(Rạkel) [søye; hunnsau].

Datter av Laban, Leas yngre søster, Jakobs kusine og den hustru som Jakob elsket høyest. (1Mo 29: 10, 16, 30) Da Jakob i 1781 f.v.t. flyktet fra sin bror Esau, som ville drepe ham, drog han til Karan i Paddan-Aram, i «orientalernes land». (1Mo 28: 5; 29: 1) Rakel, som var «vakker av skikkelse og vakker av utseende», var gjeterjente for sin far da hun møtte Jakob ved en brønn i nærheten av Karan. Jakob ble tatt imot i Labans husstand, og en måned senere gikk han med på å tjene sin onkel i sju år for å få gifte seg med Rakel, som han nå var blitt glad i. Hans kjærlighet holdt seg sterk i alle disse sju årene, som ’viste seg å være som noen få dager’ i hans øyne. På bryllupsnatten lot imidlertid hans onkel sin eldste datter, Lea, ta sin yngre søsters plass, og Lea samarbeidet åpenbart med sin far om å føre Jakob bak lyset. Da Jakob neste morgen anklaget Laban for å ha narret ham, viste Laban til lokal skikk og bruk for å unnskylde det han hadde gjort. Jakob gikk med på å feire Leas bryllupsuke til ende før han fikk Rakel, og deretter måtte han arbeide nye sju år for Laban. – 1Mo 29: 4–28.

Rakel levde opp til Jakobs forventninger til henne som hans hustru, og Jakob elsket henne høyere enn han elsket Lea. Jehova velsignet nå Lea i hennes vanskelige situasjon, og hun fikk fire sønner, mens Rakel var ufruktbar. (1Mo 29: 29–35) Rakel var misunnelig på sin søster og fortvilt over at hun var ufruktbar, noe som ble betraktet som en stor vanære blant kvinner på den tiden. Rakel var så irritabel og utålmodig at til og med hennes kjærlige ektemann ble sint på henne. For å kompensere for sin egen ufruktbarhet gav hun tjenestekvinnen sin til Jakob for at han skulle få barn med henne (slik Sara tidligere hadde gjort med sin slavekvinne Hagar), og de to barna som tjenestekvinnen fødte, ble regnet for å være Rakels. Lea og hennes tjenestekvinne fikk ytterligere fire sønner før Rakel endelig fikk sitt ønske oppfylt og fødte sin første sønn, Josef. – 1Mo 30: 1–24.

Jakob var nå klar til å dra fra Karan, men hans svigerfar overtalte ham til å bli litt lenger. Først seks år senere reiste Jakob, da på Guds befaling. På grunn av Labans uærlige metoder fortalte ikke Jakob at han kom til å reise, og både Lea og Rakel støttet Jakob i dette. Før de reiste, stjal Rakel sin fars ’terafim-bilder’, tydeligvis en slags avgudsbilder. Da Laban senere innhentet gruppen og fortalte om tyveriet (som tydeligvis var det som bekymret ham mest), viste Jakob, som ikke var klar over at Rakel var den skyldige, at han ikke godkjente en slik handling, og sa at hvis gjenstandene ble funnet i hans følge, skulle tyven bøte med livet. Laban begynte å lete og kom etter hvert til Rakels telt, men hun unngikk å bli avslørt ved å si at hun ikke kunne reise seg fordi hun hadde menstruasjon. Hun ble derfor sittende på damesalkurven som hun hadde lagt terafim-bildene i. – 1Mo 30: 25–30; 31: 4–35, 38.

Da Jakob møtte sin bror, Esau, viste han at han stadig foretrakk Rakel, ved å plassere henne og hennes eneste sønn sist i følget, uten tvil fordi det ble ansett for å være den tryggeste plasseringen hvis Esau skulle gå til angrep. (1Mo 33: 1–3, 7) Etter at de hadde bodd en tid i Sukkot, deretter i Sikem og til slutt i Betel, drog Jakob lenger sørover. Et sted mellom Betel og Betlehem fødte Rakel sin andre sønn, Benjamin. Hun døde imidlertid under fødselen og ble begravet der, og Jakob reiste en støtte for å markere graven. – 1Mo 33: 17, 18; 35: 1, 16–20.

 De få detaljene som er nedskrevet om Rakel, kan bare gi et ufullstendig bilde av hennes personlighet. Hun tilbad Jehova (1Mo 30: 22–24), men hun viste menneskelige svakheter, for eksempel ved at hun stjal terafim-bildene, og ved at hun på en listig måte unngikk å bli avslørt, svakheter som kanskje til en viss grad kan tilskrives hennes familiebakgrunn. Jakob elsket henne høyt på tross av hennes svakheter, og selv da han ble gammel, anså han henne for å ha vært hans sanne hustru. Han satte også hennes barn høyere enn de andre barna sine. (1Mo 44: 20, 27–29) Jakobs enkle ord til Josef like før han døde, viser hvor høyt han elsket Rakel. (1Mo 48: 1–7) Rakel og Lea blir omtalt som «de to som bygde Israels [Jakobs] hus». – Rut 4: 11.

Arkeologiske funn kan kanskje kaste lys over hvorfor Rakel stjal sin fars ’terafim-bilder’. (1Mo 31: 19) Kileskrifttavler som er funnet i Nuzi nord i Mesopotamia, og som trolig skriver seg fra midten av det andre årtusen f.v.t., viser at enkelte folkeslag i oldtiden så det slik at den som var i besittelse av husgudene, hadde den juridiske rett til å arve familiens eiendom. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 219, 220.) Noen mener at Rakel kan ha vært av den oppfatning at Jakob hadde rett til å arve en del av Labans eiendom som en adoptert sønn, og at hun tok terafim-bildene for å forvisse seg om at han skulle bli tilgodesett eller kanskje til og med være i en gunstigere stilling enn Labans egne sønner. Hun kan også ha betraktet terafim-bildene som et middel til å hindre at hennes far gjorde rettslig krav på noe av den velstand Jakob hadde opparbeidet seg mens han tjente hos ham. (Jf. 1Mo 30: 43; 31: 1, 2, 14–16.) Disse mulige forklaringene forutsetter selvfølgelig at dette var skikk og bruk blant Labans folk, og at terafim-bildene virkelig var slike husguder.

Rakels grav «i Benjamins område ved Selsah» var fremdeles kjent da Samuel levde, omkring seks hundre år senere. (1Sa 10: 2) Ifølge tradisjonen ligger graven 1,5 km nord for Betlehem. I så fall ligger den imidlertid i Juda stammes område, ikke i Benjamins stammes område. Andre mener derfor at den lå lenger nord, men det er ikke mulig å fastslå det nøyaktige stedet i dag.

Hvorfor sier Bibelen flere hundre år etter Rakels død at hun i framtiden skulle gråte over sine sønner?

Jeremia 31: 15 sier at Rakel gråter over sine sønner, som er blitt ført til fiendens land, og at hennes gråt kan høres i Rama (nord for Jerusalem, i det området som tilhørte Benjamins stamme). (Se RAMA nr. 1.) Efraim blir nevnt gjentatte ganger i denne sammenhengen, og Efraims stamme står ofte for hele det nordlige riket, Israel. (Jer 31: 6, 9, 18, 20) Noen bibelkommentatorer mener derfor at denne profetien sikter til at folket i det nordlige riket skulle bli ført i landflyktighet av assyrerne. (2Kg 17: 1–6; 18: 9–11) Men den kan også sikte til at både Israel og Juda skulle bli ført i landflyktighet (Juda ble ført i landflyktighet av babylonerne). I det førstnevnte tilfellet ville det være svært passende å bruke Rakel som symbol siden hun var stammor til Efraim (gjennom Josef), den mest fremtredende stammen i det nordlige riket. Men Rakel ville også være et passende symbol i det andre tilfellet. Hun var jo ikke bare mor til Josef, men også til Benjamin, og Benjamins stamme var en del av det sørlige riket, Juda rike. Rakel kunne derfor være et passende symbol på mødrene i hele Israel, som nå syntes å ha født sønner til ingen nytte. Men Jehova trøstet dem og gav dem et løfte om at de landflyktige ’sannelig skulle vende tilbake fra fiendens land’. – Jer 31: 16.

Matteus siterte dette skriftstedet da han skrev om at alle guttebarna i Betlehem ble utryddet, på Herodes’ befaling. (Mt 2: 16–18) Siden Rakels grav i det minste lå ganske nær Betlehem (selv om den etter alt å dømme ikke ligger der hvor tradisjonen sier), var den gråtende Rakel et passende bilde på de sørgende mødrene som hadde mistet sine barn. Men sitatet fra Jeremias profeti var enda mer velvalgt på grunn av likheten mellom de to situasjonene. Israelittene var underlagt en fremmed makt. Deres sønner var igjen blitt ført bort. Men denne gangen var «fiendens land» som de var blitt ført bort til, ikke et politisk område, slik tilfellet hadde vært tidligere. «Fiendens land» var graven, det området som ’døden hersket over som konge’ (jf. Sl 49: 14; Åp 6: 8), og døden blir omtalt som «den siste fiende» som skal tilintetgjøres. (Ro 5: 14, 21; 1Kt 15: 26) For at de skal kunne vende tilbake fra en slik «landflyktighet», må det naturligvis finne sted en oppstandelse fra de døde.