Materiale framstilt ved veving. Det er tydelig at israelittene forstod seg på å spinne og veve, selv om man vet lite om hvilke metoder de benyttet. I Egypt har arkeologer avdekket veggmalerier av kvinner som spinner og vever, og hvor det er mulig å se hvilken type vev som ble brukt. I nærheten av Girga i Øvre Egypt er det blitt funnet en egyptisk modell av et veveri med en flatvevstol. – Se VEVING.

At israelittene var godt kjent med vevekunsten og kunne veve inn mønstre i sine stoffer, framgår av at øversteprestens kjortel av fint, hvitt lin skulle veves i rutemønster. – 2Mo 28: 39.

I forbindelse med oppføringen av tabernaklet tok Besalel og Oholiab seg av den kunsthåndverksmessige siden, og deres ferdigheter ble forsterket ved at de arbeidet under Guds hellige ånds ledelse, slik at de kunne utføre det nødvendige arbeidet nøyaktig i samsvar med de anvisninger Jehova Gud hadde gitt. (2Mo 35: 30–35) Det fantes også kvinner som hadde gode evner på dette området, og som spant garn av lin og av ull. (2Mo 35: 25, 26) Da kunsthåndverkerne laget stoffet til øverstepresten Arons efod, «hamret de gullplater tynt ut, og . . . skar ut tråder til å legge inn mellom den blå tråden og den purpurrødfargede ullen og det kermesrøde materialet og det fine linet, som en broderers arbeid». – 2Mo 39: 2, 3.

I De kristne greske skrifter blir det nevnt stoffer laget av kamelhår og av silke. (Mt 3: 4; Åp 18: 12) Om hebreerne brukte bomull, vet man ikke. Av Ester 1: 6 framgår det imidlertid at bomull ble brukt i det persiske palasset i Susan. Bomull var dessuten kjent i India, sannsynligvis allerede i år 800 f.v.t., og historieskriveren Plinius sier at det ble brukt bomull i Egypt. Bomullsplanten blir i dag dyrket i Israel. I gammel tid kunne hebreerne naturligvis kjøpe stoffer som ikke ble laget i Israel, av reisende kjøpmenn fra både øst og vest.

Lin ble vevd av fibrer fra linplanten, som har mye lengre fibrer enn bomull og er lettere å spinne, men vanskeligere å farge. Lin var høyt verdsatt i kongers og høye embetsmenns garderober. Josef ble iført «klær av fint lin» da han ble gjort til hersker i Egypt (1Mo 41: 42), og Mordekai gikk ut fra den persiske kongen i en kongelig kledning av blått stoff og lin. (Est 8: 15) Kvinner satte pris på klær av lin. – Ord 31: 22.

Det ble også laget klær av skinn, lær og dyrehår. Telt ble laget av skinn eller av geitehår. (2Mo 26: 7, 14) Man har funnet stykker av ullfilt. I 1. Samuelsbok 19: 13 er nett av geitehår nevnt.

Farger. Folk i de bibelske land kunne framstille stoffer i forskjellige farger. I beskrivelsen av teltdukene til tabernaklet og klærne til dem som tjente i helligdommen, nevner Bibelen blått, kermesrødt og purpurrødt. (2Mo 26: 1; 28: 31, 33) Ved å farge stoff som opprinnelig hadde andre farger og nyanser, med disse tre fargestoffene kunne man få fram mange forskjellige farger og nyanser. Josef fikk en stripete kledning av sin far, Jakob. (1Mo 37: 3, 32) Davids datter Tamar bar en stripete kjortel, «for slik pleide kongens døtre, jomfruene, å kle seg, med ermeløse overkledninger». (2Sa 13: 18) Ved å bruke forskjellige farger på renning og innslag kunne man få fram brokete mønstre. – Se FARGING.

Tabernaklet. Da tabernaklet ble oppført, ble fagverksrammene dekket med ti «teltduker» (hebr. jeriʽọth) av fint tvinnet lingarn og ull med broderier av kjeruber. De prestene som tjente i tabernaklet, kunne derfor se kjerubene mellom de enkelte delene av disse fagverksrammene. (2Mo 26: 1, 2) Utenpå disse teltdukene var det et lag med teltduker av geitehår. (2Mo 26: 7, 8) Det beskyttet den broderte linduken. Forhengene, eller avskjermingene, foran inngangene til Det hellige og Det aller helligste var også av lin og ull, og på forhenget foran Det aller helligste var det brodert kjeruber. (2Mo 26: 31–37) Teltdukene av lin var 4 alen (1,8 m) brede og 28 alen (12,5 m) lange. Forgårdens nord- og sørside målte 100 alen (44,5 m). – 2Mo 27: 9–11.

 Når tabernaklet ble flyttet fra ett sted til et annet, dekket man paktens ark, skuebrødsbordet, lampestaken, røkelsesalteret, brennofferalteret og de forskjellige redskapene som ble brukt i forbindelse med tjenesten i tabernaklet, med blant annet blått og kermesrødt klede og med purpurrødfarget ullklede. (Hvilken eller hvilke farger som skulle brukes til de forskjellige gjenstandene, var nøye angitt.) – 4Mo 4: 4–14.

Andre bruksområder. Nyfødte ble svøpt i tøybånd. (Lu 2: 7) Blant jødene var det også vanlig å gjøre i stand et lik til begravelsen ved å binde rene linbind om det sammen med krydderier. (Dette var ikke en form for balsamering, lik den egypterne brukte.) (Joh 19: 40; Mt 27: 59) Etter Jesu oppstandelse fant Johannes og Peter linbindene og kledet som hadde vært på Jesu hode, liggende i graven sammenrullet hver for seg. (Joh 20: 5–7) Da Lasarus ble oppreist, kom han ut av graven med ansiktet fortsatt ombundet med det kledet som var blitt lagt over hodet hans ved begravelsen – sannsynligvis et avlangt linklede. – Joh 11: 44.

Penger ble noen ganger oppbevart liggende i et klede. Det var på den måten den onde slaven i en av Jesu illustrasjoner gjemte sin mine i stedet for å sette den i banken. (Lu 19: 20) Penger ble ofte båret på brystet, i den folderike kledningen, sannsynligvis knyttet inn i et slikt klede.

I Guds lov til Israel stod det: «Du skal ikke kle deg i stoff av blandet materiale, av ull og lin sammen.» (5Mo 22: 11; se også 3Mo 19: 19.) Angående dette sier Encyclopaedia Judaica (Jerusalem 1973, bd. 14, sp. 1213): «Det er verdt å merke seg at prestekledningen var unntatt fra forbudet mot sjaʽatnẹz [«et klesplagg av to slags tråd», NV]. I 2. Mosebok 28: 6, 8, 15 og 39: 29 blir det foreskrevet at forskjellige deler skulle veves av både lingarn og farget ull. . . . Dette tyder på at det generelle forbudet var basert på en slik blandings hellige karakter, ettersom den var forbeholdt hellig bruk.»

Brukt billedlig. På grunn av sin renhet blir hvitt lin i Bibelen brukt som symbol på rettferdighet. De klesplaggene som øverstepresten bar direkte på kroppen, nemlig underbenklærne, kjortlene og turbanen, og også underprestenes underbenklær, kjortler og hodeplagg, var laget av fint, hvitt lin. (2Mo 28: 39–42; jf. Job 29: 14.) Lammets brud er kledd i skinnende, rent, fint lin, og det sies i den forbindelse at «det fine linet står for de helliges rettferdige gjerninger». (Åp 19: 8) De hærstyrkene som følger Jesus Kristus i himmelen, blir framstilt som kledd i hvitt, rent, fint lin. (Åp 19: 14) Babylon den store, som er blitt rik ved sin handel med blant annet fint lin, forsøker også å gi inntrykk av å være rettferdig ved å være «kledd i fint lin», samtidig med at hun driver sin virksomhet som skjøge. – Åp 18: 3, 12, 16; se BOMULL; KLESDRAKT.