(Sodọma).

En by ved Kanaans sørøstlige grense. (1Mo 10: 19; 13: 12) Det ser ut til at Sodoma, som ofte blir nevnt sammen med Gomorra, var den viktigste av fem byer som alle tydeligvis lå på Siddim-lavsletten. (1Mo 14: 2, 3) Mange forskere mener at det området hvor Sodoma og de andre «byene i Distriktet» en gang lå, nå ligger begravd under Dødehavet, men andre har i den senere tid framsatt den teori at ruinene av byene kan settes i forbindelse med steder langs elvedalene øst og sørøst for Dødehavet. – 1Mo 13: 12; se SALTHAVET.

Da Abraham og Lot bestemte seg for å flytte lenger fra hverandre for å unngå stridigheter mellom gjeterne sine, drog Lot østover, inn i det vannrike Jordan-distriktet, og slo opp sitt telt i nærheten av Sodoma. Der oppdaget han at «mennene i Sodoma var onde og syndet grovt mot Jehova», noe han var svært plaget av. (1Mo 13: 5–13; 2Pe 2: 7, 8) En tid senere gjorde innbyggerne i Sodoma og de fire andre byene opprør mot Kedorlaomer, kongen i Elam, etter at de hadde vært underlagt ham i tolv år. Det etterfølgende året ble Sodomas konge, Bera, og hans forbundsfeller beseiret av Kedorlaomer og hans allierte. Foruten at seierherrene la beslag på eiendeler og mat, tok de Lot og andre til fange. – 1Mo 14: 1–12.

Abrahams styrker innhentet Kedorlaomer og tok tilbake byttet og fangene, deriblant Lot og hans husstand. Sodomas konge insisterte på at Abraham skulle beholde de gjenerobrede eiendelene, men Abraham avviste det, for at ikke Bera skulle si: «Det var jeg som gjorde Abram rik.» – 1Mo 14: 13–24.

Evig tilintetgjørelse. Sodoma fortsatte imidlertid å trosse Jehova og ble kjent for sin umoral, deriblant homoseksuelle handlinger. «Klageropet over Sodoma og Gomorra, ja, det er høyt,» sa Jehova, «og deres synd, ja, den er meget stor.» Han sendte derfor sine engler for å ødelegge Sodoma, etter at han hadde forsikret Abraham om at han ville spare byen hvis det fantes ti rettferdige i den. – 1Mo 18: 16, 20–33.

Det skulle vise seg at byen fortjente å bli ødelagt, for en pøbelflokk som bestod av innbyggere fra byen, deriblant gutter og gamle menn, omringet Lots hus og ville voldta hans gjester, englene. Neste dag, etter at Lot hadde forlatt byen sammen med sin hustru og deres to døtre, ble Sodoma og Gomorra tilintetgjort ved ild og svovel. (1Mo 19: 1–29; Lu 17: 28, 29) I ettertid ble Sodoma og Gomorra brukt som et symbol på fullstendig tilintetgjørelse fra Den Allmektige Guds side (5Mo 29: 23; Jes 1: 9; 13: 19; Jer 49: 18; 50: 40; Kla 4: 6; Am 4: 11; Sef 2: 9; Ro 9: 29) og på ekstrem ondskap. – 5Mo 32: 32; Jes 1: 10; 3: 9; Jer 23: 14; Ese 16: 46–56; se GOMORRA.

 Om en jødisk by som avviste det gode budskap, sa Jesus: «Det skal bli mer utholdelig for Sodomas og Gomorras land på Dommens dag enn for den byen.» (Mt 10: 15; 11: 23, 24) Men som det sies i Judas 7, er Sodoma og Gomorra «stilt fram for oss som et advarende eksempel ved å lide en evig ilds rettslige straff». Jesus benyttet seg derfor her tydeligvis av en hyperbol for å understreke hvor usannsynlig det var at mennesker fra visse jødiske byer i det første århundre ville angre selv på dommens dag.

«I åndelig forstand.» Åpenbaringen 11: 3, 8 sier at likene av Guds «to vitner» skulle ligge på den brede gate i den store by «som i åndelig forstand kalles Sodoma og Egypt». I Jesajas profeti (1: 8–10) blir Sion, eller Jerusalem, sammenlignet med Sodoma, og byens herskere blir kalt «Sodoma-herskere». Da Johannes omkring år 96 e.v.t. fikk denne åpenbaringen om hendelser som skulle finne sted i framtiden, var det bokstavelige Jerusalem imidlertid for lengst blitt ødelagt, nemlig i år 70. Det som det siktes til, må derfor være en ’stor by’, eller organisasjon, et motbilledlig Jerusalem, som det troløse Jerusalem i gammel tid er et bilde på.