De ordene i Bibelens grunntekst som blir oversatt med «rike», «kongerike» og «kongedømme», har grunnbetydningen «kongelig herredømme», men brukes også om et landområde eller en befolkning styrt av en konge (eller, sjeldnere, av en dronning). Kongeverdigheten var ofte arvelig. Monarken kunne også ha andre titler enn konge, for eksempel farao eller keiser.

Kongerikene i fortiden hadde i likhet med rikene i vår tid forskjellige symboler som var forbundet med kongemakten. De hadde vanligvis en hovedstad (hvor kongen hadde sin residens), et kongelig hoff og en stående hær (som i fredstid kanskje var sterkt redusert). Slik ordet «rike» blir brukt i Bibelen, sier det ikke i seg selv noe bestemt om myndighetsstrukturen, landets størrelse eller monarkens makt. Det var store forskjeller når det gjaldt både størrelse og innflytelse. Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia, Hellas og Romerriket var for eksempel mektige  verdensriker, mens rikene i Kanaan på den tiden da israelittene erobret dem, var små bystater. (Jos 12: 7–24) Også med hensyn til myndighetsstrukturen kunne det være betydelige forskjeller mellom de forskjellige rikene.

Det første riket i menneskenes historie, Nimrods rike, var etter alt å dømme først en bystat, som senere utvidet sitt område og kom til å omfatte også andre byer, med Babel som den dominerende. (1Mo 10: 9–11) Salem, der Melkisedek var konge og prest, var det første riket som hadde Guds godkjennelse. Dette riket var også åpenbart en bystat. (1Mo 14: 18–20; jf. He 7: 1–17.) Det fantes større riker som omfattet et helt landområde, for eksempel rikene Edom, Moab og Ammon. De store verdensrikene, som hersket over veldige områder og hadde andre, tributtpliktige riker under seg, hadde etter alt å dømme også vokst fram av små bystater eller stammegrupper som etter hvert ble samlet under en sterk lederskikkelse. Slike forbund var noen ganger midlertidige og ble gjerne dannet når det var aktuelt å føre krig mot en felles fiende. (1Mo 14: 1–5; Jos 9: 1, 2; 10: 5) Vasallriker kunne ofte utøve et utstrakt selvstyre, selv om de var underlagt den overordnede stormaktens vilje og krav. – 2Kg 17: 3, 4; 2Kr 36: 4, 10.

Vid betydning. De ordene som er oversatt med «rike», «kongerike» og «kongedømme» i Bibelen, kan som nevnt ha flere betydninger. De kan blant annet referere til hele det geografiske området som en hersker regjerte over. Et rike omfattet altså ikke bare maktsentret i hovedstaden, men hele maktområdet, også underordnede og tributtpliktige rikers landområder. – 1Kg 4: 21; Est 3: 6, 8.

Ordet «rike» blir også brukt generelt i forbindelse med alle slags menneskelige styreformer, enten statsoverhodet er konge eller ikke. – Esr 1: 2; Mt 4: 8.

De aktuelle ordene kan betegne kongeembetet eller stillingen som konge (Lu 17: 21), med den verdighet, makt og myndighet som følger med. (1Kr 11: 10; 14: 2; Lu 19: 12, 15; Åp 11: 15; 17: 12, 13, 17) Barna til en konge kan bli omtalt som «kongedømmets ætt». – 2Kg 11: 1.

Det israelittiske kongedømme. Den lovpakten Israels nasjon fikk gjennom Moses, inneholdt retningslinjer for opprettelsen av et kongedømme. (5Mo 17: 14, 15) Rikets overhode skulle få makt og kongelig verdighet, ikke for at han selv skulle bli opphøyd, men til ære for Gud og til gagn for hans israelittiske brødre. (5Mo 17: 19, 20; jf. 1Sa 15: 17.) Da israelittene senere bad om å få en jordisk konge, ble de likevel advart av profeten Samuel om de krav en slik hersker ville komme til å stille til folket. (1Sa 8) Det ser ut til at Israels konger var mer tilgjengelige for sine undersåtter og lettere å få kontakt med enn monarkene i de fleste av Østens riker. – 2Sa 19: 8; 1Kg 20: 39; 1Kr 15: 25–29.

Israels første konge var av Benjamins stamme, men deretter ble Juda den kongelige stammen i samsvar med den profetien Jakob uttalte på sitt dødsleie. (1Sa 10: 20–25; 1Mo 49: 10) Det ble grunnlagt et kongelig dynasti i Davids slektslinje. (2Sa 2: 4; 5: 3, 4; 7: 12, 13) Da kongedømmet ble ’revet ut’ av Salomos sønn Rehabeams hånd, dannet ti av stammene et rike i nord, mens Jehova Gud lot Juda beholde én stamme, nemlig Benjamins. I denne forbindelse sa Jehova: «Til hans [Salomos] sønn skal jeg gi én stamme, for at min tjener David alltid kan fortsette å ha en lampe framfor meg i Jerusalem, den byen som jeg har utvalgt meg for å sette mitt navn der.» (1Kg 11: 31, 35, 36; 12: 18–24) Selv om Juda rike falt for babylonerne i 607 f.v.t., ble den juridiske retten til å herske til sist overført til den rettmessige arvingen, «Davids sønn», Jesus Kristus. (Mt 1: 1–16; Lu 1: 31, 32; jf. Ese 21: 26, 27.) Hans kongedømme skulle være uten ende. – Jes 9: 6, 7; Lu 1: 33.

I Israel vokste det fram en kongelig administrasjon som skulle forvalte rikets interesser. Den bestod av en indre krets av rådgivere og embetsmenn (1Kg 4: 1–6; 1Kr 27: 32–34) og dessuten av forskjellige avdelinger med fogder og oppsynsmenn som hadde ansvaret for krongodset og økonomien og for at kongen og hans husstand fikk sine behov dekket. – 1Kg 4: 7; 1Kr 27: 25–31.

Israels konger i Davids slektslinje kunne gi spesielle befalinger, men det var Gud som hadde den faktiske lovgivende myndighet. (5Mo 4: 1, 2; Jes 33: 22) Kongen stod i ett og alt til ansvar overfor den sanne Overherre, Jehova. Hvis kongen handlet urett eller egenrådig, ville han pådra seg Guds straff. (1Sa 13: 13, 14; 15: 20–24) Det forekom at Jehova kommuniserte direkte med kongen. (1Kg 3: 5; 11: 11) Ved andre anledninger gav han kongen befalinger og veiledning eller irettesettelser gjennom utnevnte profeter. (2Sa 7: 4, 5; 12: 1–14) Kongen kunne også innhente forstandige råd fra gruppen av eldre menn. (1Kg 12: 6, 7) Men det var Jehova, og verken profeter eller eldre menn, som håndhevet befalingene eller irettesettelsene.

Når kongen og folket trofast holdt seg til den lovpakten Gud hadde gitt dem, erfarte de en individuell frihet, en materiell velstand og en innbyrdes harmoni som manglet sidestykke i andre riker. (1Kg 4: 20, 25) I de årene Salomo var lydig  mot Jehova, var Israels rike kjent og respektert vidt og bredt, og det hadde mange tributtpliktige riker under seg, slik at det drog nytte av mange lands ressurser. – 1Kg 4: 21, 30, 34.

Jehova Guds kongedømme, som for en tid kom synlig til uttrykk gjennom det israelittiske rike, er et universelt overherredømme. (1Kr 29: 11, 12) Enten jordens folk og riker erkjenner det eller ikke, er hans kongedømme absolutt og uforanderlig, og hele jorden hører inn under hans rettmessige maktområde. (Sl 103: 19; 145: 11–13; Jes 14: 26, 27) I kraft av sin stilling som Skaper gjennomfører Jehova sin suverene vilje i himmelen og på jorden i samsvar med sine egne hensikter og uten å stå til regnskap for noen (Jer 18: 3–10; Da 4: 25, 34, 35), men alltid på en måte som er i samsvar med hans egne rettferdige normer. – Mal 3: 6; He 6: 17, 18; Jak 1: 17; se GUDS RIKE.