(Nabonịd) [fra babylonsk: Nebo (en babylonsk gud) er opphøyd].

Den siste suverene monark i det babylonske verdensrike; far til Belsasar. På grunnlag av visse kileskrifttekster mener man at han hersket i omkring 17 år (556–539 f.v.t.). Han var sterkt opptatt av litteratur, kunst og religion.

Nabonid hevder i sine egne innskrifter at han var av adelsslekt. En tavle som er funnet ved oldtidens Karan, viser at Nabonids mor eller bestemor dyrket måneguden Sin. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 311, 312.) Som konge var Nabonid selv en hengiven tilbeder av måneguden, både i Karan og i Ur, hvor denne guden hadde en fremtredende plass. – BILDE: bd. 2, s. 324.

På kileskrifttavler fra Nebukadnesars åttende år (som løp fra nisan i år 617 til nisan i år 616 f.v.t.) står en viss Nabu-na’id oppført som den «som står over byen», og noen historikere mener at han er den Nabonid som senere ble konge. Nabonid må i så fall ha vært en meget ung mann da han fikk sin administrative stilling, og en meget gammel mann da Babylon falt omkring 77 år senere (539 f.v.t.).

Den greske historieskriveren Herodot (I, 74) redegjør blant annet for visse begivenheter som fant sted i Nebukadnesars 20. regjeringsår (nisan 605 til nisan 604 f.v.t.), og i denne forbindelse forteller han om en pakt som ble forhandlet fram mellom lyderne og mederne med «babyloneren Labynetos» som fredsmegler. Man mener at «Labynetos» er Herodots måte å skrive Nabonids navn på. Senere (I, 188) nevner Herodot at perseren Kyros kjempet mot sønnen til Labynetos og Nitokris.

I boken Nabonidus and Belshazzar (Yale Oriental Series) framsetter professor R.P. Dougherty den formodning at Nitokris var datter av Nebukadnesar, og at Nabonid (Labynetos) altså var Nebukadnesars svigersønn. (1929, s. 63; se også s. 17, 30.) Den «sønn» av Nitokris og Nabonid (Labynetos) som er nevnt av Herodot, antas å være Belsasar, som Kyros faktisk kjempet mot. Denne formodningen bygger på en rekke deduktive og induktive resonnementer, men den kan muligens forklare hvorfor Nabonid kom til å sitte på den babylonske trone. Den harmonerer også med det faktum at Nebukadnesar i Bibelen blir omtalt som «far» til Belsasar, Nabonids sønn (Da 5: 11, 18, 22), siden ordet «far» mange ganger blir brukt i betydningen bestefar eller forfader. Ifølge denne oppfatningen var altså Belsasar en dattersønn av Nebukadnesar. – Se imidlertid også BELSASAR.

Nabonid besteg tronen etter at Labasji-Marduk ble myrdet. Men det at Nabonid i en av sine innskrifter omtaler seg selv som Nebukadnesars og Neriglissars «mektige representant», tyder på at han vil ha fram at han kom til makten på lovlig vis og ikke var noen tronraner.

På en rekke prismer nevner Nabonid både seg selv og sin førstefødte sønn, Belsasar, i forbindelse med sine bønner til måneguden. (Documents From Old Testament Times, redigert av D.W. Thomas, 1962, s. 73.) En innskrift viser at Nabonid i sitt tredje regjeringsår – før han drog ut på det felttoget som resulterte i at han erobret Tema i Arabia – innsatte Belsasar som konge i Babylon. Av den samme teksten framgår det at Nabonid vekket anstøt blant innbyggerne i sitt rike ved å konsentrere sin tilbedelse om måneguden og ved å unnlate å være til stede under nyttårsfeiringen i Babylon. I det dokumentet som kalles Nabonids krønike, opplyses det at Nabonid i sitt 7., 9., 10. og 11. regjeringsår var i byen Tema, og til hver av disse anledningene er det knyttet en kommentar: «Kongen kom ikke til Babylon [til seremoniene i måneden nisanu]; (billedstøtten som representerte) guden Nebo kom ikke til Babylon; (billedstøtten som representerte) guden Bel drog ikke ut (fra Esagila i en prosesjon); [det ble ikke holdt noen nyttårs]fest.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 306) Fordi teksten er beskadiget, er beretningen om de andre årene ufullstendig.

Om oasebyen Tema sies det et annet sted: «Han forskjønnet byen og bygde (der) [et palass] som var lik palasset i Suanna (Babylon).» (Ancient Near Eastern Texts, s. 313) Det later til at Nabonid etablerte sin kongelige residens i Tema, og andre tekster viser at kamelkaravaner fraktet varer dit fra Babylonia. Selv om han overlot styret i Babylon til Belsasar, oppgav han ikke sin stilling  som verdensrikets konge. Siden Tema var et knutepunkt ved de gamle karavaneveiene hvor det ble fraktet gull og krydderier gjennom Arabia, kan det ha vært økonomiske motiver som lå bak Nabonids interesse for byen, men det kan også ha vært militærstrategiske vurderinger. Noen har også framsatt den tanke at han mente det var klok politikk å styre Babylon gjennom sin sønn. Andre faktorer, for eksempel det sunne klimaet i Tema og månedyrkelsens sterke stilling i Arabia, er også blitt nevnt som mulige årsaker til at Nabonid åpenbart foretrakk denne byen.

Det foreligger ingen opplysninger om hva Nabonid foretok seg mellom sitt tolvte og sitt siste regjeringsår. Han hadde gått inn i et forbund med det lydiske rike og Egypt fordi han regnet med å bli utsatt for angrep fra mederne og perserne anført av Kyros den store. Ifølge Nabonids krønike var Nabonid tilbake i Babylon i det året Medo-Persia gikk til angrep; nyttårshøytiden ble feiret, og de forskjellige babylonske gudene ble ført inn i byen. Om Kyros’ framrykning opplyser krøniken at Kyros etter en seier ved Opis erobret Sippar (60 km nord for Babylon), og at «Nabonid flyktet». Deretter følger beretningen om medopersernes erobring av Babylon, og det sies at Nabonid ble tatt til fange da han vendte tilbake dit. (Ancient Near Eastern Texts, s. 306) Berossos, en babylonsk prest fra 200-tallet f.v.t., forteller i sine skrifter at Nabonid hadde dratt ut for å kjempe mot Kyros’ styrker, men at han ble slått. Han forteller videre at Nabonid søkte tilflukt i Borsippa (sørsørvest for Babylon), og at han etter Babylons fall overgav seg til Kyros og deretter ble deportert til Karmania (i det sørlige Persia). Denne beretningen stemmer overens med den bibelske beretningen i Daniel, kapittel 5, som viser at Belsasar fungerte som konge i Babylon da byen falt.

I forbindelse med at Nabonid ikke blir direkte nevnt i kapittel 5 hos Daniel, kan det være verdt å merke seg at Daniels redegjørelse bare dreier seg om noen svært få av de begivenhetene som inntraff før Babylon falt, og at selve sammenbruddet som rammet dette verdensriket, blir omtalt med bare noen få ord. Men det hentydes åpenbart til hans herredømme i Daniel 5: 7, 16, 29, hvor det fortelles at Belsasar tilbød Daniel å bli den tredje i riket. Her er det underforstått at Nabonid var den første og Belsasar den andre. Professor Dougherty kommer derfor med denne kommentaren: «Daniels femte kapittel kan derfor anses for å stemme med kjensgjerningene når det ikke tar Nabonid med i beretningen, for det later til at han ikke var delaktig i de begivenhetene som fant sted da Gobryas [som ledet Kyros’ hær] drog inn i byen.» – Nabonidus and Belshazzar, s. 195, 196; se også s. 73, 170, 181; se Da 5: 1, NW, fotn.

Hva inneholder egentlig Nabonids krønike?

Nabonids krønike, som også blir kalt «Kyros-Nabonid-krøniken» og «Kyros’ annalistiske tavle», er et leirtavlefragment som nå blir oppbevart i British Museum. Her skildres først og fremst de viktigste begivenhetene i regjeringstiden til Nabonid, den siste suverene monark i Babylon, og i all korthet også Babylons fall for Kyros’ hær. Den opprinnelige leirtavlen var utvilsomt fra Babylon, og skriften på den var babylonsk kileskrift, men forskere som har studert skriftstilen på den foreliggende tavlen, sier at den kan være fra den selevkidske perioden (312–65 f.v.t.), som fulgte 200 år eller mer etter Nabonids tid. Det blir regnet for å være så godt som sikkert at den er en kopi av et tidligere dokument. I denne krøniken blir Kyros i høy grad forherliget, mens Nabonid blir omtalt på en nedsettende måte. Man mener derfor at den er skrevet av en perser, og den er faktisk blitt omtalt som «persisk propaganda». Men selv om det nok kan forholde seg slik, er mange historikere av den mening at de faktaopplysningene den inneholder, likevel er pålitelige.

 Til tross for at Nabonids krønike er kort – tavlen måler omkring 14 cm på det bredeste og har omtrent samme lengde – er den like fullt den mest fullstendige kileskriftberetning om Babylons fall som finnes. I den tredje av de fire spaltene står det fra femte linje blant annet: «[Syttende år:] . . . I måneden tasjritu, da Kyros angrep Akkads hær i Opis ved Tigris, gjorde innbyggerne i Akkad opprør, men han (Nabonid) massakrerte de forvirrede innbyggerne. Den 14. dagen ble Sippar inntatt uten kamp. Nabonid flyktet. Den 16. dagen rykket Gobryas (Ugbaru), Gutiums stattholder, og Kyros’ hær inn i Babylon uten kamp. Senere ble Nabonid tatt til fange i Babylon da han vendte tilbake. . . . I måneden arahsjamnu, på den tredje dagen, drog Kyros inn i Babylon, og grønne kvister ble bredt ut foran ham – det ble etablert en tilstand av ’fred’ (sulmu) i byen.» – Ancient Near Eastern Texts, s. 306.

Det er verdt å merke seg at uttrykket «syttende år» ikke står på tavlen, siden denne delen av teksten er ødelagt. Denne frasen er satt inn av oversetterne fordi de antar at Nabonids 17. regjeringsår var hans siste. De går derfor ut fra at Babylons fall inntraff i dette året av hans regjeringstid, og at disse ordene ville ha stått på den delen av tavlen som nå er ødelagt, dersom tavlen hadde vært uskadd. Selv om Nabonids regjeringstid skulle ha vart lengre enn man vanligvis antar, vil dette ikke rokke ved den oppfatning at Babylon falt i 539 f.v.t., for det finnes andre kilder som peker hen til dette året. Men dette forholdet svekker til en viss grad betydningen av Nabonids krønike.

Mens årstallet altså mangler, er både måneden og dagen da byen falt, angitt i den delen av teksten som er bevart. Ut fra disse opplysningene har kronologer regnet ut at den 16. dagen i måneden tasjritu (tisjri) falt på den dagen som tilsvarer den 11. oktober i år 539 f.v.t. ifølge den julianske kalender, som igjen tilsvarer den 5. oktober samme år ifølge den gregorianske kalender. Siden det er alminnelig enighet om at denne datoen er korrekt og det ikke finnes noe som taler imot dette, kan den benyttes som en basisdato for å synkronisere verdslig historie med bibelsk historie. – Se KRONOLOGI.

Det er interessant å merke seg at Nabonids krønike i forbindelse med Babylons fall sier at Kyros’ hær rykket inn i byen «uten kamp». Dette vil antagelig si uten omfattende kamphandlinger, noe som stemmer med Jeremias profeti om at «Babylons veldige menn» skulle ’holde opp med å kjempe’. – Jer 51: 30.

Det er også interessant å se de åpenbare hentydningene til Belsasar i krøniken. Han er riktignok ikke direkte nevnt ved navn, men i et verk av Sidney Smith (Babylonian Historical Texts: Relating to the Capture and Downfall of Babylon, London 1924, s. 100) framholdes den oppfatning at linje 8 i spalte 1 i krøniken i lys av det som sies lenger ut (sp. II, linjene 5, 10, 19, 23), viser at Nabonid betrodde Belsasar kongeverdighet og gjorde ham til medregent. I krøniken heter det flere ganger at ’kronprinsen var i Akkad [Babylonia]’, mens Nabonid selv var i Tema (i Arabia). Det at Belsasar ikke er nevnt ved navn i Nabonids krønike, eller at hans død ikke er omtalt der, er på ingen måte egnet til å så tvil om nøyaktigheten av den inspirerte Daniels bok, hvor navnet Belsasar forekommer åtte ganger, og hvor det blir fortalt om hans død ved slutten av den malende beskrivelsen av Babylons fall, som står i kapittel 5. Tvert imot, kileskrifteksperter medgir at Nabonids krønike er meget kort, og som nevnt ovenfor er de dessuten av den oppfatning at den ble skrevet for å stille Nabonid i et dårlig lys og ikke for å gi en detaljert historisk beretning. I sitt verk Nabonidus and Belshazzar (s. 200) sier R.P. Dougherty faktisk: «Man kan se det slik at den bibelske beretningen utmerker seg fordi den inneholder navnet Belsasar.» – Uthevet av oss.

Spalte 4 i krøniken er sterkt skadet, men ut fra det som er tilbake, har noen forskere trukket den slutning at teksten her handlet om en senere beleiring av Babylon, hvor en tronraner hadde tatt makten. Man antar at den første beleiringen av Babylon etter Kyros’ tid skjedde under oppstanden til Nebukadnesar III, eller Nidintu-Bel, som hevdet at han var en sønn av Nabonid. Han ble slått i det året Dareios I tok makten, sent i 522 f.v.t.