Bibelen bruker flere hebraiske og greske ord for å beskrive noe som er rent og ubesmittet, eller det at noe blir renset, det vil si brakt tilbake til en tilstand uten flekk og lyte, en tilstand fri for alt som skitner til, besmitter eller forderver. Disse ordene beskriver ikke bare fysisk renhet, men oftere moralsk eller åndelig renhet. Ofte overlapper fysisk og seremoniell renhet hverandre. Det hebraiske verbet tahẹr (å være ren; å rense) brukes vanligvis om seremoniell eller moralsk renhet. Et hebraisk synonym til tahẹr, er barạr, som i sine forskjellige former betyr «rense ut; velge ut; forbli ren; vise seg ren; rense». (Ese 20: 38; For 3: 18; Sl 18: 26; Jer 4: 11) Det greske ordet katharọs, som betyr «ren», blir brukt om fysisk, moralsk og religiøs renhet. (Mt 23: 26; 5: 8; Tit 1: 15) Det hebraiske ordet for «uren» er tamẹʼ, og det greske ordet for «urenhet» er akatharsịa. – 3Mo 5: 3; Mt 23: 27; Ga 5: 19.

Fysisk renhet. Til tross for sin nomadetilværelse i ødemarken i 40 år var israelittene et forholdsvis sunt og friskt folk. Det skyldtes uten tvil Guds lover i forbindelse med leirlivet, som blant annet gav retningslinjer for hvordan sykdommer skulle diagnostiseres og behandles. Betydningen av rent vann ble understreket i Moseloven. Ikke alle dyr ble betraktet som rene og egnet til føde. (Se DYR.) Det var bestemmelser for hvordan man skulle håndtere lik, og karantenebestemmelser, som hindret spredning av smittsomme sykdommer. Ekskrementer skulle graves ned, en forholdsregel som var langt forut for sin tid. (5Mo 23: 12–14) Bestemmelsene om hyppig bading og om vasking av tøy var også gagnlige forholdsregler i Moseloven.

Bibelen bruker ofte fysisk renhet som et symbol på eller et uttrykk for åndelig renhet. I Åpenbaringen er for eksempel «skinnende, rent, fint lin» et symbol på «de helliges rettferdige gjerninger». (Åp 19: 8) Jesus brukte også fysisk renselse som bilde på noe åndelig da han henledet oppmerksomheten på fariseernes åndelige urenhet og hykleri. Han sammenlignet deres bedragerske atferd med å rense beger og fat utvendig, men ikke innvendig. (Mt 23: 25, 26) Han brukte en tilsvarende illustrasjon da han talte til disiplene under det siste påskemåltidet mens Judas Iskariot ennå var til stede. Selv om de var ’helt rene’ fysisk sett fordi de hadde badet og Jesus hadde vasket deres føtter, sa Jesus likevel at ’ikke alle var rene’ – åndelig sett. – Joh 13: 1–11.

Bibelen oppgir omkring 70 årsaker til fysisk og seremoniell urenhet, deriblant det å røre ved døde kropper (3Mo 11: 32–40; 4Mo 19: 11–19), det å røre ved urene personer eller ting (3Mo 15: 4–12, 20–24; 4Mo 19: 22), spedalskhet (3Mo 13: 1–59), utflod fra kjønnsorganene, deriblant sæduttømming i forbindelse med et samleie (3Mo 15: 1–3, 16–19, 32, 33), fødsel (3Mo 12: 1–5) og det å spise kjøttet av urene fugler, fisker eller  andre dyr (3Mo 11: 41–47). Prestene var spesielt forpliktet til å holde seg fysisk og seremonielt rene når de utførte tjeneste for Jehova. (2Mo 30: 17–21; 3Mo 21: 1–7; 22: 2–8) Mord og avgudsdyrkelse gjorde i spesiell forstand landet urent. – 4Mo 35: 33, 34; Ese 22: 2–4; 36: 25.

Seremoniell renhet. Under Moseloven var det dødsstraff for ikke å overholde bestemmelsene om seremoniell renhet. «Dere skal holde Israels sønner atskilt fra deres urenhet, for at de ikke skal dø i sin urenhet fordi de besmitter mitt tabernakel, som står midt iblant dem.» (3Mo 15: 31) Renselsen ble gjerne utført ved hjelp av vann som var blandet med asken fra en rød ku, og seremonien ble utført for personer, steder og ting. (4Mo 19: 2–9) Tre av de vanligste årsakene til urenhet hos mennesker er nevnt i 4. Mosebok 5: 2: «[1] enhver som er spedalsk, og [2] enhver som har utflod, og [3] enhver som er blitt uren ved en død sjel.»

Spedalskhet. Spedalskhet var den mest avskyelige av alle sykdommer og var underlagt strenge kontroller, deriblant langvarig isolasjon med gjentatte og grundige undersøkelser for å finne ut om den syke var blitt helbredet. (3Mo 13: 1–46; 5Mo 24: 8) Den urene, spedalske mannen som sa til Jesus: «Herre, hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren», må derfor ha hatt stor tro. Jesus ikke bare ville helbrede mannen, men viste at han også kunne helbrede denne avskyelige sykdommen, da han sa: «Bli ren.» Deretter sa Jesus til mannen som nå var blitt helbredet: «Gå og vis deg for presten og frambær den gave som Moses har fastsatt.» – Mt 8: 2–4; Mr 1: 40–44; se SPEDALSKHET.

Ifølge Moselovens bestemmelser måtte en som var blitt helbredet for spedalskhet, gjennom en omfattende todelt seremoni før han kunne begynne å leve et normalt liv igjen. Under den første delen av seremonien ble det brukt vann, sedertre, kermesrødt materiale, isop og to fugler. Den som var blitt helbredet, skulle ha med seg alt dette når han framstilte seg for presten. Dette skulle opprinnelig skje utenfor Israels leir. Den ene fuglen ble så slaktet over rennende vann, og blodet ble samlet opp i et leirkar. Sedertreet, det kermesrøde materialet, isopen og den levende fuglen ble dyppet i blodet, og presten stenket så blodet sju ganger på ham som var blitt helbredet, før fuglen til slutt ble sluppet løs. Når mannen var blitt erklært ren, raket han av seg alt håret, og han badet og vasket sine klær. Deretter kunne han gå inn i leiren, men han måtte oppholde seg utenfor teltet sitt i sju dager. På den sjuende dagen skulle han igjen rake av seg alt håret, også øyenbrynene. Dagen etter skulle han ta med seg to værer og et søyelam, under ett år gammelt, i tillegg til litt mel og olje. Dette skulle tjene som skyldoffer, syndoffer, brennoffer og kornoffer. Skyldofferet, som bestod av den ene væren og oljen, ble først frambåret av presten som et svingeoffer framfor Jehova. Deretter slaktet presten væren og strøk litt av blodet på den høyre øreflippen, den høyre tommelfingeren og den høyre stortåen til den som var i ferd med å rense seg. Så ble noe av oljen strøket over blodet på de tre nevnte stedene, noe ble stenket sju ganger framfor Jehova, og resten ble helt på hodet til den som var i ferd med å rense seg. Deretter frambar presten syndofferet, brennofferet og kornofferet, gjorde soning for den som ble helbredet, og erklærte ham ren. Hvis den personen det gjaldt, var svært fattig, kunne han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger i stedet for lammet og den ene væren som ble frambåret som syndoffer og brennoffer. – 3Mo 14: 1–32.

Utflod. Loven inneholdt også bestemmelser angående naturlig og sykelig utflod fra kjønnsorganene til begge kjønn. Hvis en mann hadde en ufrivillig sæduttømming om natten, skulle han bade og vaske sine klær og være uren til om kvelden. En kvinne var uren i sju dager i forbindelse med sin regelmessige menstruasjon.

Men hvis en kvinne hadde en uregelmessig, unormal eller forlenget utflod, skulle hun være uren i sju dager etter at utfloden hadde stanset. En mann som hadde utflod, var også uren i sju dager etter at utfloden hadde stanset. (Dette gjaldt utflod som skyldtes en sykdomstilstand i urinveiene og må ikke forveksles med normal sæduttømming.) Alt som mannen eller kvinnen rørte ved eller satt på (senger, stoler, saler, klær osv.) så lenge de var urene, ble urent, og alle som rørte ved disse tingene eller den urene personen, måtte bade og vaske sine klær og være urene til om kvelden. I tillegg til å bade og vaske klærne måtte både menn og kvinner den åttende dagen ta med to turtelduer eller to dueunger til møteteltet. Presten skulle så ofre dem, den ene som et syndoffer og den andre som et brennoffer, for å gjøre soning for den personen som var blitt renset. – 3Mo 15: 1–17, 19–33.

Når en mann og hans hustru hadde samleie med sæduttømming, skulle de bade og være urene til om kvelden. (3Mo 15: 16–18) Hvis hustruens menstruasjonsblødning uventet begynte under samleiet, var mannen uren i sju dager, like lenge som hustruen. (3Mo 15: 24) Hvis de med vilje viste forakt for Guds lov og hadde kjønnslig  omgang når hun hadde menstruasjon, skulle begge straffes med døden. (3Mo 20: 18) Av disse grunnene måtte menn i situasjoner som krevde seremoniell renhet, for eksempel når de helliget seg med tanke på en militær operasjon, avholde seg fra kjønnslig omgang med sin hustru. – 1Sa 21: 4, 5; 2Sa 11: 8–11.

En kvinne som akkurat hadde født, var også uren i en periode. Hvis barnet var en gutt, var hun uren i sju dager, som under menstruasjonen. På den åttende dagen ble barnet omskåret, men moren var uren i ytterligere 33 dager i den forstand at hun ikke kunne røre ved noe hellig eller komme inn i helligdommen, men det hun ellers rørte ved i denne perioden, ble ikke urent. Hvis barnet var en pike, ble de 40 dagene doblet, det vil si 14 pluss 66 dager. Helt fra fødselen av skilte altså Loven mellom de to kjønnene og tildelte kvinnen en underordnet stilling. Når kvinnens renselsesdager var omme, skulle hun i begge tilfeller føre en vær som var under ett år gammel, og en turteldue eller en dueunge til presten, som skulle frambære væren og fuglen som henholdsvis brennoffer og syndoffer. Hvis foreldrene, som i Maria og Josefs tilfelle, ikke hadde råd til en vær, kunne to turtelduer eller to dueunger frambæres som renselsesofre. – 3Mo 12: 1–8; Lu 2: 22–24.

Hvorfor sa Moseloven at seksuell omgang og fødsler gjorde en person «uren»?

På grunnlag av det foregående oppstår følgende spørsmål: Hva var grunnen til at slike normale funksjoner som menstruasjon, seksuell omgang i ekteskapet og fødsler ifølge Moseloven ble betraktet som noe som gjorde en person «uren»? For det første tjente det til å heve det intime forholdet i et ekteskap opp på et hellig plan, idet begge ektefellene lærte å vise selvkontroll, å ha et respektfullt syn på kjønnsorganene og å ha respekt for livets og blodets hellighet. Det å overholde disse bestemmelsene var også til gagn for israelittene av hygieniske grunner. Men saken har også en annen side.

I begynnelsen skapte Gud kjønnsdriften og forplantningsevnen hos den første mann og den første kvinne og gav dem befaling om å leve sammen og sette barn til verden. Det fullkomne menneskepar syndet derfor ikke ved å ha seksuell omgang med hverandre. Men da Adam og Eva var ulydige mot Gud, ikke på grunn av at de hadde seksuell omgang, men på grunn av at de spiste av den forbudte frukten, skjedde det store forandringer. Deres skyldbetyngede samvittighet gjorde dem plutselig oppmerksom på at de var nakne, og de tildekket umiddelbart sine kjønnsorganer for Gud. (1Mo 3: 7, 10, 11) Fra da av kunne menneskene ikke oppfylle forplantningspåbudet som fullkomne mennesker, for arvesynden og dens straff, døden, ville bli overført fra foreldrene til barna. Selv de mest rettskafne og gudfryktige foreldre ville sette syndige barn til verden. – Sl 51: 5.

Lovens krav angående forplantningsorganenes funksjon lærte menn og kvinner å vise selvbeherskelse, å ha kontroll over sine lidenskaper og å vise respekt for den måten Gud hadde bestemt at forplantningen skulle foregå på. Lovens bestemmelser tjente derfor ikke bare til å verne om folkets helse fordi de la vekt på renhet og hindret sykdomsspredning, men var en kraftig påminnelse til israelittene om deres syndige tilstand. Som en påminnelse om menneskets nedarvede synd var det passende at både mannen og kvinnen overholdt en urenhetsperiode i tilknytning til den normale utflod fra deres kjønnsorganer. Ved unormal eller forlenget utflod som skyldtes en sykdomstilstand, ble urenhetsperioden forlenget. Når urenhetsperioden var omme, og også i forbindelse med en fødsel, skulle vedkommende først bade og deretter frambringe et syndoffer, slik at Guds prest kunne gjøre soning for vedkommende. Jesu mor, Maria, erkjente at hun var underlagt den nedarvede synd, at hun ikke var syndfri, ved at hun frambar et syndoffer etter at hun hadde født sin førstefødte. – Lu 2: 22–24.

Døde kropper. I henhold til Moselovens bestemmelser angående døde kropper var det ulike grader av urenhet: Hvis man rørte ved et dødt dyr, var man uren den aktuelle dagen, mens hvis man rørte ved et dødt menneske, var man uren en hel uke. I det første tilfellet trengte man bare å vaske klærne sine for å bli ren, men hvis man uforvarende spiste kjøtt av et selvdødt dyr eller et dyr som var blitt revet i stykker av et vilt dyr, måtte man bade i tillegg til å vaske klærne. (3Mo 5: 2; 11: 8, 24, 27, 31, 39, 40; 17: 15) Den samme befalingen gjaldt prestene, med den tilføyelse at hvis de spiste noe som var hellig, mens de var urene, ble de straffet med døden. – 3Mo 22: 3–8.

En som rørte ved et dødt menneske, måtte gjennomgå en mer omfattende renselsesseremoni. Man skulle da bruke asken av en rød ku som ble slaktet utenfor leiren. Presten stenket noe av blodet mot møteteltet sju ganger. Hele kua (huden, kjøttet, blodet og tarminnholdet) skulle så brennes, og sedertre, isop og kermesrødt  materiale skulle kastes inn i ilden. Asken ble samlet opp og brukt «til renselsesvannet», som ble stenket på den som var uren, den tredje og sjuende dagen etter at han hadde rørt ved liket. Etter at de sju dagene var omme, måtte vedkommende så vaske sine klær og bade, og deretter ble han erklært ren. – 4Mo 19: 1–13.

Ifølge denne forskriften var det slik at alle som oppholdt seg i et hus eller et telt hvor noen døde, ble urene. Det samme gjaldt selve bostedet og alle åpne kar. En som rørte ved et ben fra et dødt menneske på slagmarken eller ved et gravsted, ble også uren. Det er grunnen til at man på Jesu tid kalket gravene en måned før påskehøytiden, slik at ingen uforvarende skulle komme til å røre ved en grav og dermed ikke kunne delta i høytiden. (4Mo 19: 14–19; Mt 23: 27; Lu 11: 44) Hvis det inntraff et dødsfall ved siden av eller i nærvær av en som hadde avlagt et nasireerløfte, ble den tiden som vedkommende allerede hadde tjent som nasireer, annullert, og han måtte også sørge for at det ble frambåret et offer. – 4Mo 6: 8–12; se NASIREER; SAMSON.

Under Moseloven var det også nødvendig å rense steder og ting som var blitt urene. Hvis det var blitt begått et mord og gjerningsmannen var ukjent, skulle man først måle ut hvilken by som lå nærmest åstedet. De eldste i den byen skulle så ta en ung ku som ikke var blitt brukt til arbeid (som en erstatning for morderen), og bryte nakken på den i en elvedal hvor det alltid rant vann. Deretter skulle de vaske hendene sine i uskyld over dyret som en symbolsk renselse for ansvar og be om ikke å bli krevd til regnskap for ugjerningen. – 5Mo 21: 1–9.

Klær og kar som kom i kontakt med døde kropper eller på annen måte var blitt urene, måtte renses i henhold til bestemte forskrifter. (3Mo 11: 32–35; 15: 11, 12) Hvis et klesplagg eller veggene i et hus var blitt angrepet av spedalskhet, var det en langt alvorligere sak, for hvis angrepet ikke stoppet opp, men bredte seg, skulle klesplagget ødelegges og huset rives ned. – 3Mo 13: 47–59; 14: 33–53.

Et krigsbytte skulle renses før det kunne bringes inn i leiren. Brennbare gjenstander skulle vaskes med vann, mens gjenstander av metall skulle gå gjennom ilden. – 4Mo 31: 21–24.

Kristen renhet. De kristne er ikke underlagt Moseloven og dens renselsesbestemmelser, selv om Loven og de tilhørende skikkene fremdeles stod ved lag da Jesus var på jorden. (Joh 11: 55) Loven hadde «en skygge av de kommende goder», men «virkeligheten hører Kristus til». (He 10: 1; Kol 2: 17) Derfor skrev Paulus om disse renselsesbestemmelsene: «Ja, nesten alle ting blir renset med blod ifølge Loven [Moses stenket boken, folket, teltet og karene med blod], og uten at blod blir utøst, finner ingen tilgivelse sted. Derfor var det nødvendig at de forbilledlige framstillinger av de ting som er i himlene, skulle bli renset ved disse midlene.» «For når blodet av geiter og av okser og asken av en kvige, som blir stenket på dem som er blitt besmittet, helliger så langt som til kjødets renhet, hvor mye mer skal da ikke Kristi blod, han som ved en evig ånd frambar seg selv som et offer uten lyte for Gud, rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan yte den levende Gud hellig tjeneste?» – He 9: 19–23, 13, 14.

Det er altså Herren Jesu Kristi blod som renser de kristne fra all synd og urettferdighet. (1Jo 1: 7, 9) Kristus «elsket menigheten og gav seg selv for den, for at han kunne hellige den, idet han renset den med vannbadet ved hjelp av ordet», for at den kunne være plettfri, hellig og uten lyte, «et folk som er helt hans eget, nidkjært til gode gjerninger». (Ef 5: 25–27; Tit 2: 14) Medlemmene av den kristne menighet måtte derfor ikke ’bli glemsomme når det gjaldt sin renselse fra sine tidligere synder’, men fortsette å legge Guds ånds frukt for dagen (2Pe 1: 5–9) og huske at «enhver [gren] som bærer frukt, renser han [Gud], for at den skal bære mer frukt». – Joh 15: 2, 3.

De kristne må derfor bevare en høy standard med hensyn til fysisk, moralsk og åndelig renhet og være på vakt mot «enhver besmittelse av kjød og ånd». (2Kt 7: 1) I betraktning av det Jesus sa om at det ikke er ’noe som kommer inn i et menneske utenfra, som kan besmitte ham, men at det er de ting som går ut av et menneske, som besmitter ham’, legger de som høster gagn av Jesu rensende blod, hovedvekten på åndelig renhet. De bevarer «et rent hjerte» og «en ren samvittighet» overfor Gud. (Mr 7: 15; 1Ti 1: 5; 3: 9; 2Ti 1: 3) «Alt er rent» for dem som har en ren samvittighet; for de vantro som har en besmittet samvittighet, «er ikke noe rent». (Tit 1: 15) De som ønsker å forbli rene av hjertet, gir akt på veiledningen i Jesaja 52: 11, som sier: «Rør ikke noe urent; . . . hold dere rene, dere som bærer Jehovas redskaper.» (Sl 24: 4; Mt 5: 8) Når de gjør dette, blir deres hender billedlig talt renset (Jak 4: 8), og Gud handler med dem idet han regner dem som rene. – 2Sa 22: 27; Sl 18: 26; se også Da 11: 35; 12: 10.

Ved en anledning imøtekom apostelen Paulus Moselovens krav om å rense seg seremonielt i templet, selv om han ikke lenger var under Loven. Var dette inkonsekvent av Paulus? Nei, for Paulus kjempet ikke imot Loven eller dens  forskrifter; han bare viste at Gud ikke krevde at de kristne skulle følge den. I de tilfeller hvor det Loven foreskrev, ikke stred imot de nye kristne sannheter, var det ikke noe i veien for at man kunne gjøre det Gud hadde foreskrevet under Loven. Paulus handlet som han gjorde, fordi han ikke ønsket unødig å hindre jødene i å lytte til det gode budskap om Jesus Kristus. (Apg 21: 24, 26; 1Kt 9: 20) På tilsvarende måte argumenterte Paulus for at hvis det han spiste, fikk hans bror til å snuble, ville han avstå fra å spise det, selv om maten i seg selv var ren. (Ro 14: 14, 15, 20, 21; 1Kt 8: 13) Paulus viste i alt dette at han var sterkt opptatt av andres frelse, og at han gjorde alt som stod i hans makt for å hjelpe dem. Derfor kunne han si: «Jeg er ren for alles blod.» – Apg 20: 26; 18: 6.