(Jụdas) [fra hebr., en form av navnet Juda].

1. En av Jesu mors, Marias, forfedre. Han var sønn av Josef og far til Simeon. Han var Davids sønn Natans etterkommer i sjuende ledd og levde således før landflyktigheten i Babylon. – Lu 3: 30, 31.

2. «Judas, galileeren», som Gamaliel nevnte i sin tale til Sanhedrinet. (Apg 5: 37) Judas ledet en jødisk oppstand under en registrering som blir satt i forbindelse med Kvirinius, stattholderen i Syria, og som skal ha funnet sted i år 6 e.v.t. Josefus nevner ham flere steder. Han forteller at Judas «opphisset . . . innbyggerne til å gjøre opprør, idet han erklærte det for en forbrytelse hvis de fortsatte med å betale skatt til romerne, og hvis de ved siden av Gud fant seg i å ha dødelige mennesker som herrer. Denne mannen var en sofist og hadde sin egen lære, som ikke lignet de andre jøders». (Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 8, pkt. 1 [s. 121]) Ett sted omtaler Josefus ham som gaulanitt, en betegnelse som noen setter i forbindelse med et område øst for Galilea-sjøen. Men andre steder kaller den samme historieskriveren ham galileer, slik Gamaliel gjorde. (Jewish Antiquities, XVIII, 4 [i, 1]; XVIII, 23 [i, 6]) Disse opprørerne oppnådde ikke den frihet de søkte. Judas «omkom . . . , og alle de som adlød ham, ble spredt vidt omkring». (Apg 5: 37) Også noen av Judas’ etterkommere deltok i oppstander. – Den jødiske krig, 2. bok, kap. 17, pkt. 8 (s. 158); 7. bok, kap. 8, pkt. 1 (s. 412).

3. En av de tolv apostler, «Judas, Jakobs sønn», også kalt Taddeus. I listene over apostlene i Matteus 10: 3 og Markus 3: 18 blir Taddeus nevnt sammen med Jakob, Alfeus’ sønn. I listene i Lukas 6: 16 og i Apostlenes gjerninger 1: 13 er navnet Taddeus utelatt, og «Judas, Jakobs sønn», blir nevnt i stedet, noe som leder en til den konklusjon at Taddeus er et annet navn på Judas, Jakobs sønn. Det kan være at man noen ganger brukte navnet Taddeus for å unngå å forveksle de to apostlene som het Judas. I noen oversettelser står det «Judas, Jakobs bror», i Lukas 6: 16 og i Apostlenes gjerninger 1: 13, ettersom den greske teksten ikke angir slektskapet presist. Men i den syriske oversettelsen Peshitta er ordet for «sønn» tatt med. Mange nyere oversettelser har derfor ordlyden «Judas, Jakobs sønn» (ev. «Judas, sønn av Jakob»). (NO, EN, NB, NV, RS, AT, La) Det eneste stedet hvor Judas blir nevnt alene, er i Johannes 14: 22. For å unngå forveksling blir han der omtalt som «Judas, ikke Iskariot».

I Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 og noen andre oversettelser har man føyd inn ordene «Lebbeus med tilnavnet» foran «Taddeus» i Matteus 10: 3. Dette bygger på Textus Receptus, men i Westcott og Horts greske tekst er ikke disse ordene med, ettersom de ikke forekommer i Codex Sinaiticus og visse andre håndskrifter.

4. Judas Iskariot, Simons sønn, den apostelen som forrådte Jesus. Bibelen sier ikke så mye om Judas’ familie og hans bakgrunn for øvrig. Både han og hans far ble kalt Iskariot. (Lu 6: 16; Joh 6: 71) De fleste mener at dette betyr at de var fra byen Kerijot-Hesron i Juda. Hvis dette er tilfellet, var Judas den eneste judeeren blant de tolv apostlene; alle de andre var galileere.

Judas blir nevnt første gang i evangeliene i listen over de tolv apostlene som Jesus valgte ut en tid etter påsken i år 31, omkring ett og et halvt år etter at Jesus hadde begynt sin tjeneste. (Mr 3: 19; Lu 6: 16) Det er rimelig å anta at Judas hadde vært en disippel en tid før Jesus gjorde ham til apostel. Mange skribenter tegner et helt og holdent  dystert bilde av Judas, men det at han ble utvalgt til å være apostel, tyder på at han i en periode hadde vært en disippel som hadde Guds og Jesu gunst. Han ble dessuten betrodd ansvaret for å forvalte Jesu og apostlenes felles midler. Dette tyder på at han opprinnelig var pålitelig, og også at han var dyktig eller hadde en god utdannelse, særlig i betraktning av at Matteus, som hadde erfaring med penger og tall, ikke fikk denne oppgaven. (Joh 12: 6; Mt 10: 3) Ikke desto mindre ble han etter hvert fullstendig fordervet. Det er utvilsomt derfor han blir nevnt til slutt i listen over apostlene, hvor han blir beskrevet som den Judas «som senere forrådte ham», og «som ble forræder». – Mt 10: 4; Lu 6: 16.

Han ble fordervet. Like før påsken i år 32 ble apostlene, også Judas, sendt ut for å forkynne. (Mt 10: 1, 4, 5) Kort tid etter at Judas og de andre hadde vendt tilbake, og under et år etter at de var blitt utnevnt til apostler, uttalte Jesus Kristus en offentlig fordømmelse av Judas, men uten å navngi ham. Noen disipler hadde nettopp forlatt Jesus fordi de var blitt sjokkert over hans lære, men Peter gav uttrykk for at de tolv ville bli hos ham. Jesus svarte at han hadde utvalgt de tolv, men tilføyde så: «Likevel er en av dere en baktaler [gr. diạbolos, «djevel; baktaler»].» Beretningen viser at det var Judas som var denne personen som allerede var en baktaler, og som «skulle forråde ham, enda han var en av de tolv». – Joh 6: 66–71.

I forbindelse med denne hendelsen sier Johannes: «Jesus visste fra begynnelsen . . . hvem den var som skulle forråde ham.» (Joh 6: 64) Ut fra profetier i De hebraiske skrifter visste Jesus at han kom til å bli forrådt av en som stod ham nær. (Sl 41: 9; 109: 8; Joh 13: 18, 19) Gud hadde dessuten ved hjelp av sin evne til forutviten sett at en av Kristi nære medarbeidere kom til å bli en forræder, uten at det dermed var forutbestemt at Judas skulle svikte; å forutbestemme noe slikt ville ha vært i strid med Guds egenskaper og med den måten han tidligere hadde handlet på. (Se FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE.) Som allerede nevnt var Judas trofast mot Gud og mot Jesus i begynnelsen av sin tjeneste som apostel. Med uttrykket «fra begynnelsen» må Johannes således ha siktet til det tidspunkt da Judas begynte å handle ondt, å gi etter for sine ufullkomne og syndige tilbøyeligheter; allerede da visste Jesus hvordan det kom til å gå. (Joh 2: 24, 25; Åp 1: 1; 2: 23) Judas må ha visst at det var han som var den ’baktaleren’ som Jesus snakket om, men han fortsatte likevel å reise sammen med Jesus og de trofaste apostlene og forandret seg åpenbart ikke.

Bibelen drøfter ikke i detalj hvilke motiver som lå bak Judas’ fordervelige handlemåte, men en hendelse som fant sted den 9. nisan i år 33, fem dager før Jesu død, kaster noe lys over dette. I Betania, hjemme hos Simon den spedalske, salvet Maria, Lasarus’ søster, Jesus med velluktende olje til en verdi av 300 denarer, omkring en årslønn for en arbeider. (Mt 20: 2) Judas innvendte forarget at oljen kunne vært solgt og pengene «gitt til de fattige». Andre apostler samstemte tydeligvis i dette, ettersom innvendingen syntes å være berettiget, men Jesus refset dem. Den virkelige grunnen til at Judas gjorde innvendinger, var at det var han som hadde hånd om pengekassen, og at han «var en tyv . . . og pleide å ta de pengene» som ble lagt i den. Judas var altså grisk og hadde for vane å stjele. – Joh 12: 2–7; Mt 26: 6–12; Mr 14: 3–8.

Prisen for forræderiet. Judas ble utvilsomt fornærmet over Jesu irettesettelse angående bruken av penger. Nå ’gikk Satan inn i Judas’, trolig i den forstand at apostelen nå gav etter for Satan Djevelens vilje og lot seg bruke som redskap for å gjennomføre Satans plan om å rydde Jesus av veien. Et par dager senere, den 12. nisan, gikk Judas til overprestene og tempelhøvedsmennene for å se hvor mye de ville betale ham for å forråde Jesus, noe som på ny vitnet om hans griskhet. (Mt 26: 14–16; Mr 14: 10, 11; Lu 22: 3–6; Joh 13: 2) Overprestene hadde samme dag hatt et møte med «folkets eldste», de innflytelsesrike medlemmene av Sanhedrinet. (Mt 26: 3) Det kan være at tempelhøvedsmennene ble trukket inn i saken på grunn av sin innflytelse og for å gi en eventuell arrestasjon av Jesus et rettslig anstrøk.

Hvorfor tilbød de jødiske religiøse lederne Judas bare 30 sølvstykker som betaling for å forråde Jesus?

Judas ble tilbudt 30 sølvstykker (450 kr, hvis det dreide seg om sekler). (Mt 26: 14, 15) Det ser ut til at de religiøse lederne fastsatte dette beløpet for å vise sin forakt for Jesus og understreke hvor lite de syntes han var verd. Ifølge 2. Mosebok 21: 32 var prisen på en slave 30 sekel. Sakarja fikk utbetalt «tretti sølvstykker» for sitt arbeid som hyrde for folket. Jehova anså dette for å være  et usselt beløp, idet han betraktet den lønnen Sakarja fikk, som et mål på hvordan det troløse folket betraktet Gud selv. (Sak 11: 12, 13) Ved å tilby bare 30 sølvstykker for Jesus viste således de religiøse lederne at de ikke syntes Jesus var særlig mye verd. Samtidig oppfylte de Sakarja 11: 12, idet de viste hvor lavt de verdsatte Jehova, ved på denne måten å vise ringeakt for den som han hadde sendt som sin representant for å være hyrde for Israel. Judas aksepterte betalingen, «og han begynte å søke en gunstig anledning til å forråde [Jesus] til dem når det ikke var en folkemengde til stede». – Lu 22: 6.

Den siste kvelden sammen med Jesus. Til tross for at Judas nå hadde vendt seg mot Jesus Kristus, fortsatte han å være sammen med ham. Den 14. nisan var han sammen med Jesus og apostlene for å feire påske. Under påskemåltidet reiste Jesus seg og tjente apostlene ved ydmykt å vaske føttene deres. Judas lot hyklersk Jesus vaske også hans føtter. Men Jesus sa: «Dere er ikke alle rene.» (Joh 13: 2–5, 11) Han sa også at en av apostlene, en av dem som spiste sammen med ham, kom til å forråde ham. Kanskje for å virke uskyldig spurte Judas: «Det er vel ikke meg?» For ytterligere å tilkjennegi hvem han siktet til, tok Jesus et stykke, gav det til Judas og sa til ham at han hurtig måtte få gjort det han skulle gjøre. – Mt 26: 21–25; Mr 14: 18–21; Lu 22: 21–23; Joh 13: 21–30.

Straks forlot Judas de andre. En sammenligning mellom Matteus 26: 20–29 og Johannes 13: 21–30 viser at han gikk før Jesus innstiftet feiringen av Herrens aftensmåltid. Lukas’ framstilling av disse hendelsene er åpenbart ikke strengt kronologisk, for Judas må avgjort ha gått ut før Kristus roste apostlene for at de hadde holdt ut hos ham; dette passet ikke på Judas. Judas kan heller ikke ha blitt tatt med i ’pakten om et rike’. – Lu 22: 19–30.

Judas fant senere Jesus og de trofaste apostlene i Getsemane hage, et sted som forræderen kjente godt til, ettersom Jesus og apostlene hadde vært der sammen før. Han hadde med seg en stor folkemengde, deriblant romerske soldater og en militær befalingsmann. Folkene hadde med seg klubber og sverd og også fakler og lamper, som de ville få bruk for hvis fullmånen ble dekket av skyer, eller hvis Jesus befant seg på et sted som lå i skyggen. Ettersom romerne sannsynligvis ikke ville kunne gjenkjenne Jesus, gikk Judas etter avtale bort og utpekte ham ved å hilse på ham og hyklersk ’kysse ham meget ømt’. (Mt 26: 47–49; Joh 18: 2–12) Senere følte Judas seg tynget av sin store skyld. Om morgenen prøvde han å levere tilbake de 30 sølvstykkene, men overprestene nektet å ta imot dem. Til slutt kastet Judas pengene inn i templet. – Mt 27: 1–5.

Judas’ død. Ifølge Matteus 27: 5 hengte Judas seg. Apostlenes gjerninger 1: 18 sier imidlertid: «Da han styrtet hodestups ned, revnet han midt på med en kraftig lyd, og alle innvollene hans veltet ut.» Det ser ut til at Matteus tar for seg den måten Judas forsøkte å begå selvmord på, mens Apostlenes gjerninger beskriver hva resultatet ble. Hvis man ser på de to beretningene under ett, ser det ut til at Judas prøvde å henge seg over et stup, men at enten tauet røk eller grenen knakk, slik at han styrtet ned på klippene nedenfor og revnet. I betraktning av hvordan landskapet omkring Jerusalem er, er det godt mulig at noe slikt kan ha skjedd.

I forbindelse med Judas’ død oppstår også spørsmålet om hvem det var som kjøpte den marken som ble brukt til gravplass, for de 30 sølvstykkene. Ifølge Matteus 27: 6, 7 kom overprestene til at de ikke kunne legge pengene på det hellige sted for bidrag, så de brukte dem til å kjøpe marken. Beretningen i Apostlenes gjerninger 1: 18, 19, derimot, sier om Judas: «Nettopp denne mannen kjøpte så en mark for lønnen for urettferdighet.» Forklaringen ser ut til å være at det var prestene som kjøpte marken, men at kjøpet kunne tilskrives Judas, ettersom pengene kom fra ham. Dr. A. Edersheim sier: «Det var ikke tillatt å legge penger som var ervervet på urettmessig vis, i tempelkassen, til innkjøp av hellige ting. I slike tilfeller skulle pengene ifølge jødisk lov leveres tilbake til giveren, og hvis han insisterte på å gi pengene, skulle han tilskyndes til å bruke dem på noe som var til beste for allmennheten. . . . Ved et juridisk kunstgrep så man det slik at pengene fremdeles tilhørte Judas, og at det var han som brukte dem til å kjøpe den velkjente ’pottemakerens mark’.» (The Life and Times of Jesus the Messiah, 1906, bd. II, s. 575) Kjøpet av marken var et ledd i oppfyllelsen av Sakarja 11: 13.

Judas valgte med overlegg en kurs preget av ondskap, griskhet, stolthet, hykleri og renkespill. Etterpå fikk han den slags samvittighetsnag eller skyldfølelse som en person som med overlegg har drept noen, kan få når han ser resultatet av sin forbrytelse. Men Judas hadde av egen fri vilje inngått en avtale med dem som Jesus hadde sagt gjorde proselytter som var hjemfalne til Gehenna  i dobbelt så høy grad som de selv, som også kom til å bli rammet av «Gehennas dom». (Mt 23: 15, 33) Den siste kvelden Jesus Kristus befant seg som menneske på jorden, sa han om Judas: «Det hadde vært bedre for det mennesket om han ikke var blitt født.» Senere samme kveld omtalte han ham som «tilintetgjørelsens sønn». – Mr 14: 21; Joh 17: 12; He 10: 26–29.

Erstattet av en annen. Mellom Jesu himmelfart og pinsedagen talte Peter til en gruppe på omkring 120 disipler som var kommet sammen, og forklarte med utgangspunkt i profetien i Salme 109: 8 at det lot til å være på sin plass å utvelge en erstatter for Judas. To kandidater ble stilt fram, og det ble kastet lodd, og resultatet ble at Mattias ble utpekt «til å ta denne tjenestes og dette apostelembetes plass, som Judas vek bort fra for å gå til sitt eget sted». – Apg 1: 15, 16, 20–26.

5. En av Jesu fire halvbrødre. (Mt 13: 55; Mr 6: 3) Man vet svært lite om denne Judas’ liv. Det later til at han og hans tre brødre og deres mor, Maria, var til stede da Jesus ved begynnelsen av sin tjeneste utførte et mirakel i Kana; etterpå drog han i hvert fall til Kapernaum sammen med Jesus og hans disipler og ble der en liten stund. (Joh 2: 1–12) Han var trolig med sin mor og sine brødre da disse godt over et år senere oppsøkte Jesus. (Mt 12: 46) Han kan ha vært en av de slektningene av Jesus som sa: «Han er gått fra forstanden.» (Mr 3: 21) I år 32 forholdt det seg i hvert fall slik at Jesu brødre, Judas innbefattet, ’ikke viste tro på ham’. (Joh 7: 5) Og det at Jesus like før sin død overlot sin mor, som var troende, i apostelen Johannes’ varetekt, tyder i høy grad på at Judas og de andre brødrene heller ikke på dette tidspunkt var blitt disipler. – Joh 19: 26, 27.

Etter sin oppstandelse viste imidlertid Jesus seg for sin halvbror Jakob. (1Kt 15: 7) Dette bidrog trolig til at ikke bare Jakob, men også Judas og Jesu øvrige brødre ble overbevist om at Jesus var Messias, for de var blant dem som allerede før pinsedagen i år 33 kom sammen med de elleve trofaste apostlene i en sal ovenpå i Jerusalem og var vedholdende i bønn. (Apg 1: 13–15) Det ser ut til at de også var blant de omkring 120 personene som var samlet ved den anledningen da Mattias ble utvalgt til å erstatte den troløse Judas Iskariot. (Apg 1: 14–26) I så fall var de også blant dem som fikk den hellige ånd på pinsedagen. – Apg 2: 1–4.

Det var åpenbart denne Judas som omkring år 65 skrev Judas’ brev i Bibelen. Skribenten presenterer seg som «en Jesu Kristi slave» (ikke som apostel) og som «Jakobs bror»; han er derfor tydeligvis ikke identisk med «Judas, Jakobs sønn», som var en av Jesu Kristi elleve trofaste apostler. (Lu 6: 16) Noe annet som støtter denne konklusjonen, er at han omtaler apostlene i tredje person, som «de». – Jud 1, 17, 18.

For å skille seg ut fra andre personer som het Judas, nevner skribenten sin brors navn, Jakob. Av dette kan man utlede at denne Jakob var godt kjent blant de kristne. Det ser ut til at det var bare én ved navn Jakob som var spesielt fremtredende i den kristne menighet da. Apostelen Paulus omtalte denne Jakob som en av ’søylene’ i menigheten i Jerusalem og som «Herrens bror». (Ga 1: 19; 2: 9; se også Apg 12: 17; 15: 13–21.) Bibelskribenten Judas er således etter alt å dømme identisk med Jesu Kristi halvbror Judas. Selv om han var Jesu Kristi, Guds Sønns, halvbror, framhevet han ikke sitt kjødelige slektskap med ham, men omtalte seg ydmykt som «en Jesu Kristi slave».

6. En mann i Damaskus som bodde ved en gate som ble kalt Den rette. Saulus (Paulus) bodde en tid hos ham like etter sin omvendelse, mens han var blind, og det var hit Ananias ble sendt for å legge hendene på Saulus. (Apg 9: 11, 17) Beretningen sier ikke noe om hvorvidt Judas var en disippel på dette tidspunkt, men det var han neppe, i og med at han lot Saulus få bo hos seg, mens Ananias og andre disipler kvidde seg for å oppsøke Saulus på grunn av hans ry som en forfølger. – Apg 9: 13, 14, 26.

7. En av de to disiplene som det styrende råd i Jerusalem sendte ut sammen med Paulus og Barnabas da disse reiste ut til menighetene med brevet angående omskjærelsen (ca. år 49). Denne Judas blir også kalt Barsabbas. Både han og hans ledsager, Silas, var «ledende menn blant brødrene». (Apg 15: 22) Brevet var stilt til «de brødre i Antiokia og Syria og Kilikia som [var] fra nasjonene». Det blir fortalt at Judas og Silas var med til Antiokia, men det blir ikke sagt noe om at de ble med videre. De skulle muntlig bekrefte brevets budskap. Judas var ’profet’, og under besøket holdt han mange taler for brødrene i Antiokia og oppmuntret og styrket dem. – Apg 15: 22, 23, 27, 30–32.

Det framgår av Apostlenes gjerninger 15: 33 at Judas og Silas vendte tilbake til Jerusalem etter at de hadde «tilbrakt en tid» sammen med de kristne i Antiokia. Noen håndskrifter (deriblant Codex Ephraemi og Codex Bezae) har med et vers 34, som lyder (ordlyden varierer noe): «Men Silas syntes det var best å bli der; Judas drog  imidlertid alene av sted til Jerusalem.» (Jf. EN; NB.) Pålitelige eldre håndskrifter (Codex Sinaiticus, Codex Alexandrinus og Codex Vaticanus [ms. 1209]) inneholder ikke dette verset. Det dreier seg sannsynligvis om en marginalnote til vers 40 som med tiden er blitt tatt med i selve bibelteksten.

Noen bibelkommentatorer har framsatt den teori at den Judas som ble kalt Barsabbas, er identisk med «Josef, som ble kalt Barsabbas», en disippel som ble stilt fram som kandidat til å tre i stedet for Judas Iskariot. (Apg 1: 23) Det finnes imidlertid ikke noe annet grunnlag for dette enn navnelikheten. Judas blir ikke nevnt i den bibelske beretning etter at det blir fortalt at han vendte tilbake til Jerusalem.