Ordet «natur» blir i Bibelen brukt om en persons eller en tings egenart eller grunnleggende beskaffenhet. Det kan også referere til det en person er av fødsel, en persons medfødte egenskaper eller karaktertrekk, foruten det som er vanlig praksis. Noen ganger refererer det til en organismes drifter eller tilbøyeligheter. Det greske ordet for «natur» er fỵsis og det tilsvarende adjektivet, «naturlig», fysikọs.

Mennesker og dyr. At menneskets natur skiller seg ut fra dyrenes, og at selv dyrene innbyrdes ikke alle er av samme natur, framgår av uttalelsen i Jakob 3: 7: «For enhver art [gr. fỵsis, «natur»] av både ville dyr og fugler og krypdyr og sjødyr kan temmes og er blitt temmet av menneskeslekten [fỵsei tei anthropịnei, «den natur som hører mennesket til»].» Denne forskjellen hva «natur» angår, vitner om den variasjon som finnes i Guds skaperverk, og den blir opprettholdt på grunn av den guddommelige lov som gjør at enhver livsform frambringer avkom etter sitt slag. – 1Mo 1: 20–28; jf 1Kt 15: 39.

Guddommelig natur. Guds åndeskapninger i himmelen er av en helt annen natur. Apostelen Peter skrev til sine medkristne, som var Jesu Kristi åndelige brødre, at de ved ’de dyrebare og meget storslagne løfter kunne få del i guddommelig natur [fỵseos]’. (2Pe 1: 4) At de dermed ville bli delaktige med Kristus i hans herlighet som åndeskapninger, framgår av Peters første brev, hvor apostelen sier: «Gud . . . gav . . . oss en ny fødsel [anagennẹsas hemạs, «har avlet oss igjen»] til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv. Den er gjemt i himlene for dere.» (1Pe 1: 3, 4) For at en kristen skal få del i «guddommelig natur», må det finne sted en forandring hva natur angår, ved at han dør og får en oppstandelse, slik som apostelen Paulus viser i 1. Korinter, kapittel 15. Han forklarer at den kristne må dø og bli oppreist i et annet legeme, et åndelig legeme, noe som forutsetter en forandring, eller forvandling. – 1Kt 15: 36, 38, 44, 49, 51.

Den medfødte natur. Paulus sa om sine landsmenn, jødene, at de ’av naturen var jøder’; de var født av jødiske foreldre og tilhørte Israels, eller Jakobs, barn. – Ga 2: 15; jf. Ro 2: 27.

I illustrasjonen om oliventreet sammenligner Paulus de kjødelige jødene med det edle oliventreets naturlige (katạ fỵsin, «ifølge natur») grener og sier til de hedningkristne: «For når du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble podet inn på det edle oliventreet, hvor mye mer skal ikke da disse som er naturlige grener, bli podet inn på sitt eget oliventre!» (Ro 11: 21–24) Det ville oliventreet er ufruktbart eller bærer frukt av svært dårlig kvalitet. I middelhavslandene er det imidlertid vanlig å pode inn grener fra dyrkede oliventrær på de ville oliventrærne for å få dem til å bære god frukt. Men Paulus omtalte den mindre vanlige praksisen å pode inn en gren fra et vilt oliventre på et dyrket tre. Han sier at denne siste formen for poding er «i strid med naturen», og bruker den som et eksempel for å understreke den ufortjente godhet Gud viser hedningene ved å la dem tre i stedet for «naturlige grener». Jødene var blitt ’oppdyrket’ av Jehova i århundrer, men hedningene hadde vært ’ville’ i den forstand at de ikke hadde hatt den sanne religion og ikke hadde båret frukt til Guds ære. Men nå kunne de bli brakt til å frambringe god frukt. Jehova ville sørge for dette gjennom denne vellykkede ’podingen’.

Da Paulus ville forhindre at galaterne lot seg trellbinde av judaistiske lærdommer, argumenterte han ved å si: «Da dere ikke kjente Gud, da slavet dere for dem som av natur ikke er guder.» Disse falske gudene som de hadde tilbedt, var på grunn av selve sin opprinnelse og tilblivelse ikke sanne guder, og det var umulig for dem å oppnå en slik status. De manglet ikke bare guddommelig myndighet, men også guddommelig beskaffenhet. – Ga 4: 8.

Samvittigheten. Visse trekk eller egenskaper er medfødte; de har vært nedlagt i mennesket fra begynnelsen av. Apostelen Paulus taler  om at menneskene etter syndefallet – til tross for at de i mange tilfeller har veket bort fra Gud og ikke har noen lov fra ham – fortsatt er i besittelse av en samvittighet, i hvert fall til en viss grad. Dette forklarer hvorfor alle nasjoner har fastsatt mange lover som er i harmoni med rett og rettferdighet, og hvorfor mange mennesker følger visse gode prinsipper. Paulus sier: «For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» – Ro 2: 14, 15.

Da Paulus i sitt første brev til menigheten i Korint tar for seg spørsmålet om lederskap, henleder han oppmerksomheten på at en kvinne som ber eller profeterer i menigheten, skal ha noe på hodet som et tegn på at hun underordner seg. For å illustrere dette sier han: «Lærer ikke selve naturen dere at hvis en mann har langt hår, er det en vanære for ham; men hvis en kvinne har langt hår, er det en ære for henne? For hennes hår er gitt henne i stedet for et hodeplagg.» – 1Kt 11: 14, 15.

Med «selve naturen» sikter Paulus tydeligvis til noe mer enn ’skikk og bruk’, som han hentyder til i vers 16 i forbindelse med at kvinner skal bære et hodeplagg. Nedarvede egenskaper hadde sannsynligvis også innflytelse på hva de kristne i Korint betraktet som naturlig. Blant europeerne (for eksempel grekerne) blir kvinnenes hår som regel betraktelig lengre enn mennenes hvis det ikke blir klipt. Men det gjelder ikke orientalernes eller indernes glatte hår eller negrenes eller melanesiernes krusete hår.

Foruten at de kristne i Korint kjente til arvelig betingede egenskaper, visste de at det var alminnelig praksis at menn klipte håret sitt i en moderat lengde. Dette var også vanlig blant jødiske menn; nasireernes lange, uklipte hår skilte dem derfor ut som menn som ikke fulgte det som var vanlig skikk. (4Mo 6: 5) Jødiske kvinner hadde derimot forholdsvis langt hår. (Lu 7: 38; Joh 11: 2) Og i den greske byen Korint var det at en kvinne fikk håret sitt raket av eller klipt meget kort, et tegn på at hun var slave, eller på at hun hadde ført vanære over seg selv ved at hun var blitt grepet i utukt eller ekteskapsbrudd. – 1Kt 11: 6.

Det ser følgelig ut til at Paulus med uttrykket «selve naturen» siktet til de forskjellige faktorer som var med på å prege de kristnes syn på hva som var naturlig.

Ved å spørre: «Lærer ikke selve naturen dere . . . ?» personifiserte ikke Paulus naturen, som om den var en gudinne. Gud har gitt menneskene tenkeevnen. Ved å iaktta det Gud har skapt, og resonnere over hvilke resultater det gir å bruke dette på forskjellige måter, kan de lære mye om hva som er rett og sømmelig. Det er i virkeligheten Gud som underviser, og en person som ved hjelp av Guds Ord får sinnet vendt i riktig retning, kan betrakte tingene i det rette perspektiv og se deres rette innbyrdes forhold. Ut fra dette kan han bedømme hva som er naturlig, og hva som er unaturlig. På denne måten kan en person få en oppøvd samvittighet og unngå at samvittigheten blir besmittet og godtar noe som er unaturlig. – Ro 1: 26, 27; Tit 1: 15; 1Kt 8: 7.

Naturlig bruk av kroppen. Det er galt å bruke kroppen sin på en måte som er i strid med de funksjoner Gud skapte den for. Det som i denne forbindelse er unaturlig, er synd. Bibelen beskriver den urene tilstand de som praktiserer slike ting, kommer i, og den fordømmelse de pådrar seg, idet den sier: «Derfor overgav Gud dem til vanærende seksuelle lyster, for deres kvinner på sin side byttet den naturlige [fysikẹn] bruk av seg selv bort mot en som er i strid med naturen, og likeså forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og ble voldsomt opptent i sitt begjær etter hverandre, menn med menn, idet de gjorde det som er usømmelig, og pådrog seg den fulle gjengjeldelse som deres villfarelse fortjente.» Slike mennesker bringer seg selv ned på et nivå hvor de blir sammenlignet med dyr. (Ro 1: 26, 27; 2Pe 2: 12) De går etter urette kjødelige ting fordi de i likhet med dyr mangler fornuft og åndelighet. – Jud 7, 10.

Fødsel. Et annet gresk ord som blir oversatt med «naturlig», er gẹnesis, som bokstavelig betyr «fødsel» eller «opprinnelse». Jakob taler om «en mann som ser på sitt naturlige ansikt [bokst.: sin fødsels ansikt] i et speil». (Jak 1: 23) Jakob sier også at «tungen er en ild», og at den «setter det naturlige livs hjul [bokst.: fødselens hjul] i brann». (Jak 3: 5, 6) Jakob kan her ha tenkt på et vognhjul, som kunne bli satt i brann av en aksel som var gått varm. På lignende måte kan tungen sette hele et menneskes livsløp, som begynner ved fødselen, i brann, slik at livet blir som en ond sirkel og vedkommende selv kanskje til slutt blir tilintetgjort som ved ild.