To bøker i De hebraiske skrifter som i den opprinnelige hebraiske kanon tydeligvis utgjorde én bok; en note i masora (massoretenes marginalnoter) viser nemlig at noen ord i 1. Samuelsbok, kapittel 28 (et av de siste kapitlene i 1. Samuelsbok), befant seg midt i boken.

Skribentene og det tidsrom boken omspenner. Ifølge gammel jødisk tradisjon er den første delen av boken skrevet av Samuel, mens resten er skrevet av Natan og Gad. At disse tre profetene var skribenter, blir bekreftet av 1. Krønikebok 29: 29. Og i 1. Samuelsbok  10: 25 heter det: «Deretter talte Samuel til folket om kongedømmets rettigheter og skrev det i en bok og la den ned framfor Jehova.» På bakgrunn av 1. Samuelsbok 27: 6, hvor det blir henvist til «Judas konger», tidfester mange kommentatorer den endelige samlingen av teksten i Samuelsbøkene til en tid etter at tistammeriket Israel var blitt til. Hvis uttrykket «Judas konger» bare refererer til konger i tostammeriket Juda, innebærer bruken av dette uttrykket at Samuels, Natans og Gads skrifter må ha blitt redigert og gitt sin endelige form av en eller flere andre. Hvis det derimot med «Judas konger» ganske enkelt siktes til konger fra Juda stamme, kan dette være skrevet av Natan, ettersom han levde i de to judeiske kongene Davids og Salomos regjeringstid. – 1Kg 1: 32–34; 2Kr 9: 29.

Det at Hanna og en ikke navngitt «Guds mann» brukte betegnelsene «konge» og ’salvet’ mange år før det hersket noen konge over Israel, underbygger ikke den oppfatning at disse passasjene stammer fra en senere periode enn det boken angir. (1Sa 2: 10, 35) Tanken om en framtidig konge var slett ikke fremmed for hebreerne. Gud hadde lovt at «konger over folkeslag» skulle komme fra Sara, israelittenes stammor. (1Mo 17: 16) I tillegg pekte både den profetien Jakob uttalte på sitt dødsleie (1Mo 49: 10), Bileams profetiske utsagn (4Mo 24: 17) og Moseloven (5Mo 17: 14–18) fram til en tid da israelittene skulle bli styrt av en konge.

Den historiske beretningen i de to Samuelsbøkene begynner på øverstepresten Elis tid og slutter med begivenheter som inntraff i Davids regjeringstid. Den omspenner altså en periode på omkring 140 år (ca. 1180–ca. 1040 f.v.t.). Ettersom Davids død ikke blir nevnt, ble beretningen (kanskje med unntak av noen redaksjonelle tilføyelser) trolig fullført omkring 1040 f.v.t.

Autentisitet. At beretningen i Samuelsbøkene er autentisk, er godt bevitnet. Da Jesus gjendrev en innvending fra fariseerne, henviste han til det som fortelles i 1. Samuelsbok 21: 3–6 om at David fikk skuebrød av presten Akimelek. (Mt 12: 1–4) I synagogen i Antiokia i Pisidia siterte apostelen Paulus fra 1. Samuelsbok 13: 14 i forbindelse med en kort gjennomgang av Israels historie. (Apg 13: 20–22) I sitt brev til romerne brukte den samme apostelen noen ord fra en av Davids salmer – en passasje som forekommer både i 2. Samuelsbok 22: 50 og i Salme 18: 49 – for å vise at Kristi tjeneste for jødene bekreftet Guds løfter og gav ikke-jøder grunn til å «ære Gud for hans barmhjertighet». (Ro 15: 8, 9) Jehovas ord til David i 2. Samuelsbok 7: 14 blir i Hebreerne 1: 5 sitert og anvendt på Kristus Jesus.

Beretningen bærer også preg av en bemerkelsesverdig åpenhjertighet. Den avslører de overtredelser som ble begått i Elis husstand (1Sa 2: 12–17, 22–25), det at Samuels sønner var korrupte (1Sa 8: 1–3), og kong Davids synder og problemene i familien hans (2Sa 11: 2–15; 13: 1–22; 15: 13, 14; 24: 10).

Noe annet som vitner om at beretningen er autentisk, er at en rekke profetier ble oppfylt. De oppfylte profetiene har å gjøre med at Israel bad om å få en konge (5Mo 17: 14; 1Sa 8: 5), at Jehova forkastet Elis hus (1Sa 2: 31; 3: 12–14; 1Kg 2: 27), og at kongedømmet forble i Davids slektslinje (2Sa 7: 16; Jer 33: 17; Ese 21: 25–27; Mt 1: 1; Lu 1: 32, 33).

Beretningen er helt og fullt i harmoni med resten av Bibelen. Dette ser man særlig når man undersøker Salmene, som i mange tilfeller blir belyst av det som står i Samuelsbøkene. Det at kong Saul sendte sendebud til Davids hus for å bevokte det med tanke på å drepe ham, danner bakgrunnen for Salme 59. (1Sa 19: 11) I Salmene 34 og 56 hentydes det til det David opplevde i Gat da han lot som om han var gått fra forstanden, for å unngå å bli drept. (1Sa 21: 10–15; navnet Abimelek i overskriften til Salme 34 skal tydeligvis oppfattes som en tittel brukt om kong Akisj.) Salme 142 avspeiler kanskje Davids tanker da han skjulte seg for Saul i en hule ved Adullam (1Sa 22: 1), eventuelt i en hule i En-Gedi-ødemarken. (1Sa 24: 1, 3) Det samme gjelder kanskje Salme 57. En sammenligning mellom Salme 57: 6 og 1. Samuelsbok 24: 2–4 synes imidlertid å peke i retning av hulen i En-Gedi-ødemarken, ettersom det var der Saul billedlig talt falt i den fallgraven han hadde gravd for David. Salme 52 handler om at Doeg underrettet Saul om Davids forbindelse med Akimelek. (1Sa 22: 9, 10) Det at sifittene røpet for kong Saul hvor David oppholdt seg, danner bakgrunnen for Salme 54. (1Sa 23: 19) Salme 2 hentyder øyensynlig til filisternes forsøk på å få avsatt David som konge etter at han hadde inntatt Sion-borgen. (2Sa 5: 17–25) Salme 60 handler om problemene med edomittene under krigen mot Hadadeser. (2Sa 8: 3, 13, 14) Salme 51 er en bønn hvor David bønnfaller Jehova om tilgivelse for sin synd med Batseba. (2Sa 11: 2–15; 12: 1–14) Davids flukt for Absalom danner bakgrunnen for Salme 3. (2Sa 15: 12–17, 30) Salme 7 har kanskje sin historiske bakgrunn i det at Sjime’i forbannet David. (2Sa 16: 5–8) Det er mulig at Salme 30 hentyder til visse hendelser  i forbindelse med at David reiste et alter på Aravnas treskeplass. (2Sa 24: 15–25) Salme 18 danner en parallell til 2. Samuelsbok 22 og dreier seg om at Jehova utfridde David fra Saul og andre fiender.

Avsnitt som mangler i Septuaginta. Første Samuelsbok 17: 12–31 og 17: 55 til 18: 6a forekommer ikke i den greske oversettelsen Septuaginta i Codex Vaticanus (ms. 1209). Mange kommentatorer har derfor trukket den slutning at disse avsnittene i den hebraiske teksten er senere tilføyelser. C.F. Keil og F. Delitzsch imøtegår imidlertid dette synspunktet, idet de sier: «En henvisning til Septuaginta-oversettelsen gir ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for den oppfatning at de aktuelle avsnittene er tilføyelser som har sneket seg inn i teksten, ettersom det er åpenbart for enhver hvor vilkårlig de som utarbeidet denne oversettelsen, foretok utelatelser og tilføyelser.» – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. II, 1. Samuelsbok, s. 177, fotn.

Hvis det entydig kunne påvises uoverensstemmelser mellom de utelatte avsnittene og resten av boken, ville man ha hatt skjellig grunn til å tvile på at disse avsnittene er autentiske. Noen mener at det er en uoverensstemmelse mellom 1. Samuelsbok 16: 18–23 og 1. Samuelsbok 17: 55–58, ettersom Saul i sistnevnte passasje forhører seg om hvem David er, selv om David på dette tidspunkt tjener som musiker og våpensvenn hos ham. Det er imidlertid verdt å merke seg at det at David tidligere er blitt beskrevet som en «tapper veldig mann og en stridsmann», ganske enkelt kan referere til det at han egenhendig hadde drept en løve og en bjørn for å redde sin fars  sauer. (1Sa 16: 18; 17: 34–36) Bibelen sier dessuten ingenting om at David faktisk gjorde tjeneste som Sauls våpensvenn i kamp i tiden før han drepte Goliat. Sauls anmodning til Isai lød: «Jeg ber deg, la David fortsette å stå i min tjeneste, for han har funnet velvilje for mine øyne.» (1Sa 16: 22) Denne anmodningen utelukker ikke muligheten av at Saul senere lot David vende tilbake til Betlehem, og at David var opptatt med å gjete sin fars småfe på den tiden da krigen mot filisterne brøt ut.

Med hensyn til Sauls spørsmål: «Hvem er denne gutten sønn av, Abner?», sier den ovennevnte bibelkommentaren (s. 178, fotn.): «Selv om Abner ikke hadde tatt seg bryet med å undersøke herkomsten til Sauls harpespiller, kan Saul selv neppe ha glemt at David var sønn av betlehemitten Isai. Men det lå mye mer i Sauls spørsmål. Det var ikke bare navnet på Davids far han ville vite, men også hva slags mann det egentlig kunne være som hadde en ung sønn som hadde mot til å utføre en slik heltedåd. Spørsmålet ble dessuten ikke stilt bare fordi han ville gi hans hus skattefritak, noe som var blitt lovt som belønning for å beseire Goliat (v. 25), men etter all sannsynlighet også fordi han ville knytte en slik mann til sitt hoff, ettersom han på grunnlag av sønnens tapperhet og mot trakk den slutning at faren hadde de samme egenskapene. David svarte riktignok bare: ’Jeg er sønn av din tjener Isai, betlehemitten’, men det framgår tydelig av vendingen ’da han var ferdig med å tale med Saul’ i kap. xviii. 1 at Saul snakket mer med ham om familien hans, ettersom ordlyden impliserer en lengre samtale.» (Andre tilfeller hvor det ligger mer i spørreordet «hvem» enn et ønske om å få vite en persons navn, ses i 2Mo 5: 2 og 1Sa 25: 10.)

Det er altså god grunn til å betrakte 1. Samuelsbok 17: 12–31 og 17: 55 til 18: 6a som en del av den opprinnelige teksten.

[Ramme på side 771]

HOVEDPUNKTER I 1. SAMUELSBOK

En beretning om innføringen av kongedømmet i Israel; det blir understreket at det er nødvendig å være lydig mot Jehova

Skrevet av Samuel, Natan og Gad; 1. Samuelsbok omhandler perioden fra Samuel ble født, til Israels første konge, Saul, døde

Jehova oppreiser Samuel til å være profet i Israel (1: 1 til 7: 17)

Samuel blir født som svar på hans mors, Hannas, bønn; etter at han er blitt avvent, blir han overgitt til tjenesten ved helligdommen i samsvar med Hannas løfte

Jehova taler til Samuel og kunngjør sin dom over Elis hus fordi Elis sønner, Hofni og Pinehas, handler ondt og Eli ikke irettesetter dem

Samuel vokser opp og blir etter hvert anerkjent som Jehovas profet

Jehovas utsagn mot Eli begynner å gå i oppfyllelse: Filisterne tar Arken og slår i hjel Elis sønner; Eli dør da han får høre om dette

Noen år senere tilskynder Samuel israelittene til å forlate avgudsdyrkelsen og tjene Jehova alene; Jehova gir dem seier over filisterne

Saul blir Israels første konge (8: 1 til 15: 35)

Israels eldste henvender seg til den aldrende Samuel og ber om å få en jordisk konge; Jehova gir ham beskjed om å gjøre som de sier

Etter Jehovas anvisning salver Samuel benjaminitten Saul til konge

Samuel framstiller Saul for en forsamling av israelitter i Mispa; ikke alle anerkjenner ham

Saul slår ammonittene; hans kongedømme blir stadfestet på nytt i Gilgal; Samuel formaner folket til å fortsette å adlyde Jehova

Stilt overfor et angrep fra filisterne er Saul ulydig mot Jehova ved at han selv frambærer ofre i stedet for å vente til Samuel kommer; Samuel sier til ham at hans kongedømme på grunn av dette ikke kommer til å bestå

Saul slår amalekittene, men i strid med Jehovas befaling lar han kong Agag og det beste av amalekittenes småfe og storfe leve; Samuel sier til Saul at Jehova har forkastet ham som konge, og at lydighet er viktigere enn slaktoffer

David kommer i forgrunnen, noe som gjør Saul rasende (16: 1 til 20: 42)

Samuel salver David, og Jehovas ånd forlater Saul; David blir engasjert for å spille på harpe for Saul for at Saul skal få lindring når han føler seg urolig

David dreper filisterkjempen Goliat, og det utvikler seg et nært vennskap mellom David og Sauls sønn Jonatan

David blir satt over Sauls stridsmenn, vinner det ene slaget etter det andre og blir hyllet i sang som en større helt enn Saul; Saul blir misunnelig

To ganger prøver Saul å drepe David uten å lykkes; Sauls plan om å la filisterne drepe David i forbindelse med at David prøver å tilveiebringe brudeprisen for hans datter Mikal, lykkes heller ikke

I strid med et løfte til Jonatan prøver Saul for tredje gang å drepe David, og David flykter til Samuel i Rama

Jonatan prøver uten hell å tale Davids sak overfor sin far; han advarer David, og han og David slutter en pakt

Davids liv som flyktning (21: 1 til 27: 12)

I Nob får David mat og også Goliats sverd av øverstepresten Akimelek; han flykter så til Gat, hvor han slipper uskadd unna ved å late som om han er gått fra forstanden

Han søker tilflukt i hulen ved Adullam og deretter i Heret-skogen; Akimelek og alle innbyggerne i Nob blir drept etter ordre fra Saul; Akimeleks sønn Abjatar slipper unna og kommer til David

David utfrir Ke’ila fra filisterne, men senere forlater han byen for å unngå å bli overgitt til Saul

Mennene i Sif røper hvor David holder til; David unngår så vidt å bli tatt til fange

David får en mulighet til å drepe Saul, men sparer livet hans

Samuel dør

Abigajils kloke inngripen hindrer David i å handle i raseri og utgyte blod

David sparer Sauls liv for andre gang og søker tilflukt i filisternes område

Slutten på Sauls regjeringstid (28: 1 til 31: 13)

Saul samler en hær for å kjempe mot invaderende filistere

På grunn av Sauls ulydighet vil ikke Jehova gi ham svar på det han spør om, og Saul henvender seg til et åndemedium i En-Dor

I et slag mot filisterne blir Saul alvorlig såret og begår selvmord; hans sønner Jonatan, Abinadab og Malkisjua blir drept

[Ramme på side 773]

HOVEDPUNKTER I 2. SAMUELSBOK

En beretning om Davids kongedømme – de velsignelsene han erfarte, og den tukt han fikk når han syndet

Opprinnelig utgjorde 1. og 2. Samuelsbok én bokrull; beretningen i 2. Samuelsbok ble fullført av Gad og Natan omtrent på den tiden da David døde (1040 f.v.t.)

David blir konge og hersker fra Hebron (1: 1 til 4: 12)

David sørger over at Saul og Jonatan er døde; han bosetter seg i Hebron og blir salvet til konge av Judas menn

Abner gjør Sauls sønn Isjbosjet til konge over resten av Israel; det bryter ut kamper mellom de to rivaliserende kongedømmene

Abner går over til David, men blir drept av Joab

Isjbosjet blir myrdet; David gir ordre om at morderne skal henrettes

David hersker som konge over alle Israels stammer (5: 1 til 10: 19)

David blir salvet til konge over hele Israel; han erobrer Sion-borgen og gjør Jerusalem til sin hovedstad

Filisterne angriper to ganger, men blir slått begge gangene

David prøver å føre Arken til Jerusalem; han oppgir forsøket da Ussah dør idet han prøver å støtte Arken for å hindre den i å velte

Det andre forsøket lykkes, fordi Arken nå blir transportert på den rette måten

David forteller Natan om sitt ønske om å bygge et tempel for Jehova; Jehova slutter en pakt med ham om et rike

Davids synd med Batseba; ulykke rammer David fra hans eget hus (11: 1 til 20: 26)

Israelittene går til krig mot Ammon; David begår ekteskapsbrudd med Batseba mens hennes mann, Uria, gjør tjeneste i hæren; da Davids forsøk på å dekke over sin synd slår feil, sørger han for at Uria blir drept i kamp, og gifter seg så med Batseba

Ved å benytte en virkningsfull illustrasjon irettesetter Natan kong David for hans synd og kunngjør Jehovas dom: Ulykke skal reise seg mot ham fra hans eget hus, hans hustruer skal bli krenket, og hans sønn med Batseba skal dø

Barnet dør; Batseba blir igjen gravid og føder Salomo

Davids sønn Amnon voldtar sin halvsøster Tamar; Davids sønn Absalom, Tamars helbror, hevner henne ved å få Amnon drept, og så flykter han til Gesjur

Etter at Absalom helt og fullt er blitt tilgitt av sin far, begynner han å danne en sammensvergelse mot ham; til slutt lar han seg utrope til konge i Hebron

David og de som støtter ham, flykter fra Jerusalem for å unnslippe Absalom og hans tilhengere; i Jerusalem har Absalom omgang med ti av Davids medhustruer; Absaloms styrker forfølger David og lider nederlag; Absalom selv blir drept, i strid med Davids uttrykkelige instrukser om at han skal skånes

David vender tilbake som konge; benjaminitten Sjeba gjør opprør, og David gir Amasa i oppdrag å lede hæren og slå ned opprøret; Joab dreper Amasa og overtar kommandoen; Sjeba blir drept

De siste begivenhetene i Davids liv (21: 1 til 24: 25)

David overgir sju sønner av Saul til gibeonittene for at de skal lide døden, så den blodskylden overfor gibeonittene som hviler over Sauls hus, kan bli hevnet

David komponerer lovsanger til Jehova idet han erkjenner at inspirasjonen kommer fra Jehova Gud

David synder ved å gi ordre om at det skal holdes en folketelling, noe som fører til at 70 000 mennesker dør som følge av pest

David kjøper jebusitten Aravnas treskeplass for å reise et alter for Jehova der