Det landområdet som ligger ved den østlige enden av Middelhavet, og som i oldtiden var bebodd av israelittene. Navnet kommer fra det latinske Palaestina og det greske Palaistịne. Det sistnevnte ordet kommer i sin tur fra det hebraiske Pelẹsjeth. I De hebraiske skrifter forekommer Pelẹsjeth (oversatt med «Filistea») bare som benevnelse på det smale kystområdet hvor filisterne bodde. (2Mo 15: 14; Sl 60: 8; 83: 7; 87: 4; 108: 9; Jes 14: 29, 31; Joe 3: 4) På 400-tallet f.v.t. brukte imidlertid Herodot det greske navnet som en betegnelse på hele det området som tidligere var kjent som «Kanaans land» eller «Israels land», og senere brukte andre ikke-bibelske skribenter (Filon, Ovid, Plinius, Josefus og Hieronymus) det greske og det latinske navnet på samme måte. (4Mo 34: 2; 1Sa 13: 19) Ettersom Jehova hadde lovt å gi dette landet til Abraham og hans etterkommere (1Mo 15: 18; 5Mo 9: 27, 28), ble det også passende kalt «løftets land», eller ’det lovte land’. (He 11: 9; jf. EN.) Siden middelalderen er det ofte blitt kalt «det hellige land».

Palestina er i en viss forstand forbindelsesleddet mellom kontinentene Europa, Asia og Afrika. Dette gjorde i sin tid landet til midtpunktet i en sirkel hvor de gamle verdensmaktene Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Hellas og Roma lå i periferien. (Ese 5: 5) Omgitt av store ørkener i øst og i sør og av Storhavet, eller Middelhavet, i vest tjente Palestina som en landbro mellom elvene Nilen og Eufrat, en bro som karavanene på de store handelsrutene passerte. På grunn av sin beliggenhet i det som er blitt kalt Den fruktbare halvmåne, var Palestina av særlig interesse – et vakkert og frodig område med sine egne naturrikdommer og særtrekk.

Betegnelsen Palestina blir brukt om et geografisk område som ikke hadde presise grenser. I sør kan man trekke en tenkt linje fra sørenden av Dødehavet til det sørøstlige hjørnet av Middelhavet, og i nord kan man trekke en annen tenkt linje fra Hermon-fjellets sørlige skråninger til et punkt nær byen Tyrus. Fra nord til sør, «fra Dan til Be’er-Sjeba» (1Sa 3: 20; 2Sa 3: 10), var dette området ca. 240 km langt. Fra Middelhavet i vest strakte Palestina seg til Den arabiske ørken i øst. Området hadde et samlet areal på ca. 25 500 km² – og var altså noe mindre enn Hedmark fylke og litt større enn Oppland fylke.

Naturforhold. (KART: bd. 1, s. 333) For å gi en oversikt over Palestinas geografiske forhold kan man grovt sett dele inn landet i fire noenlunde parallelle nord-sørgående områder.

Først er det den fruktbare sletten som strekker seg langs kysten, en kyst som stort sett har svært få naturlige havner. Denne kystsletten blir delt i to av den imponerende Karmel-fjellkjedens forberg, som når nesten ut til havet. Den nordlige delen var kjent som Asjer-sletten eller den fønikiske sletten. Den sørlige delen med dens belte av sanddyner like ved havet bestod av Saron-sletten og Filistersletten. Den sistnevnte ble bredere i sør.

Det andre geografiske området støter opp til kystslettene og omfatter de viktigste fjellkjedene, som går som en ryggrad gjennom landet fra nord til sør. I nord lå Naftalis fjellområde, også kalt Galileas høyland. Høydedragene i dette området er utløpere av Libanons fjellsystem, som var kjent for sine skoger av sedertrær og det 2814 m  høye Hermon-fjellet. Fjellene i den nordlige delen av Palestina varierer i høyde fra det 1208 m høye Har Meron i Øvre Galilea til det 562 m høye Tabor-fjellet, som ble berømt på Baraks tid. (Dom 4: 12) Nedenfor Tabor-fjellet er det en forholdsvis stor, sentralt beliggende slette, som skjærer igjennom landet fra vest til øst og skiller fjellene i nord fra fjellene i sør. I Jisre’el-dalen, eller Esdrelon-dalen, ble det utkjempet mange avgjørende slag. Den består av to deler, «Jisre’el-lavsletten» (i øst) og «Megiddo-dalsletten» (i vest). – Jos 17: 16; 2Kr 35: 22.

Nordvest for Megiddo-sletten, hvor Kisjon-elven renner, ligger Karmel-fjellkjeden, som strekker seg fra kysten mot sørøst og går over i det som ble kalt Efraim-fjellene, eller Samaria-fjellene, med de historiske toppene Garisim og Ebal. Ebal-fjellet er over 900 m høyt. (5Mo 11: 29) Lenger mot sør ligger den delen av fjellkjeden som var kjent som «Judas fjellområde». Her er høyden over havet mellom 600 og godt og vel 1000 m, og området består stort sett av platåer, avrundede høydedrag og jevnt skrånende åssider. (2Kr 27: 4; Lu 1: 39) I dette området ligger blant annet byene Jerusalem, Betlehem og Hebron.

I sør gled Judas fjellområde gradvis over i Negev, et område som strakte seg til Egypt-elvedalen og utgjorde den sørlige delen av Palestina. Navnet «Negev» antas å stamme fra en rot som betyr «å være uttørket». Ved områdets nordlige grense lå oasebyen Be’er-Sjeba og ved den sørlige Kadesj-Barnea. – 1Mo 12: 9; 20: 1; 22: 19.

Når man nærmer seg Judas fjelland fra vest, kommer man først til det kuperte området som ble kalt Sjefela, med dets mange små vest-østgående daler, som fører fra kystslettene til fjellandet. (Jos 9: 1) Det meste av dette kuperte området var velegnet til beitemarker for sauer og kveg ettersom kildene i dalene gav det nødvendige vann.

Det tredje geografiske området i Palestina ble kalt «Araba» (5Mo 11: 30), en del av den store sprekkedalen, Riftdalen. Den deler landet på langs fra nord til sør. Denne dype kløften begynner i Syria i nord og strekker seg helt til Akababukta, Rødehavets østlige arm, i sør. De parallelle fjellkjedene og klippene langs sidene av den gjør den enda mer bemerkelsesverdig.

Denne kløftlignende dalen faller fra Hermons utløpere i nord bratt sørover til Hula-bekkenet, hvor elven Jordans øvre løp en gang dannet en liten sjø. Herfra faller Jordan på en 16 km lang strekning over 270 m til den når Galilea-sjøen, som ligger omkring 210 m under havets overflate. Fra Galilea til Dødehavet følger så selve Jordandalen, som på arabisk kalles al-Ghor, «senkningen», en kløft som noen steder er så mye som 19 km bred. Selve Jordan ligger ca. 45 m under dalens nivå, og idet den snor og bukter seg ned til Dødehavet, faller den enda ca. 180 m. (BILDE: bd. 1, s. 334) Det betyr at Dødehavet ligger omkring 400 m under Middelhavets overflate og dermed er det laveste punktet på jordens overflate.

Fortsettelsen av Riftdalen mot sør, den 160 km lange strekningen fra Dødehavet til Akababukta, var kjent som det egentlige Araba. (5Mo 2: 8) Midtveis når den sitt høyeste punkt, ca. 200 m over havets overflate.

Det fjerde geografiske området i Palestina består av fjellene og høyslettene øst for den store  Jordan-senkningen. (5Mo 2: 36, 37; 3: 8–10) I nord var det her i gammel tid et fruktbart dyrket område som muligens strakte seg 100 km øst for Galilea-sjøen, mens det i sør bare var ca. 40 km bredt før det gikk over i en tørr, ufruktbar steppe, som til slutt gled over i Den arabiske ørken. Den nordligste, bredeste delen i dette kuperte landskapet i øst, området nord for Ramot-Gilead, ble kalt Basjan-landet; det ligger gjennomsnittlig omkring 600 m over havets overflate. Sør for Basjan lå Gilead, et fjellområde som når en høyde på 1000 m. Gilead grenset i sør til høysletten nord for Arnon-elvedalen, hvor det over 800 m høye Nebo-fjellet lå. Dette området, som en gang tilhørte ammonittene, grenset i sin tur sør for Arnon-elvedalen til Moabs land. – Jos 13: 24, 25; Dom 11: 12–28.

Geografiske navn. De gamle hebraiske navnene på mange byer, fjell og daler er gått tapt, til dels fordi Palestina har vært bebodd av arabere en stor del av tiden siden 638 e.v.t. Men ettersom arabisk er det levende språk som er nærmest beslektet med hebraisk, er det i noen tilfeller mulig med ganske stor nøyaktighet å identifisere enkelte av de stedene hvor noen av de mest betydningsfulle begivenhetene i oldtiden fant sted.

Listen på denne siden over noen vanlige arabiske og hebraiske geografiske betegnelser gjør det lettere å forbinde navnene med bibelske steder.

Klimaforhold. Palestinas klima er like variert som dets topografi. Innenfor den 160 km lange strekningen mellom Dødehavet og Hermon-fjellet skaper de store høydeforskjellene klimatiske forhold som ellers er spredt over tusenvis av kilometer mellom tropene og de arktiske områder. Toppen av Hermon-fjellet er vanligvis dekket av snø en stor del av året, mens temperaturen ved Dødehavet kan komme opp i 50 °C. Brisen fra Middelhavet gjør at temperaturen langs den sentrale fjellkjeden er nokså moderat. I Jerusalem kommer temperaturen derfor sjelden over 32 °C og bare unntaksvis under frysepunktet. Middeltemperaturen ligger i januar på rundt 10 °C, og det faller som regel ikke snø i denne delen av landet. – Jf. 2Sa 23: 20.

Hvor mye regn det faller i dette kontrastrike landområdet, varierer også sterkt. Langs kysten ligger den årlige nedbøren på omkring 380 mm, men i høyere strøk – på Karmel-fjellet, i den sentrale fjellkjeden og i høylandet øst for Jordan – er nedbørmengden opptil dobbelt så stor. I motsetning til dette er det ørkenaktige klimaforhold i Negev, den nedre delen av Jordandalen og dødehavsområdet, med bare mellom 50 og 100 mm regn årlig. Størstedelen av regnet faller i vintermånedene desember, januar og februar; bare mellom seks og sju prosent faller i sommermånedene fra juni til oktober. Det lette «tidlige regnet», eller høstregnet, i oktober og november gjør det mulig å pløye jorden (som er blitt hard på grunn av sommerheten) som en forberedelse til såingen av vinterkornet. Det «sene regnet», eller vårregnet, kommer i mars og april. – 5Mo 11: 14; Joe 2: 23; Sak 10: 1; Jak 5: 7.

En av Palestinas store fordeler, især i de nedbørfattige sommermånedene, er den rikelige  mengden av dugg som faller i dette landområdet, for uten denne duggen ville mange vingårder og beitemarker lide stor skade. (Hag 1: 10; Sak 8: 12) Mye av den duggen som faller i Palestina, skyldes de fuktige vindene fra Middelhavet og Hermon-fjellet. (Sl 133: 3) I visse områder er duggen om natten så kraftig at vegetasjonen kan ta opp tilstrekkelig med fuktighet til å erstatte det som fordamper i løpet av dagens hete. (Jf. Job 29: 19.) Spesielt stor betydning har duggen i Negev og i Gileads høyland, hvor nedbørmengden er minimal. – Se DUGG.

Planter og dyr. Det rike mangfoldet av trær, busker og andre planter i dette lille området har vakt undring blant botanikere. Én botaniker anslår at det finnes omkring 2600 forskjellige slags planter der. Forskjellene i høyde, klima og jordsmonn utgjør en del av forklaringen på denne variasjonen, ettersom noen planter vokser i det kalde fjellandet, andre i den tørre ørkenen og andre igjen på lavslettene eller på høyslettene, og hver enkelt blomstrer og bærer frø til sin bestemte tid. Innenfor et forholdsvis lite område vokser det palmer, som trives i varmt klima, og eiketrær og nåletrær, som trives i kaldt klima, foruten piletrær langs elvene og tamarisker i ørkenen. Landet er også kjent for sine vingårder, sine olivenlunder, sine hager med fikentrær og sine hvete-, bygg- og hirsemarker. Dessuten dyrker man erter, bønner, linser, auberginer, løk og agurker, foruten bomull og lin. Mange som i dag besøker landet, blir ofte skuffet, med mindre de kommer om våren, da hele landet utfolder en enestående blomsterprakt. Mesteparten av året er de steinete høydedragene golde og nakne. En gang var imidlertid deler av landet mer skogkledde enn de er i dag. Landet var frodig, som «Jehovas hage», ja en innbydende botanisk hage som ’fløt med melk og honning’. – 1Mo 13: 10; 2Mo 3: 8; 4Mo 13: 23, 24; 5Mo 8: 7–9.

Før i tiden hadde det parklignende Palestina også et rikere dyreliv enn det har i dag. Løve, bjørn, villokse og flodhest finnes ikke lenger i dette landområdet, men blant de ville dyrene som fortsatt finnes der, er ulv, villsvin, villkatt, sjakal, hare og rev. Husdyrene er mange – sauer, geiter, kuer, hester, esler og kameler. Man anslår at det finnes omkring 85 forskjellige pattedyrarter, 350 fuglearter og 75 krypdyrarter i Israel i dag.

Ressurser i jorden. Palestina var ifølge Bibelen ikke bare et vannrikt land som kunne frambringe en overflod av fødevarer, men fjellene inneholdt også verdifull jern- og kobbermalm. (5Mo 8: 9) Gull, sølv, tinn og bly måtte importeres, men det fantes store forekomster av salt, og i Jordandalen fantes det lag med leire som kunne brukes ved framstilling av teglstein og keramikk og til støpearbeid. (1Kg 7: 46) Kalkstein av god kvalitet kunne brytes og brukes i forbindelse med byggearbeider, og det fantes synlige forekomster av mørk basalt, som var verdsatt på grunn av sin hardhet og sin finkornete struktur.