En gudgitt gave som mennesket kan bruke for å lovprise og takke sin Skaper og også for å gi uttrykk for sine følelser, både sorg og glede. I tilbedelsen av Jehova Gud har særlig sang hatt en fremtredende plass, men også instrumentalmusikk har spilt en viktig rolle, både som akkompagnement til sangen og som supplement til den. Det er derfor ikke overraskende at Bibelen fra begynnelse til slutt temmelig hyppig nevner så vel vokal- som instrumentalmusikk, både i tilknytning til sann tilbedelse og i andre sammenhenger. – 1Mo 4: 21; 31: 27; 1Kr 25: 1; Åp 18: 22.

Historie. Musikk er nevnt i Bibelen allerede i tilknytning til tiden før vannflommen. Angående  sjuende generasjon etter Adam blir det sagt: «Jubal . . . ble stamfar til alle dem som spiller på harpe og pipe.» Dette kan referere til oppfinnelsen av de første musikkinstrumentene eller til og med til at noen ble musikere av yrke. – 1Mo 4: 21.

På patriarkenes tid var musikk tydeligvis en del av dagliglivet, skal man dømme etter det Laban sa om at han gjerne ville ha tatt farvel med Jakob og døtrene sine med sang og musikk. (1Mo 31: 27) Utfrielsen ved Rødehavet og Jeftas, Davids og Sauls hjemkomst etter militære seirer ble feiret med sang akkompagnert av instrumentalmusikk. – 2Mo 15: 20, 21; Dom 11: 34; 1Sa 18: 6, 7.

Ved de to anledningene da Arken ble ført til Jerusalem, medvirket sangere og instrumentalmusikere. (1Kr 13: 8; 15: 16) Henimot slutten av sitt liv fikk David retningslinjer fra Jehova ved profetene Natan og Gad om organiseringen av sangere og instrumentalmusikere til tjenesten ved helligdommen. – 1Kr 23: 1–5; 2Kr 29: 25, 26.

Denne organiseringen, som ble påbegynt av David, ble fullt ut gjennomført i Salomos tempel. Den musikken som ble framført ved innvielsen av templet, må ha vært meget storslått og kraftfull, ettersom trompetblåserne alene var 120 i tallet. (2Kr 5: 12, 13) Etter hvert som nasjonens trofasthet mot Jehova avtok, ble imidlertid alle trekk ved den sanne tilbedelse, også musikken, forringet. Men da kongene Hiskia og Josjia gjennomførte sine reformer, og også da jødene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, tok man skritt for å gjeninnføre de ordninger med hensyn til musikk i tilbedelsen som Jehova hadde vist at han ønsket. (2Kr 29: 25–28; 35: 15; Esr 3: 10) Da Nehemja senere innviet Jerusalems mur, bidrog de levittiske sangerne, som sang til fullt instrumentalakkompagnement, til gleden ved denne anledningen. (Ne 12: 27–42) Bibelen nevner ikke musikk i tilknytning til tilbedelsen ved templet etter Nehemjas tid, men andre kilder, for eksempel Talmud, opplyser at det ble brukt musikk i templet helt fram til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.v.t.

Hvor mange musikere utførte tjeneste ved templet i Jerusalem?

I forbindelse med forberedelsene til oppførelsen av Jehovas tempel satte David til side 4000 levitter som skulle gjøre tjeneste som musikere. (1Kr 23: 4, 5) Av disse var 288 «øvet i sang for Jehova, alle sammen kyndige». (1Kr 25: 7) Hele ordningen ble ledet av tre dyktige og erfarne musikere: Asaf, Heman og Jedutun (tydeligvis også kalt Etan). Ettersom hver av dem var en etterkommer av en av Levis tre sønner, henholdsvis av Gersjom, Kehat og Merari, var alle de tre hovedslektene i Levi stamme representert i organisasjonen av tempelmusikere. (1Kr 6: 16, 31–33, 39–44; 25: 1–6) De tre mennene hadde til sammen 24 sønner, som alle var blant de ovennevnte 288 dyktige musikerne. Disse sønnene ble ved loddkasting utnevnt til å lede hver sin avdeling av musikere, og hver av dem ledet så utvelgelsen av elleve andre «kyndige» musikere; de valgte ut noen av sine egne sønner og også andre levitter. Dermed ble de 288 ([1 + 11] × 24 = 288) kyndige levittiske musikerne inndelt i 24 skift, akkurat som prestene. Hvis de resterende 3712 levittene, de «som lærte», var inndelt på samme måte, var det gjennomsnittlig ytterligere omkring 155 mann i hver av de 24 avdelingene, noe som vil si at hver ’kyndig’ musiker hadde ca. 13 musikere under opplæring på forskjellige trinn i læreprosessen. (1Kr 25: 1–31) Ettersom trompetblåserne var prester, kom de i tillegg til de levittiske musikerne. – 2Kr 5: 12; jf. 4Mo 10: 8.

Instrumentalmusikk. Bibelen nevner et titall instrumenter, men sier svært lite om formen på dem og hvordan de var laget. De fleste forskere støtter seg derfor for en stor del til arkeologiske funn som viser hvordan instrumenter som ble brukt på samme tid i israelittenes naboland, så ut. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis alltid en pålitelig rettesnor, ettersom det ser ut til at israelittene musikalsk sett befant seg på et høyere nivå enn nabofolkene. Noen har satt forskjellige instrumenter som er omtalt i Bibelen, i forbindelse med instrumenter som blir brukt i Midtøsten i vår tid, og som man mener hadde sine motstykker i oldtiden, men også dette bygger på antagelser.

De musikkinstrumentene som blir omtalt i Bibelen, kan inndeles i følgende grupper:

Strengeinstrumenter: harpe, lutt, sitar

Blåseinstrumenter: fløyte, horn, pipe, sekkepipe, trompet, (muligens) nehilot

Slag- og rasleinstrumenter: cymbaler, sistrum, tamburin

Ytterligere opplysninger finnes i artikler om de enkelte instrumenter.

Det er ingen grunn til å tro at israelittenes musikkinstrumenter var primitive hva utforming, konstruksjon og tone angikk. Bibelen viser at harper og andre strengeinstrumenter var laget av det mest utsøkte importerte algumtre, og at trompetene var av sølv. (1Kg 10: 11, 12; 4Mo  10: 2) De instrumentene som skulle brukes i forbindelse med tempeltjenesten, ble utvilsomt laget av de aller dyktigste håndverkerne.

Både Bibelen og andre tekster fra før vår tidsregning bekrefter at Israel hadde dyktige musikere og instrumenter av høy kvalitet. I en av Dødehavsrullene heter det at forskjellige avanserte signaler skulle lyde «som med én munn» fra et stort antall trompeter. I tillegg til at dette krevde dyktige musikere, måtte instrumentene være konstruert på en slik måte at det var mulig å stemme dem likt. Den inspirerte beretningen om den musikken som ble framført ved innvielsen av Salomos tempel, viser at man kunne spille uten dissonans, for det blir sagt at «[de 120] trompetblåserne og sangerne som én mann lot én lyd tone ut». – 2Kr 5: 12, 13.

Hva sammensetningen av tempelorkesteret angår, blir bare fire typer instrumenter uttrykkelig nevnt i Bibelen: trompeter, harper, strengeinstrumenter (hebr. nevalịm) og cymbaler. Etter dagens målestokk kan nok dette virke som et ufullstendig orkester, men det var aldri meningen at dette skulle være et symfoniorkester; tanken var at det skulle akkompagnere sangen ved templet. Til et slikt formål egnet denne sammensetningen av instrumenter seg godt. – 2Kr 29: 25, 26; Ne 12: 27, 41, 42.

Med hensyn til når de hellige instrumentene skulle brukes, sies det angående trompetene: «På deres gledesdag og i deres festtider og ved begynnelsen av deres måneder skal dere blåse i trompetene over deres brennofre og deres fellesskapsofre.» (4Mo 10: 10) Etter at tempelmusikerne var blitt organisert, ble trolig de andre instrumentene brukt sammen med trompetene ved disse og andre spesielle anledninger. Dette, samt hvilken prosedyre man fulgte, synes å framgå av beskrivelsen av hvordan ting ble gjort da Hiskia gjeninnførte den hellige tilbedelse etter å ha renset templet: «På det tidspunkt da brennofferet ble påbegynt, begynte sangen for Jehova og likeså trompetene, og det under ledelse av Davids, Israels konges, instrumenter. Og hele menigheten bøyde seg ned mens sangen lød og trompetene gjallet – alt dette inntil brennofferet var fullført.» (2Kr 29: 27, 28) Det at trompetene var «under ledelse av Davids, Israels konges, instrumenter» betyr øyensynlig at trompetblåserne spilte på en slik måte at trompetene ikke overdøvet de andre instrumentene, men snarere supplerte dem. Hele orkestret var plassert «øst for alteret». – 2Kr 5: 12.

Vokalmusikk. Sangerne ved templet var levittiske menn. Bibelen sier ikke noe om kvinner som sang ved templet. I en av targumene (til For 2: 8) blir det uttrykkelig sagt at det ikke var kvinner i koret. Det at kvinner ikke hadde adgang til visse deler av templet, synes å utelukke at de kunne ha offisielle verv ved templet. – 2Kr 5: 12; Ne 10: 39; 12: 27–29.

Sangen ved templet ble betraktet som svært viktig. Sangerne blir ofte omtalt i Bibelen, og det blir fortalt at de var «fritatt for tjenesteplikt», det vil si plikter som de øvrige levittene hadde, for at de helt og fullt skulle kunne vie seg til sin tjeneste. (1Kr 9: 33) At de fortsatte å utgjøre en egen gruppe blant levittene, blir understreket av at de ble registrert for seg blant dem som vendte tilbake fra Babylon. (Esr 2: 40, 41) Selv perserkongen Artaxerxes (Longimanus) brukte sin myndighet til å støtte dem; han fritok dem og visse andre spesielle grupper for ’skatt, avgift og toll’. (Esr 7: 24) Senere befalte han at det skulle være «en fast foranstaltning for sangerne etter hva som trengtes hver dag». Selv om æren for å ha innført denne ordningen blir tilskrevet kong Artaxerxes, er det mest sannsynlig at det var Esra som innførte den på grunnlag av den myndighet som kongen hadde gitt ham. (Ne 11: 23; Esr 7: 18–26) Ettersom tempelsangerne utgjorde en egen gruppe, er det ikke så underlig at Bibelen taler om «sangerne og levittene» selv om også alle sangerne var levitter. – Ne 7: 1; 13: 10.

Bibelen omtaler også andre sangere, både menn og kvinner, som ikke var tilknyttet tempelordningen. Salomo hadde sangere og sangerinner ved sitt hoff, og foruten de levittiske musikerne var det over 200 sangere av begge kjønn blant dem som vendte tilbake fra Babylon. (For 2: 8; Esr 2: 65; Ne 7: 67) Det fantes mange slike ikke-levittiske sangere i Israel, og de ble benyttet både ved festlige anledninger og når det var sorg og det skulle synges klagesanger. (2Sa 19: 35; 2Kr 35: 25; Jer 9: 17, 20) Det å leie inn profesjonelle musikere både ved festlige anledninger og når man sørget, ser ut til å ha vært en utbredt skikk ennå på Jesu tid. – Mt 11: 16, 17.

Musikk blir nevnt en del ganger i De kristne greske skrifter, skjønt ikke så ofte som i De hebraiske skrifter. Instrumentalmusikk i tilknytning til den sanne tilbedelse blir bare nevnt i billedlig sammenheng i De greske skrifter (Åp 14: 2), men sang synes å ha vært nokså vanlig blant Guds tjenere. Jesus og apostlene sang lovsanger etter Herrens aftensmåltid. (Mr 14: 26) Lukas forteller at Paulus og Silas sang lovsanger en gang de satt i fengsel, og Paulus oppfordret sine medtroende til å synge lovsanger til Jehova. (Apg 16: 25; Ef 5: 18, 19; Kol 3: 16) Paulus’ ord  om sang i 1. Korinter 14: 15 tyder på at sang var et fast trekk ved den kristne tilbedelse. Apostelen Johannes forteller at han i sine inspirerte syner så forskjellige himmelske skapninger synge for Gud og Lammet. – Åp 5: 8–10; 14: 3; 15: 2–4.

Hva slags musikk det dreide seg om. Israelittene hadde en høyere moral enn andre nasjoner på den tiden, og deres litteratur lå også på et høyere plan enn andre nasjoners litteratur, noe man ser av prosaen og poesien i De hebraiske skrifter. Dette gjør det nærliggende å anta at også musikken i det gamle Israel lå på et høyere nivå enn de øvrige folkeslagenes musikk. Inspirasjonen til israelittenes musikk kom jo fra en langt mer opphøyd kilde. Interessant nok har man funnet et assyrisk basrelieff hvor man ser kong Sankerib avkreve en tributt av kong Hiskia som består av både mannlige og kvinnelige musikere. – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 288.

Det har lenge vært hevdet av noen at hebreernes musikk bare bestod av melodilinjer og ikke inneholdt harmonier. Men det enkle faktum at harpen og andre strengeinstrumenter ble mye brukt, taler kraftig imot dette. Det er nesten umulig å tenke seg at musikere spilte på flerstrengete instrumenter uten å legge merke til at visse toner klinger godt sammen, enten de blir slått samtidig eller etter hverandre i rask rekkefølge (arpeggio). Musikkforskeren Curt Sachs sier: «Den dypt rotfestede, forutfattede oppfatning at harmoni og polyfoni [flerstemmighet med selvstendige stemmer] har vært forbeholdt middelalderens og dagens vestlige musikkultur, holder ikke stikk.» Han sier videre at det selv blant folkeslag som tilhører såkalt primitive kulturer, finnes mange eksempler på musikk som går i kvinter, kvarter og terser så vel som i oktaver, og at det blant disse folkeslagene, deriblant visse pygméstammer, fant sted en utvikling fra overlappende antifoni (vekselsang) til regulær kanonsang.

På bakgrunn av forskning rundt omkring i hele verden trekker Sachs den konklusjon at «de korene og orkestrene som var knyttet til templet i Jerusalem, tyder på at man hadde en høy standard hva musikkutdannelse, musikalsk ferdighet og viten om musikk angår». Han fortsetter: «Det er viktig å ha klart for seg at den vestlige orient i oldtiden hadde en musikk som var svært annerledes enn det historikere på 1800-tallet beskrev den som. . . . Selv om vi i dag ikke vet hvordan denne gamle musikken lød, har vi nok av vitnesbyrd om at den var kraftfull, verdig og mesterlig.» – The Rise of Music in the Ancient World: East and West, 1943, s. 48, 101, 102.

Dette stemmer godt med det som blir sagt i Bibelen. Over 50 ganger forekommer for eksempel uttrykket «Til dirigenten» (NV, AT) i overskrifter til forskjellige salmer. (Sl 11 o.a.) Andre oversettelser har gjengivelser som «Til korlederen» (NO) eller «Til sangmesteren» (EN, NB). Det hebraiske uttrykket refererer øyensynlig til en person som på en eller annen måte gav anvisninger om hvordan sangen skulle framføres – ved å arrangere stykket, lede innøvingen og lære opp de levittiske sangerne eller ved å dirigere koret under den offentlige framføringen. Det kan være at uttrykket refererer til overhodene for de 24 skiftene av tempelmusikere, eventuelt til en av de mest erfarne musikerne, ettersom det blir sagt at disse skulle «tjene som dirigenter». (1Kr 15: 21; 25: 1, 7–31) I overskriftene til omkring 20 av disse salmene spesifiseres ’dirigentens’ rolle ved at uttrykk som «på strengeinstrumenter» og «i den lavere oktav» blir tilføyd. (Sl 4, 12 o.a.; se SJEMINIT.) Bibelen henviser dessuten til ’overhodene for sangerne’, de «kyndige» og dem «som lærte». Alt dette vitner om at musikken var av høy standard. – Ne 12: 46; 1Kr 25: 7, 8.

Mye av den sangen som ble framført av større grupper, later til å ha vært vekselsang, enten ved at to halvdeler av koret vekslet på å synge parallelle fraser, eller ved at en solist først sang en frase og koret så svarte. (2Mo 15: 21; 1Sa 18: 6, 7) Noen av salmene i Bibelen er skrevet på en måte som sterkt antyder at de er blitt brukt på denne måten; dette gjelder for eksempel Salme 136. Beskrivelsen av de to store takksigelseskorene på Nehemjas tid og av den rollen de spilte under innvielsen av Jerusalems mur, tyder på at de sang vekselsang. – Ne 12: 31, 38, 40–42; se SANG.

I visse tilfeller benyttet man tydeligvis en mellomting mellom sang og tale, en forholdsvis monoton, repeterende sang med størst vekt på rytmen; den kan kanskje sammenlignes med messing. Messing blir i dag nokså mye brukt i noen av verdens største religioner, men i bibelsk sammenheng ble denne formen for sang tydeligvis bare brukt i forbindelse med klagesanger, noe som Davids klagesang over sin venn Jonatan og over kong Saul da de var døde, er et eksempel på. (2Sa 1: 17; 2Kr 35: 25; Ese 27: 32; 32: 16) Bare i klagesanger og sørgesanger foretrakk man monoton talesang framfor vanlig melodiøs sang og vanlig tale med normal modulasjon og betoning. – Se KLAGESANG.