[trolig: fra (tilhørende) Samaria].

Uttrykket «samaritanene» forekommer første gang i Bibelens beretning etter assyrernes erobring av tistammeriket Israel i 740 f.v.t.; det ble på den tiden brukt om dem som bodde i nordrikets område før assyrerne erobret landet, til forskjell fra de utlendingene som senere ble ført dit fra andre deler av det assyriske rike. (2Kg 17: 29) Det ser ut til at assyrerne ikke førte bort alle israelittene, for det framgår av 2. Krønikebok 34: 6–9 (jf. 2Kg 23: 19, 20) at det ennå fantes israelitter i landet på kong Josjias tid. Med tiden ble betegnelsen «samaritanene» brukt om etterkommerne av dem som var igjen i Samaria, og etterkommerne av dem som ble flyttet dit av assyrerne. Noen av dem var utvilsomt av blandet herkomst. På et enda senere tidspunkt ble betegnelsen brukt mer som et religiøst enn som et etnisk eller politisk begrep. Å være «samaritansk» ville si at man tilhørte den religiøse sekten som var utbredt i Sikem og i Samaria for øvrig, og som på visse punkter avvek betydelig fra jødedommen. – Joh 4: 9.

Samaritanenes religion. Framveksten av samaritanenes religion skyldtes flere faktorer. Jeroboams bestrebelser for å holde de ti stammene borte fra tilbedelsen av Jehova i Jerusalem spilte en betydelig rolle. I en periode på omkring 250 år etter at nasjonen var blitt delt i to riker, var det levittiske presteskapet som Gud hadde innsatt, erstattet av et presteskap som var innsatt av mennesker, et presteskap som førte tistammeriket Israel ut i demoraliserende avgudsdyrkelse. (1Kg 12: 28–33; 2Kg 17: 7–17; 2Kr 11: 13–15; 13: 8, 9) Så falt nordriket. De hedenske immigrantene som ble ført til landet fra Babylon, Kuta, Avva, Hamat og Sefarvajim, tilbad mange guddommer – Sukkot-Benot, Nergal, Asjima, Nibhas, Tartak, Adrammelek og Anammelek. Selv om de lærte en del om Jehova av en prest av Jeroboams presteskap, fortsatte de å tilbe sine falske guder i generasjon etter generasjon, slik Samarias innbyggere hadde fortsatt å tilbe gullkalvene. (2Kg 17: 24–41) Josjia gjorde seg omfattende bestrebelser for å utrydde avgudsdyrkelsen her i det nordlige området nesten hundre år etter Samarias fall, men resultatene ble kortvarige, i likhet med resultatene av lignende reformer som han gjennomførte i det sørlige riket, Juda. – 2Kg 23: 4–20; 2Kr 34: 6, 7.

I 537 f.v.t. vendte en rest av de tolv stammene tilbake fra landflyktigheten i Babylon, klar til å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. (Esr 1: 3; 2: 1, 70) «Samaritanene», som allerede bodde i landet, og som blir beskrevet som «Judas og Benjamins motstandere», gikk nå til Serubabel og de eldste og sa: «La oss bygge sammen  med dere, for vi søker deres Gud, akkurat som dere, og ham har vi ofret til siden assyrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss opp hit.» (Esr 4: 1, 2) Påstanden om at de hadde kjærlighet til Jehova, var imidlertid falsk, for da Serubabel avslo tilbudet, gjorde samaritanene alt de kunne for å forhindre byggingen av templet. Etter at alle de forente anstrengelsene for å sjikanere og skremme jødene hadde slått feil, skrev de et brev til den persiske kongen hvor de framsatte falske anklager, og de greide å få de persiske myndigheter til å utstede et dekret som satte en stopper for byggearbeidet i flere år. – Esr 4: 3–24.

Midt på 400-tallet f.v.t., da Nehemja begynte å utbedre Jerusalems murer, gjorde Sanballat (som ifølge en av Elefantinepapyrene var stattholder i Samaria) flere iherdige, men mislykkede forsøk på å sette en stopper for prosjektet. (Ne 2: 19, 20; 4: 1–12; 6: 1–15) Nehemja vendte senere tilbake til Jerusalem etter lengre tids fravær og oppdaget da at en sønnesønn av øverstepresten Eljasjib hadde giftet seg med en datter av Sanballat. Nehemja jaget ham straks bort. – Ne 13: 6, 7, 28.

Det ble med tiden (kanskje på 300-tallet f.v.t.) oppført et samaritansk tempel på Garisim-fjellet som konkurrerte med templet i Jerusalem, noe som av noen anses for å markere det endelige skillet mellom jødene og samaritanene, selv om andre mener at forbindelsen ble brutt først over hundre år senere. Da Jesus begynte sin tjeneste, var bruddet mellom de to folkene ennå ikke blitt leget, selv om templet på Garisim var blitt ødelagt omkring 150 år tidligere. (Joh 4: 9) Samaritanene tilbad fremdeles på Garisim-fjellet (Joh 4: 20–23), og jødene hadde liten respekt for dem. (Joh 8: 48) Jesus tok utgangspunkt i jødenes nedlatende holdning i sin illustrasjon om den barmhjertige samaritan for å få fram et viktig poeng. – Lu 10: 29–37.

Den samaritanske pentateuken. Helt fra de tidligste tider av har samaritanenes religiøse skrifter utelukkende bestått av Bibelens første fem bøker – og bare samaritanenes egen utgave av disse (skrevet med samaritanske skrifttegn), kalt Den samaritanske pentateuken. Man forkastet resten av De hebraiske skrifter, kanskje med unntak av Josvas bok. Den samaritanske pentateuken avviker fra den massoretiske tekst i omkring 6000 tilfeller, skjønt de fleste avvikene er uten nevneverdig betydning. Noen avvik er imidlertid vesentlige, for eksempel lesemåten i 5. Mosebok 27: 4, hvor «Ebal» – navnet på det stedet hvor Moseloven skulle skrives på hvitkalkede steiner – er erstattet med «Garisim». (5Mo 27: 8) Formålet med denne endringen var naturligvis å underbygge den oppfatning at Garisim var Guds hellige fjell.

Ettersom samaritanene i det store og hele anerkjente Pentateuken, hadde de et grunnlag for å tro at det skulle komme en profet som var større enn Moses. (5Mo 18: 18, 19) I det første århundre ventet mange samaritaner på Messias’ komme, og noen samaritaner anerkjente Jesus som Messias, mens andre forkastet ham. (Lu 17: 16–19; Joh 4: 9–43; Lu 9: 52–56) Senere tok mange samaritaner takknemlig imot kristendommen som følge av de første kristnes forkynnelse. – Apg 8: 1–17, 25; 9: 31; 15: 3.