En bok i De hebraiske skrifter som hovedsakelig tar for seg begivenheter som fant sted kort tid før og i løpet av den tiden Nehemja var stattholder i Juda. (Ne 5: 14; 13: 6, 7) Åpningsordene i denne inspirerte beretningen viser at den er skrevet av ’Nehemja, Hakaljas sønn’ (1: 1), og mye av den er skrevet i første person.

Perioden den omspenner, og tidspunktet for nedskrivningen. Den historiske beretningen begynner i måneden kislev (november/​desember) «i det tjuende året». (Ne 1: 1) Som det framgår av Nehemja 2: 1, må dette 20. året ha vært Artaxerxes’ 20. regjeringsår. Det regnes tydeligvis ikke med at dette 20. året begynte i måneden nisan (mars/april), for i så fall kunne kislev i det 20. året ikke komme før nisan (som er nevnt i Ne 2: 1) i det samme 20. året. Det er mulig at Nehemja har brukt sin egen tidsregning og sett det slik at måneåret begynte med tisjri (september/oktober), som jødene den dag i dag regner som det borgerlige års første måned. En annen mulighet er at kongens regjeringstid ble  regnet fra den dato han besteg tronen. Dette er mulig selv om de babylonske skribentene fortsatte å regne kongenes – også de persiske kongenes – regjeringstid på sin vanlige måte, fra nisan til nisan, slik det framgår av deres kileskrifttavler.

Pålitelige historiske vitnesbyrd og oppfyllelsen av Bibelens profetier peker på 455 f.v.t. som det året måneden nisan i Artaxerxes’ 20. regjeringsår falt i. (Se PERSIA, PERSERE [Xerxes’ styre og Artaxerxes’ styre].) Måneden kislev forut for nisan i dette 20. året må derfor ha falt i 456 f.v.t., og det 32. året i Artaxerxes’ regjeringstid (det siste året som er nevnt i Nehemjas bok [13: 6]) må ha strakt seg et stykke inn i 443 f.v.t. Nehemjas bok omspenner følgelig en periode fra kislev 456 f.v.t. til et tidspunkt etter 443 f.v.t.

I Artaxerxes’ 32. regjeringsår forlot Nehemja Jerusalem. Da han vendte tilbake, viste det seg at jødene ikke gav prestene og levittene det underhold de skulle ha, at loven om sabbaten ble overtrådt, at mange hadde giftet seg med ikke-jødiske kvinner, og at barna i disse blandede ekteskapene ikke engang snakket det jødiske språk. (Ne 13: 10–27) Det at forholdene hadde forverret seg slik, tyder på at Nehemja hadde vært ganske lenge borte. Men det er ikke mulig å avgjøre hvor lang tid etter 443 f.v.t. Nehemja fullførte den boken som bærer hans navn.

I harmoni med andre bøker i Bibelen. Nehemjas bok opphøyer Jehova Gud. Den åpenbarer ham som Skaperen (Ne 9: 6; jf. 1Mo 1: 1; Sl 146: 6; Åp 4: 11), som en Gud som besvarer sine tjeneres oppriktige bønner (Ne 1: 11 til 2: 8; 4: 4, 5, 15, 16; 6: 16; jf. Sl 86: 6, 7), og som sitt  folks Forsvarer (Ne 4: 14, 20; jf. 2Mo 14: 14, 25). Han er «en tilgivende Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på kjærlig godhet» (Ne 9: 17; jf. 4Mo 14: 18), «himlenes Gud, den store og fryktinngytende Gud, som holder fast ved pakten og den kjærlige godhet overfor dem som elsker ham og holder hans bud». – Ne 1: 5; jf. 5Mo 7: 9, 10, 21.

Nehemjas bok inneholder tallrike henvisninger eller hentydninger til Moseloven. Den omtaler for eksempel de trengsler som kommer som følge av ulydighet, og de velsignelser som følger med anger (3Mo 26: 33; 5Mo 30: 4; Ne 1: 7–9), og den kommer inn på lån (3Mo 25: 35–38; 5Mo 15: 7–11; Ne 5: 2–11), ekteskap med fremmede (5Mo 7: 3; Ne 10: 30), sabbater, ettergivelse av gjeld (2Mo 20: 8; 3Mo 25: 4; 5Mo 15: 1, 2; Ne 10: 31), ilden på alteret (3Mo 6: 13; Ne 10: 34), løvhyttehøytiden (5Mo 31: 10–13; Ne 8: 14–18), moabittenes og ammonittenes muligheter for å komme inn i Israels menighet (5Mo 23: 3–6; Ne 13: 1–3) og også tiende, førstegrøde og bidrag. – 2Mo 30: 16; 4Mo 18: 12–30; Ne 10: 32–39.

Boken henviser også til historiske opplysninger som finnes andre steder i De hebraiske skrifter. (Ne 9: 7–35; 13: 26; sml. Ne 13: 17, 18 med Jer 17: 21–27.) En del av hendelsesforløpet i beretningen kaster dessuten lys over andre passasjer i Bibelen. Salme 123 og Salme 129 har sin historiske parallell i det Nehemja og de andre jødene ble utsatt for i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur. (Ne 4: 1–5, 9; 6: 1–14) Det at Jehova fikk Artaxerxes til å etterkomme Nehemjas anmodning om å få gjenoppbygge Jerusalems mur, er et historisk eksempel på det som sies i Ordspråkene 21: 1: «En konges hjerte er som strømmer av vann i Jehovas hånd. Hvor som helst han har lyst, vender han det.» – Ne 2: 4–8.

Både Esras bok (2: 1–67) og Nehemjas bok (7: 6–69) regner opp det antall landflyktige fra forskjellige slekter eller fedrehus som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon sammen med Serubabel. Begge beretningene oppgir 42 360 som det totale antall israelitter som vendte tilbake fra landflyktigheten, foruten slaver og sangere. (Esr 2: 64; Ne 7: 66) Det finnes imidlertid forskjeller på tallene for de enkelte slekter eller fedrehus, og på begge listene er summen av de enkelte tallene langt mindre enn 42 360. Mange bibelkommentatorer mener at disse avvikene skyldes avskrivningsfeil. Skjønt dette ikke helt kan utelukkes, finnes det også andre mulige forklaringer på avvikene.

Det er mulig at Esra og Nehemja baserte sine lister på forskjellige kilder. Esra kan for eksempel ha benyttet en fortegnelse over dem som meldte seg til å vende tilbake til hjemlandet, mens Nehemja kan ha skrevet av en liste over dem som virkelig vendte tilbake. Ettersom det fantes prester som ikke kunne stadfeste sin avstamning (Esr 2: 61–63; Ne 7: 63–65), er det ikke usannsynlig at det var mange andre israelitter som hadde samme problem. Følgelig kan 42 360 ha vært det samlede antall, som omfattet både de nevnte slektene og mange andre som ikke kunne stadfeste hvilken slekt og stamme de kom fra. Noen kan imidlertid senere ha vært i stand til å fastslå sin avstamning. Dette kan være forklaringen på at sluttresultatet er det samme selv om de enkelte tallene varierer.

[Ramme på side 438]

HOVEDPUNKTER I NEHEMJA

Begivenheter i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur og den etterfølgende fjerningen av urenhet og gale handlinger blant jødene

Dekker en periode som begynte over 80 år etter at jødene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon

Jerusalems mur blir gjenoppbygd trass i motstand

I Susan får Nehemja høre at Jerusalems mur ligger i ruiner. Han ber om Jehovas støtte og anmoder deretter perserkongen Artaxerxes om å få tillatelse til å dra til Jerusalem for å gjenoppbygge byen og dens mur, noe Artaxerxes gir sitt samtykke til (1: 1 til 2: 9)

Etter ankomsten til Jerusalem inspiserer Nehemja den ødelagte muren om natten; etterpå forteller han jødene at han har til hensikt å gjenoppbygge den (2: 11–18)

Sanballat, Tobia og Gesjem – som alle er ikke-jøder – motarbeider gjenoppbyggingen; først prøver de med spott, så sammensverger de seg om å kjempe mot Jerusalem; Nehemja bevæpner arbeiderne, og gjenoppbyggingen fortsetter (2: 19 til 4: 23)

Anslag mot Nehemja selv slår feil, og muren blir fullført på 52 dager (6: 1–19)

Muren blir innviet; ved seremonien går to takksigelseskor og prosesjonstog i hver sin retning oppå muren og møtes ved templet; gleden er stor (12: 27–43)

Forholdene i Jerusalem blir brakt i orden

Etter at muren er fullført, sikrer Nehemja Jerusalem med porter og tildeler portvakter, sangere og levitter forskjellige oppgaver; han setter Hanani og Hananja til befalingsmenn over byen (7: 1–3)

Nehemja begynner å innføre folket i slektsregistre; han finner boken med slektsregistret over dem som vendte tilbake fra Babylon sammen med Serubabel. Prester som ikke kan stadfeste sin avstamning, blir utelukket fra presteembetet inntil ’presten med Urim og Tummim står fram’ (7: 5–73)

Jerusalem har for få innbyggere, så hver tiende av folket blir ved loddkasting utvalgt til å bo i byen (7: 4; 11: 1, 2)

Bestrebelser for å forbedre jødenes åndelige tilstand

Velstående jøder går med på å betale tilbake til sine fattige brødre det som de urettmessig har krevd som renter på lån (5: 1–13)

Ved en offentlig sammenkomst leser Esra opp fra Loven, og noen av levittene er med på å forklare den; folket gråter, men blir tilskyndt til å glede seg fordi dagen er hellig; de gleder seg også fordi de forstår det som er blitt opplest for dem (8: 1–12)

Under opplesningen av Loven neste dag får folket høre om feiringen av løvhyttehøytiden; de adlyder Loven ved å feire høytiden under stor glede (8: 13–18)

Deretter blir det holdt en sammenkomst da folket bekjenner sine nasjonale synder og lytter til en gjennomgang av hvordan Jehova har handlet med Israel; de forplikter seg også ved en ed til å overholde Loven, til ikke å gifte seg med ikke-jøder og til å ivareta sine plikter i forbindelse med å vedlikeholde templet og å støtte tjenesten der (9: 1 til 10: 39)

Etter innvielsen av muren blir Loven igjen opplest offentlig. Da folket forstår at ammonittene og moabittene ifølge Loven ikke skulle komme inn i menigheten, begynner de å «skille ut hele den blandede flokk» fra Israel (13: 1–3)

Etter å ha vært borte i lengre tid vender Nehemja tilbake til Jerusalem og oppdager at forholdene er blitt dårligere igjen. Han renser spisesalene, sørger for at det blir gitt tiende til levittenes og sangernes underhold, treffer tiltak for at sabbaten skal overholdes, og irettesetter dem som har giftet seg med ikke-jødiske kvinner (13: 4–30)