En moabittisk kvinne som giftet seg med israelitten Mahlon etter at hans far, Elimelek, var død, og mens han bodde i Moab sammen med sin mor, No’omi, og sin bror, Kiljon. På grunn av en hungersnød hadde familien forlatt sin hjemby, Betlehem i Juda. Ruts svoger, Kiljon, var gift med den moabittiske kvinnen Orpa. Med tiden døde de to brødrene og etterlot seg to barnløse enker. Da No’omi fikk høre at Jehova igjen viste Israel sin gunst, bestemte hun seg for å vende tilbake til Juda, og hennes to svigerdøtre ble med henne. – Rut 1: 1–7; 4: 9, 10.

Ruts lojale kjærlighet. Mens Orpa på No’omis anbefaling til slutt vendte tilbake til sitt  folk, holdt Rut seg til sin svigermor. Hennes dype kjærlighet til No’omi og hennes oppriktige ønske om å tjene Jehova sammen med hans folk fikk henne til å forlate foreldrene sine og sitt hjemland, til tross for at dette innebar små utsikter til å oppnå den trygghet som hun kunne finne ved å gifte seg igjen. (Rut 1: 8–17; 2: 11) Hennes kjærlighet til sin svigermor var så sterk at andre senere kunne si at hun var bedre for No’omi enn sju sønner. – Rut 4: 15.

Etter at de var kommet til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten, gikk Rut ut til åkeren for å skaffe til veie mat til seg selv og No’omi. Tilfeldigvis kom hun til det åkerstykket som tilhørte Boas, en slektning av Elimelek, hvor hun bad den mannen som hadde oppsynet med høstfolkene, om tillatelse til å sanke aks. Dette arbeidet utførte hun åpenbart med stor flid, ettersom oppsynsmannen kommenterte arbeidet hennes overfor Boas. – Rut 1: 22 til 2: 7.

Da Boas viste henne godhet, gav hun uttrykk for takknemlighet og sa ydmykt at hun var ringere enn tjenestekvinnene hans. Ved spisetid gav han henne så mye ristet korn at hun fikk en del til overs som hun kunne gi til No’omi. (Rut 2: 8–14, 18) Selv om Boas ordnet det slik at det ble lettere for henne å sanke aks, gikk hun ikke tidlig hjem, men fortsatte å arbeide helt til kvelden, «og deretter banket hun ut det hun hadde sanket, og det ble omkring en efa [22 l] bygg». Ettersom Boas hadde bedt henne om å fortsette å sanke på hans åker, gjorde hun dette under resten av bygghøsten og også under hele hvetehøsten. – Rut 2: 15–23.

Hun ber Boas om å være gjenkjøper. Fordi No’omi gjerne ville finne «et hvilested», et hjem, til sin svigerdatter, sa hun til henne at hun skulle be Boas om å gjenkjøpe henne. Rut gikk da ned til Boas’ treskeplass. Etter at Boas hadde gått og lagt seg, gikk hun stille og forsiktig bort til ham, løftet dekket til side ved føttene hans og la seg der. Ved midnatt våknet han skjelvende og bøyde seg fram. Han gjenkjente henne ikke i mørket og spurte: «Hvem er du?» Hun svarte: «Jeg er Rut, din slavekvinne, og du skal bre din kappeflik ut over din slavekvinne, for du er gjenkjøper.» – Rut 3: 1–9.

Det som Rut her gjorde etter anvisning fra No’omi, må ha vært i samsvar med den alminnelige framgangsmåten kvinner fulgte når de gjorde krav på sin rett til å inngå svogerekteskap. I J.P. Langes Commentary on the Holy Scriptures gir Paulus Cassell følgende kommentar til Rut 3: 9: «Denne symbolske måten å gjøre krav på den mest ømtålige av alle rettigheter på forutsetter utvilsomt patriarkalske manerer preget av troskyldighet og ærbarhet. Kvinnens tillit baserer seg på mannens æresfølelse. Dette var imidlertid en framgangsmåte som ikke var så lett å følge. Enhver forhåndskjennskap til kravet eller forutgående antydning om det ville nemlig ha fjernet taushetens og hemmeligholdelsens slør fra den blyge anmoderen. Men når anmodningen først var framsatt, kunne den ikke avvises uten at kvinnen så vel som mannen ble vanæret. Vi kan derfor være forvisset om at No’omi ikke sendte sin svigerdatter ut med et slikt forehavende uten å være helt sikker på at det kom til å lykkes. For det er helt tydelig at det i denne saken var én bestemt vanskelighet i tillegg til alle de øvrige: Boas var, som Rut selv sier, en goel [gjenkjøper], men ikke goel-en. Boas’ svar antyder dessuten at anmodningen ikke kom helt uventet på ham. Ikke så å forstå at han hadde en avtale med No’omi, og at han av den grunn var alene på treskeplassen; det at han skremt fór opp idet han våknet, viser at han var helt uforberedt på det nattlige besøket. Han var imidlertid kanskje ikke fremmed for den tanke at Ruts krav i forbindelse med slektskapsrettighetene på et tidspunkt kunne bli framsatt overfor ham. Men selv om han hadde en viss anelse om hva som muligens eller sannsynligvis kom til å skje, kunne han ikke bruke dette for å frita Rut for forpliktelsen til å vise at hun selv ville dette, ved å utføre den symbolske handlingen.» – Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976, s. 42.

At Boas betraktet det Rut gjorde, som fullstendig ærbart, framgår tydelig av hans reaksjon. Han sa: «Velsignet være du av Jehova, min datter. Du har gitt enda bedre uttrykk for din kjærlige godhet i det siste tilfellet enn i det første tilfellet, ved ikke å gå etter de unge menn, verken de ringe eller de rike.» Rut valgte uselvisk den langt eldre Boas fordi han var gjenkjøper, så hun kunne ’oppreise sin avdøde manns navn’ og også sin svigermors navn. Ettersom det ville ha vært naturlig at en ung kvinne som Rut foretrakk en yngre mann, betraktet Boas dette som et enda større uttrykk for hennes kjærlige godhet enn det at hun hadde valgt å holde seg til sin tilårskomne svigermor. – Rut 3: 10.

Boas må ha hørt en viss engstelse i Ruts stemme, ettersom han gav henne forsikringen: «Og nå, min datter, vær ikke redd. Alt det du sier, skal jeg gjøre for deg, for enhver i mitt folks port vet at du er en prektig kvinne.» Ettersom det var sent, sa Boas at hun skulle bli liggende. Men de stod begge opp mens det ennå var mørkt, tydeligvis for at det ikke skulle oppstå noe rykte som ville stille dem begge i et dårlig lys. Boas  gav dessuten Rut seks mål med bygg. Dette kan ha tjent som et symbol på at Ruts hviledag nå var nær (liksom seks arbeidsdager ble etterfulgt av en hviledag), fordi Boas skulle sørge for at hun nå fikk «et hvilested». – Rut 3: 1, 11–15, 17, 18.

Da Rut kom hjem igjen, spurte No’omi: «Hvem er du, min datter?», kanskje fordi hun ikke gjenkjente henne i mørket. En annen mulighet er at spørsmålet gjaldt Ruts mulige nye identitet i forhold til gjenkjøperen. – Rut 3: 16.

Da den nærmeste slektningen sa at han ikke ville inngå svogerekteskap, gjorde Boas det straks. Rut ble derved mor til Boas’ sønn Obed og stammor til kong David og også til Jesus Kristus. – Rut 4: 1–21; Mt 1: 5, 16.