(Salmanạssar) [fra akkadisk: Sjulman (en assyrisk gud) er overlegen].

Fem forskjellige assyriske monarker bar dette navnet, men det ser ut til at bare to av dem hadde direkte kontakt med Israel, nemlig Salmanassar III og Salmanassar V. Og bare den siste av de to er nevnt i den bibelske beretningen.

1. Salmanassar III etterfulgte sin far, Assurnasirpal II, på den assyriske trone. I en innskrift omtaler han seg selv som «kongen over verden, kongen uten rival, den ’Store Drage’, den (eneste) makt innenfor (jordens fire) hjørner». (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 276.) Man mener at han regjerte i omkring 35 år, og det ser ut til at han brukte 31 av disse årene til å føre krig for å opprettholde og utvide det assyriske herredømme. Salmanassar III gjorde gjentatte framstøt mot vest mot de arameiske rikene i Syria.

Innskrift hvor Akab antas å være nevnt. Salmanassar IIIs monolitt-innskrift gir en beskrivelse av slaget ved Karkar (i nærheten av Hamat i Orontes-dalen), som ble utkjempet i Salmanassars sjette regjeringsår. Assyrerne kjempet der mot en koalisjon av tolv konger, hovedsakelig syrere. En av de oppførte kongene blir imidlertid kalt A-ha-ab-bu ^matSir-ʼi-la-a-a. Dette navnet blir vanligvis oversatt med «Akab israelitten» i vår tids oppslagsverk. (Se Ancient Near Eastern Texts, s. 279.) Det er en alminnelig akseptert oppfatning at Akab deltok i denne krigen som en av syrernes forbundsfeller. Bibelen omtaler imidlertid ikke denne hendelsen, og til tross for den tilsynelatende likheten mellom navnene er det alvorlige grunner til å tvile på at A-ha-ab-bu ^matSir-ʼi-la-a-a er identisk med Akab, Israels konge. Encyclopædia Biblica (London 1899, bd. I, sp. 91) sier: «Navnet Ahabbu Sirʼlai kan, som de fleste forskere nå er enige om, bare bety Akab av Israel (eller, som Hommel mener, av Jisre’el.» (Uthevet av oss.) Dette viser at denne identifikasjonen ikke alltid har vært så alminnelig anerkjent som den er i dag, og det viser dessuten at oversettelsen av ^matSir-ʼi-la-a-a med ’israelitt’ også har vært gjenstand for tvil. Det er verdt å merke seg at ^matSir-ʼi-la-a-a ikke er det uttrykket som blir brukt om nordriket Israel andre steder i assyriske innskrifter. I andre av datidens assyriske innskrifter blir landet omtalt enten ved sin hovedstad, Samaria (Sa-me-ri-na i innskriftene), eller som Bit Hu-um-ri-ia (Omris land), et uttrykk som fortsatt ble brukt hundre år etter Omris død. – Ancient Near Eastern Texts, s. 284, 285.

Av Salmanassars innskrifter framgår det at han i sitt 18. regjeringsår, det vil si 12 år etter slaget ved Karkar, kjempet mot Hasael av Damaskus, og han sier også: «På den tiden mottok jeg tributt fra innbyggerne i Tyrus og Sidon og fra Jehu, Omris sønn.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 280) Ved å identifisere A-ha-ab-bu med kong Akab kommer man i konflikt med Bibelens kronologi, som viser at det mellom Akabs død og Jehus regjering var omkring 14 år, da først Akasja og deretter Jehoram regjerte. (1Kg 22: 51; 2Kg 3: 1) De fleste kommentatorer plasserer riktignok Akabs antatte forbund med syrerne i slutten av hans regjeringstid, men dette passer likevel ikke inn i Bibelens kronologiske ramme. Forskerne Kamphausen og Kittel, som var klar over dette problemet, foreslo at Akabs navn var blitt forvekslet med Jehorams navn i de assyriske opptegnelsene. (Hastings’ Dictionary of the Bible, 1904, bd. I, s. 53) Bibelen nevner imidlertid ikke noe om at Jehoram deltok i slaget ved Karkar.

Det er dessuten vanskelig å forklare hvorfor Akab skulle alliere seg med Israels hardnakkete fiender i en slik koalisjon. I The Encyclopedia Americana (1956, bd. I, s. 269) sies det også: «Vi finner at [Akab] underlig nok inngikk forbund med sin gamle fiende Benhadad mot assyrerkongen Salmanassar (q.v.), skjønt man skulle tro at han med glede hadde sett Benhadad knust, og Assyria utgjorde ikke noen overhengende fare.» Akab hadde nettopp utkjempet to kriger mot syrerne, og selv om det var en kort periode uten krig mellom Israel og Syria, utkjempet Akab i det tredje året av denne perioden en siste kamp mot syrerne, der han mistet livet. (1Kg 22: 1–4, 34–37) De forklaringene man har forsøkt å gi på hvorfor han skulle inngå forbund med Syria, enten frivillig eller under tvang, er ikke overbevisende.

Et siste punkt er at den store styrken som Salmanassars innskrift tilskriver A-ha-ab-bu, harmonerer dårlig med det Bibelen sier om Israels krigsutrustning. Det sies at A-ha-ab-bu brakte med seg «2000 stridsvogner», flere enn noen av de andre kongene i alliansen. De som mener at A-ha-ab-bu er den samme som kong Akab, erkjenner at dette er et problem, men gjør bare det hele mer komplisert ved å forsøke å forklare det høye antallet stridsvogner med en teori om en  merkelig allianse mellom Akabs styrker og judeere, tyriere, edomitter og til og med moabitter. (Encyclopædia Biblica, bd. I, sp. 92; The Encyclopædia Britannica, 1910, bd. I, s. 429) Det er verdt å merke seg at selv den mektige kong Salomo bare hadde 1400 stridsvogner i sin regjeringstid. – 1Kg 10: 26.

I betraktning av alle de ovennevnte punktene er det høyst sannsynlig at A-ha-ab-bu ^matSir-ʼi-la-a-a ikke skal gjengis med «Akab israelitten», og at de som tydet innskriften, kanskje var litt for ivrige etter å forbinde navnet med en kjent historisk skikkelse. Det er verdt å merke seg at «Musri» blir omtalt i samme innskrift, og at oversetterne, til tross for at dette uttrykket andre steder blir brukt om Egypt, i dette tilfellet forkastet denne gjengivelsen som ulogisk og sa at navnet «sannsynligvis refererer til et land i den sørlige delen av Lilleasia». (Ancient Near Eastern Texts, s. 279, fotn. 9) Det synes å være like gode grunner for å betrakte det som ulogisk at ^matSir-ʼi-la-a-a skal settes i forbindelse med Israel. Kanskje vil tiden vise at det forholder seg slik.

De som i første rekke ledet den syriske koalisjonen som Salmanassar III møtte ved Karkar, var øyensynlig Adad-Idri, kongen i Damaskus, og Irhuleni, kongen i Hamat. Salmanassar hevdet at han hadde vunnet en stor seier i kampen, men utfallet var åpenbart ikke så avgjørende at assyrerne kunne rykke ytterligere framover mot vest. Det fortelles nemlig om flere slag mot Adad-Idri, kongen i Damaskus, i de følgende årene.

Innskrifter hvor Hasael og Jehu er nevnt. Som en oppfyllelse av Jehovas profeti gjennom Elisja drepte kammerherren Hasael sin herre, Ben-Hadad, kongen i Damaskus. Så ble Hasael selv konge, sannsynligvis henimot slutten av kong Jehorams regjering (ca. 917–905 f.v.t.). (2Kg 8: 7–15) Dette blir bekreftet av en av Salmanassar IIIs innskrifter, som lyder: «Hadadeser [Adad-Idri, tydeligvis Ben-Hadad II, kongen i Damaskus] (selv) omkom. Hasael, en mann av folket (bokst.: sønn av ingen), overtok tronen.» Konflikter med Hasael i Salmanassars 18. og 21. regjeringsår blir nevnt; assyrerne vant da seirer, men klarte ikke å innta Damaskus. – Ancient Near Eastern Texts, s. 280.

Israels konge Jehu (ca. 904–877 f.v.t.) er også nevnt på Salmanassars svarte obelisk (nå i British Museum) i forbindelse med et relieff som tydeligvis skal forestille en utsending fra Jehu som bøyer seg for assyrerkongen og bringer ham gaver. Innskriften lyder: «Tributt fra Jehu (Ia-ú-a), sønn av Omri (Hu-um-ri) [dvs. en etterfølger av Omri]; jeg mottok av ham sølv, gull, en saplu-bolle av gull, en gullvase med spiss bunn, gullbegre, gullspann, tinn, en kongestav.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 281) Denne tributten er ikke nevnt i den bibelske beretningen om Jehu, men i betraktning av de forhold som er beskrevet i 2. Kongebok 10: 31–33, er det godt mulig at den israelittiske kongen betalte en slik tributt. På den annen side er det ikke usannsynlig at de egosentriske assyriske monarkene uten skrupler grovt fordreide kjensgjerningene, både i sine innskrifter og på sine relieffer.

2. Salmanassar V etterfulgte Tiglat-Pileser III. Verdslige kilder har få opplysninger om hans regjering. Det ser ut til at han er oppført som konge over Babylon i fem år under navnet Ululaia. (Ancient Near Eastern Texts, s. 272, fotn. 4) Og Josefus siterer historieskriveren Menanders beskrivelse av Salmanassar Vs beleiring av Tyrus. (Jewish Antiquities, IX, 283–287 [xiv, 2]) Bortsett fra dette er Bibelen den viktigste kilden til opplysninger om denne kongen.

 Underlegger seg Israel. Mens kong Hosjea regjerte i Israel (ca. 758–740 f.v.t.), trengte Salmanassar V inn i Palestina, og Hosjea ble hans vasall og måtte betale årlig tributt til ham. (2Kg 17: 1–3) Senere unnlot imidlertid Hosjea å betale tributten og sammensverget seg med So, kongen i Egypt. (Se SO.) På grunn av dette sørget Salmanassar for at Hosjea ble satt i varetekt, og beleiret så Samaria i tre år. Til slutt falt denne sterkt befestede byen, og israelittene ble ført i landflyktighet. – 2Kg 17: 4–6; 18: 9–12; jf. Ho 7: 11; Ese 23: 4–10.

Bibelen nevner ikke navnet på den assyriske kongen som til slutt inntok Samaria. – Se SARGON.

Med Samarias fall i 740 f.v.t. endte tistammeriket Israels 257 år lange historie.