[hebr. sjạchaf].

En av de byttejagende eller åtseletende fuglene som det ifølge Guds lov til israelittene var forbudt å spise. – 3Mo 11: 13, 16; 5Mo 14: 12, 15.

King James Version gjengir det hebraiske navnet sjạchaf med «gjøk», men gjengivelsen «måke» er den som vanligvis foretrekkes. (Se GJØK.) Noen leksikografer mener at navnet er avledet av en rot som betyr «å være tynn, slank eller mager», noe som kan hentyde til måkens elegante utseende og til at kroppen er forholdsvis smal sammenlignet med de lange, spisse vingene. Andre mener at det hebraiske navnet er en etterligning av de skingrende skrikene til denne ofte nokså støyende fuglen. Også i de gamle oversettelsene (LXX, Vg) er sjạchaf oppfattet som et navn på denne sjøfuglen. Sjạchaf var muligens en samlebetegnelse på måkefuglene, som omfatter måkefamilien, ternefamilien, saksenebbfamilien og jofamilien.

Måkene (familien Laridae) er dyktige flygere. De er også gode svømmere og kan hvile og til og med sove på vannet. Flukten veksler stadig, idet måken slår med vingene, svever, kretser og går ned i glideflukt for å plukke opp føde  i form av fisk, insekter og praktisk talt enhver form for avfall (den utfører derfor et verdifullt renovasjonsarbeid i havneområder). Gråmåker tar ofte muslinger og andre bløtdyr med opp i ganske stor høyde og slipper dem ned slik at skallet blir knust mot steiner og klipper, så innholdet kan spises. Måken spiser åtsler med stor appetitt, men er likevel en usedvanlig renslig fugl.

Langs Palestinas middelhavskyst og ved Galilea-sjøen lever flere måkearter, deriblant gråmåken (Larus argentatus) og forskjellige hettemåker (Larus ridibundus). De er vanligvis hvite på undersiden, mens ryggen og vingenes overside kan være perlegrå. Det kraftige nebbet er lett buet. Som oftest holder måkene til ved eller nær kysten og hekker i kolonier, gjerne i fjellvegger, men også på bakken. De kan være små som duer eller så store at de måler omkring 75 cm og har et vingespenn på hele 1,5 m. Måken er en rastløs og tilsynelatende utrettelig fugl, som er i stand til å fortsette å fly selv når det stormer. Dens tallrike fjær som overlapper hverandre (på en enkelt stor måke har man telt hele 6544 fjær), holder kroppen varm og tørr under lange hvilepauser på vannet.

Langs Palestinas kyster finnes også mange terner (familien Sternidae). Ternen har slankere kropp enn måken og har kløftet hale og lange spisse vinger som er smalere enn måkens. Den er ikke åtseleter. Ternen er vanligvis hvit på undersiden og har som regel en svart eller grå hette. Den lever stort sett av småfisk, som den fanger ved å sveve noen meter over vannoverflaten og så styrtdykke med det lange nebbet rettet mot byttet. Terner foretar meget lange trekk. Rødnebbternen (Sterna paradisaea) har kanskje det lengste trekket av alle fugler; den tilbakelegger årlig så mye som 35 000 km mellom nordlige strøk og Antarktis. De fleste terner foretrekker imidlertid varmere farvann. På grunn av sin raske og elegante flukt er ternene blitt kalt «havets svaler».

I oldtidens Egypt ble måken, i likhet med falken og ibisen, betraktet som hellig.