Ordet er oversatt fra det greske ordet syneidesis, som er sammensatt av syn (med, sammen med) og eidesis (kunnskap, viten) og følgelig betyr medviten, samviten, det å vite med seg selv. Samvittigheten er evnen til å betrakte seg selv og avsi en dom over seg selv, å vitne om seg selv. Apostelen Paulus beskrev hvordan hans samvittighet virket, på denne måten: «Min samvittighet vitner sammen med meg i hellig ånd.» – Ro 9: 1.

Samvittigheten er noe medfødt, noe som er nedlagt i menneskene av Gud. Den er en indre bevissthet om eller følelse av hva som er rett, og hva som er galt, en følelse som enten unnskylder oss eller anklager oss. Den har altså en dømmende funksjon. Samvittigheten kan oppøves i samsvar med de tanker og handlinger, synspunkter og prinsipper som blir innplantet i sinnet ved studium og erfaring. På dette grunnlaget bedømmer den det en er i ferd med å gjøre eller overveier å gjøre, og hvis en bestemt atferd er i strid med prinsippene, sender den ut en advarsel – med mindre den er blitt ’brennemerket’, eller gjort ufølsom, fordi en stadig har ignorert dens advarsler. Samvittigheten kan virke som en moralsk sikkerhetsforanstaltning ved at den fyller en med glede når en har gjort noe godt, og tilføyer en smerte når en har gjort noe galt.

Mennesket har helt fra begynnelsen av hatt en samvittighet. Det framgår av at Adam og Eva gjemte seg så snart de hadde brutt Guds lov. (1Mo 3: 8) I Romerne 2: 14, 15 står det: «For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» Det er tydelig at alle mennesker, også ikke-kristne, har en samvittighet. Det skyldes at alle mennesker stammer fra Adam og Eva, som hadde samvittigheten som en iboende egenskap. Mange av nasjonenes lover er i harmoni med den kristnes samvittighet til tross for at disse nasjonene og deres lovgivere kanskje ikke er påvirket av kristendommen i det hele tatt. De har bare vedtatt lover i samsvar med sin egen samvittighet. Alle mennesker har en samvittighet, som de kristne ved sin forkynnelse og sin livsførsel appellerer til. – 2Kt 4: 2.

Samvittigheten må opplyses; hvis det ikke skjer, kan den villede en. Hvis den ikke blir oppøvd i samsvar med de rette normer, i samsvar med sannheten, vil den være en usikker veileder. Miljø, skikker, religiøs påvirkning og vaner kan lede samvittighetens utvikling i gal retning. Den kan da bedømme ting som rette eller urette ut fra disse uriktige verdinormene. Et eksempel på det er det som står i Johannes 16: 2, hvor Jesus forutsa at mennesker som drepte Guds tjenere, ville tro at de ytet Gud en hellig tjeneste. Da Saulus (som senere ble apostelen Paulus) forfulgte Kristi disipler og hadde til hensikt å ta livet av dem, gjorde han det i den tro at han på den måten utførte en nidkjær tjeneste for Gud. (Apg 9: 1; Ga 1: 13–16) Jødene lot seg lede så langt på avveier at de kom til å kjempe mot Gud på grunn av manglende forståelse av Guds Ord. (Ro 10: 2, 3; Ho 4: 1–3; Apg 5: 39, 40) Bare når  samvittigheten er godt oppøvd i samsvar med Guds Ord, kan den vurdere en sak riktig og korrigere kursen i et menneskes liv. (2Ti 3: 16; He 4: 12) En kristen må rette seg etter en stabil, rett norm – Guds norm.

En god samvittighet. En må nærme seg Jehova med en renset samvittighet. (He 10: 22) En kristen må stadig bestrebe seg på å ha en «ærlig samvittighet» i alle ting. (He 13: 18) Paulus sa: «I denne henseende anstrenger jeg meg virkelig stadig for å ha en bevissthet om at jeg ikke begår noen overtredelse mot Gud og mennesker.» (Apg 24: 16) Han mente med det at han hele tiden korrigerte sin atferd i samsvar med Guds Ord og Kristi lære, ettersom han visste at det i siste instans ikke var hans egen samvittighet, men Gud som skulle dømme ham. (1Kt 4: 4) Når en følger en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen, kan det føre til at en blir forfulgt, men Peter sier trøstende: «Hvis noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud utholder vanskeligheter og lider urettferdig, er det noe som er velbehagelig.» (1Pe 2: 19) En kristen må ’bevare en god samvittighet’ også når han blir forfulgt. – 1Pe 3: 16.

Moseloven med dens dyreofre kunne ikke gjøre noen så fullkommen med hensyn til samvittigheten at han kunne betrakte seg som skyldfri. Men den som i tro tar imot gjenløsningen gjennom Kristus, kan få sin samvittighet renset. (He 9: 9, 14) Peter viser at en må ha en slik ren og god samvittighet for å bli frelst. – 1Pe 3: 21.

Hensynet til andres samvittighet. I betraktning av at samvittigheten må være grundig oppøvd i samsvar med Guds Ord for å kunne vurdere ting riktig, kan en samvittighet som ikke er oppøvd, være svak. Det vil si at den lett kan undertrykkes, eller at personen lett tar anstøt av det andre sier eller gjør, selv om det ikke er tale om noen overtredelse av Guds prinsipper. Paulus tok fram eksempler på dette i forbindelse med mat og drikke og det å ’bedømme én dag som hevet over en annen’. (Ro 14: 1–23; 1Kt 8: 1–13) En kristen som har kunnskap og en godt oppøvd samvittighet, får vite at han skal ta hensyn til dem som har en svak samvittighet, og ikke bruke sin frihet fullt ut eller insistere på alle sine personlige «rettigheter» eller alltid gjøre det som passer ham selv. (Ro 15: 1) Den som sårer en medkristens svake samvittighet, ’synder mot Kristus’. (1Kt 8: 12) Men Paulus’ veiledning innebærer også at selv om han ikke ønsket å gjøre noe som kunne få hans svake bror til å ta anstøt, slik at denne broren dømte ham, burde den svake også ta hensyn til sin bror og bestrebe seg på å oppnå større modenhet ved å tilegne seg mer kunnskap og la seg opplære, slik at hans samvittighet ikke så lett tok anstøt og fikk ham til å bedømme andre på en feilaktig måte. – 1Kt 10: 29, 30; Ro 14: 10.

En samvittighet som fungerer dårlig. Samvittigheten kan misbrukes i en slik grad at den blir besmittet og ufølsom. Hvis det skjer, kan den ikke sende ut advarsler eller være en sikker veileder. (Tit 1: 15) Ens atferd vil da ikke være ledet av en samvittighet som fungerer godt, men av frykt for å bli avslørt og straffet. (Ro 13: 5) Når Paulus taler om en samvittighet som er merket som med et brennejern, viser han at en slik samvittighet er lik brent hud som er dekket av arrvev, og som er følelsesløs fordi nerveendene er ødelagt. (1Ti 4: 2) De som har en slik samvittighet, kan ikke skjelne mellom rett og urett. De verdsetter ikke den frihet Gud har gitt dem, men gjør opprør og blir på den måten slaver av en samvittighet som fungerer dårlig. Det er lett å besmitte samvittigheten. I Apostlenes gjerninger 23: 1 blir det vist hvilket mål en kristen bør ha: «Jeg har ferdes framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet fram til denne dag.»