristus Jesus er også den grunnhjørnesteinen som Guds tempel, som består av åndelige israelitter, hviler på. (Ef 2: 20–22; 1Pe 2: 4–6) Og denne Hyrden og Steinen er med, eller hos, Den Allmektige Gud. – Joh 1: 1–3; Apg 7: 56; He 10: 12; jf. 1Mo 49: 24, 25.

Paralleller mellom Josef og Jesus Kristus. Det er en rekke paralleller mellom Josefs og Jesu Kristi liv. I likhet med Josef ble Jesus vist spesiell hengivenhet av sin far. (Jf. Mt 3: 17; He 1: 1–6.) Josefs halvbrødre var fiendtlig innstilt til ham. På lignende måte ble Jesus avvist av sine egne, jødene (Joh 1: 11), og hans kjødelige halvbrødre viste til å begynne med ikke tro på ham (Joh 7: 5). Det at Josef villig gjorde sin fars vilje da han ble bedt om å se til sine halvbrødre, svarer godt til det at Jesus villig kom til jorden. (Flp 2: 5–8) De bitre erfaringene dette oppdraget medførte for Josef, kan sammenlignes med det som skjedde med Jesus, spesielt da han ble mishandlet og til slutt ble drept på en torturpæl. (Mt 27: 27–46) Liksom Josefs halvbrødre solgte Josef  til en midjanittisk-ismaelittisk karavane, overgav jødene Jesus til de romerske myndigheter for å få ham henrettet. (Joh 18: 35) Både Josef og Jesus ble utsatt for lidelser som lutret dem og forberedte dem på den livreddende rollen de skulle spille. (Sl 105: 17–19; He 5: 7–10) At Josef ble opphøyd og fikk embetet som matvareforvalter i Egypt, med det resultat at menneskeliv ble reddet, har sin parallell i at Jesus ble opphøyd og ble Frelser for både jøder og ikke-jøder. (Joh 3: 16, 17; Apg 5: 31) Den ondsinnete planen Josefs brødre la for å skade ham, viste seg å være det middel Gud benyttet for å berge dem fra hungersnøden. På lignende måte danner Jesu død grunnlaget for frelse. – Joh 6: 51; 1Kt 1: 18.

2. Far til Jigal, en mann fra Jissakars stamme som var blant de speiderne Moses sendte ut fra Paran-ødemarken. – 4Mo 13: 2, 3, 7.

3. En levitt, en av «Asafs sønner», som i Davids regjeringstid ved loddkasting ble utpekt til å være med i den første av de 24 tjenestegruppene som musikerne ble inndelt i. – 1Kr 25: 1, 2, 9.

4. «Sønn av Jonam»; en av Jesu Kristi forfedre i hans jordiske mors, Marias, slektslinje. (Lu 3: 30) Han var en etterkommer av David som levde før Jerusalem ble ødelagt av babylonerne.

5. En av dem som på Esras oppfordring sendte bort sine fremmede hustruer og deres sønner. – Esr 10: 10–12, 42, 44.

6. En prest i Sjebanjas fedrehus som levde samtidig med øverstepresten Jojakim, stattholderen Nehemja og presten Esra. – Ne 12: 12, 14, 26.

7. «Sønn av Mattatias»; en av Jesu Kristi forfedre på morssiden. (Lu 3: 24, 25) Han levde en del år etter landflyktigheten i Babylon.

8. Sønn av en viss Jakob; Jesu adoptivfar og Marias mann. Etter hvert fikk han på naturlig vis minst fire andre sønner, Jakob, Josef, Simon og Judas, og også noen døtre. (Mt 1: 16; 13: 55, 56; Lu 4: 22; Joh 1: 45; 6: 42) Han blir også omtalt som sønn av Heli (Lu 3: 23), som tydeligvis var hans svigerfar. Josef var en rettferdig mann som fulgte Guds rettledning, adlød Moseloven og rettet seg etter keiserens bestemmelser.

Josef, som var tømmermann og bodde i Nasaret, hadde en nokså beskjeden inntekt. (Mt 13: 55; Lu 2: 4; sml. Lu 2: 24 med 3Mo 12: 8.) Han var forlovet med en jomfru som het Maria (Lu 1: 26, 27), men før de ble gift, ble hun gravid ved hellig ånd. Ettersom han ikke ville stille henne offentlig til skue, hadde han i sinne å skille seg fra henne i hemmelighet. (Se SKILSMISSE.) Men etter at Jehovas engel hadde forklart ham i en drøm hvordan det hele hang sammen, tok han Maria hjem til seg som sin lovformelige hustru. Han hadde imidlertid ikke omgang med henne før den sønnen som på mirakuløst vis var blitt avlet i henne, var født. – Mt 1: 18–21, 24, 25.

I lydighet mot keiser Augustus’ forordning om at innbyggerne skulle registreres, hver i sin egen by, tok Josef, som var en etterkommer av kong David, med seg Maria og drog til Betlehem i Judea. Der fødte Maria Jesus, og hun la ham i en krybbe, ettersom det ikke var plass til dem «i overnattingsrommet». Den natten kom noen hyrder for å se den nyfødte; en engel hadde fortalt dem om fødselen. Omkring 40 dager senere kom Josef og Maria til templet i Jerusalem, hvor de framstilte Jesus og frambar et offer, slik Moseloven foreskrev. Både Josef og Maria undret seg da de hørte det som den tilårskomne Simeon sa om alt det store som Jesus skulle utrette. – Lu 2: 1–33; jf. 3Mo 12: 2–4, 6–8.

En tid senere, tydeligvis mens familien bodde i et hus i Betlehem, fikk Maria og hennes lille sønn besøk av noen astrologer fra Østen. (Bemerkningen i Lukas 2: 39 kunne synes å vise at Josef og Maria drog tilbake til Nasaret straks etter at de hadde framstilt Jesus i templet, men man skal huske at dette verset inngår i en sterkt fortettet beretning.) En inngripen fra Guds side forhindret at besøket deres førte til at Jesus ble drept. Josef ble advart i en drøm om at Herodes kom til å lete etter barnet for å ta livet av det, og han fulgte Guds anvisning om å ta familien med seg og flykte til Egypt. – Mt 2: 1–15.

Da Herodes var død, viste Jehovas engel seg igjen for Josef i en drøm, og sa: «Stå opp, ta det lille barnet og moren og dra av sted til Israels land.» Men fordi han hørte at Herodes’ sønn Arkelaus hersket som konge i sin fars sted, ble han redd for å vende tilbake til Judea, og «da han dessuten fikk en guddommelig advarsel i en drøm, drog han til Galilea-traktene og kom og bosatte seg i en by som heter Nasaret». – Mt 2: 19–23.

Hvert år tok Josef hele familien med seg til Jerusalem for å overvære påskefeiringen. Da Josef og Maria etter påsken et år var på vei hjem til Nasaret og hadde tilbakelagt en dagsreise, oppdaget de at Jesus, som da var tolv år gammel, ikke var med i reisefølget. De lette omhyggelig etter ham og fant ham til slutt i templet i Jerusalem, hvor han satt og lyttet til lærerne og stilte dem spørsmål. – Lu 2: 41–50.

Bibelen sier ikke noe direkte om hvor mye opplæring Josef gav Jesus. Det er imidlertid ingen tvil om at han bidrog til at Jesus gikk framover i visdom. (Lu 2: 51, 52) Josef må også ha lært ham  tømrerfaget, for Jesus var kjent både som «tømmermannens sønn» (Mt 13: 55) og som «tømmermannen» (Mr 6: 3).

Josefs død blir ikke omtalt i Bibelen. Men det ser ut til at han døde før Jesus. Hvis han ennå hadde levd ved påsketider i år 33, da Jesus ble pælfestet, hadde Jesus neppe gitt apostelen Johannes i oppdrag å ta hånd om Maria. – Joh 19: 26, 27.

9. En av Jesu Kristi halvbrødre. (Mt 13: 55; Mr 6: 3) I likhet med sine øvrige brødre viste Josef til å begynne med ikke tro på Jesus. (Joh 7: 5) Men Jesu halvbrødre, utvilsomt Josef innbefattet, ble senere troende. De blir nevnt blant dem som var sammen med apostlene i tiden etter at Jesus var fart opp til himmelen, så de var trolig med i den gruppen på ca. 120 disipler som var samlet i et rom ovenpå i Jerusalem da Mattias ved loddkasting ble utpekt til å tre i stedet for den troløse Judas Iskariot. Det later til at det var den samme gruppen på omkring 120 disipler som fikk Guds ånd på pinsedagen i år 33. – Apg 1: 9 til 2: 4.

10. En velstående mann fra den judeiske byen Arimatea som var et ansett medlem av den jødiske domstolen Sanhedrinet. Josef fra Arimatea var en god og rettferdig mann som ventet på Guds rike, men av frykt for de jødene som ikke trodde på Jesus Kristus, unnlot han å tilkjennegi åpent at han var en disippel av ham. Han stemte imidlertid ikke for Sanhedrinets urettferdige anslag mot Kristus Jesus. Senere gikk han modig til Pilatus og bad om Jesu legeme, og sammen med Nikodemus klargjorde han det for begravelse og la det så i en ny grav som var hogd ut i en klippe. Graven, som tilhørte ham selv, lå i en hage i nærheten av det stedet hvor Jesus var blitt pælfestet. – Mt 27: 57–60; Mr 15: 43–46; Lu 23: 50–53; Joh 19: 38–42.

11. En mann som ble stilt fram sammen med Mattias som kandidat til det tilsynsembetet som den troløse Judas Iskariot hadde ’veket bort fra’. Denne Josef, som også ble kalt Barsabbas (kanskje et familienavn eller bare et annet navn som han hadde fått) og hadde tilnavnet Justus, hadde vært vitne til Jesu gjerning, hans mirakler og hans oppstandelse. Det var imidlertid ikke Josef, men Mattias som ved loddkasting ble utpekt til å tre i stedet for Judas Iskariot før pinsedagen i år 33, og som fra da av ble «regnet sammen med de elleve apostler». – Apg 1: 15 til 2: 1.

12. En levitt med tilnavnet Barnabas som var fra Kypros. (Apg 4: 36, 37) Han ble en av apostelen Paulus’ nære medarbeidere. – Se BARNABAS.