Lokket på paktens ark. På soningsdagen stenket øverstepresten noe av syndofrenes blod foran dette lokket.

Forskjellige bibeloversettelser gjengir det hebraiske uttrykket kappọreth på forskjellige måter, med for eksempel «nådestol» (EN, NB, KJ, RS, Yg), «soningssted» (NO) og «lokk», ’soningslokk’ (NV; jf. MMM). Det hebraiske uttrykket kommer fra en verbalrot som betyr «å dekke», «å dekke over (synd)».

I samsvar med de instrukser Jehova hadde gitt Moses, laget kunsthåndverkeren Besalel et lokk av rent gull til den hellige kisten, eller paktens ark. Lokket var to og en halv alen (111 cm) langt og halvannen alen (67 cm) bredt, og oppå det var det anbrakt to kjeruber av gull, én på hver ende, med vingene utbredt oppover, slik at de skjermet over lokket. Kjerubenes ansikter var vendt mot lokket. Arken ble plassert i Det aller helligste i tabernaklet. – 2Mo 25: 17–21; 37: 1, 6–9.

På soningsdagen (jom hakkippurịm, som betyr «overdekkingenes eller soningenes dag» [3Mo 23: 27, 28]) gikk øverstepresten inn i Det aller helligste og stenket noe av oksens blod foran lokket (på østsiden), og deretter gjorde han det samme med bukkens blod. (3Mo 16: 14, 15) Lokket av gull på Arken spilte derfor en viktig rolle i forbindelse med den forbilledlige soningen av synder.

Når Jehova Gud ønsket å tale med Moses eller med øverstepresten, gjorde han det fra stedet mellom kjerubene på soningslokket. (2Mo 25: 22; 4Mo 7: 89; jf. 3Mo 10: 8–10; 4Mo 27: 18–21.) Jehova sa at han ville vise seg i en sky over lokket på Arken. Denne skyen skinte eller strålte tydeligvis og lyste opp Det aller helligste. – 3Mo 16: 2; jf. Sl 80: 1.

I 1. Krønikebok 28: 11 blir Det aller helligste, templets innerste rom, omtalt som «kappọreths hus». I denne sammenheng blir det hebraiske ordet tydeligvis ikke bare brukt som en betegnelse på et lokk til en kiste, men med tanke på lokkets spesielle funksjon i forbindelse med soning av synder. Uttrykket blir derfor gjengitt med «huset til soning» (AT, Yg) og «soningslokkets hus» (NV ).

Symbolsk. I Hebreerne 9: 5 blir det greske ordet hilastẹrion, «soningsmiddel», brukt om lokket på Arken. I forbildet ble Guds nærvær representert mellom de to kjerubene over soningslokket. (3Mo 16: 2; 2Mo 25: 22) Han som under inspirasjon skrev Hebreerbrevet, peker på at det som skjedde på soningsdagen, hadde symbolsk betydning. Akkurat som øverstepresten på soningsdagen gikk inn i Det aller helligste med blod av dyreofre, framstilte Kristus verdien av  sitt offer, ikke foran et bokstavelig soningslokk, men for Jehova Gud selv i himmelen. – 3Mo 16: 15; He 9: 11–14, 24–28.