Et krigsredskap som beleirende styrker brukte for å bryte gjennom eller bryte ned en bys eller en festnings porter og murer. I sin enkleste form bestod stormbukken av en kraftig tømmerbjelke forsynt med en jernspiss som minnet om hodet på en vær. Kanskje på grunn av dette, eller kanskje på grunn av at den ble brakt i en stangende, støtvis bevegelse når den ble brukt, ble den betegnet med det samme hebraiske ordet (kar) som ordet for en vær. – Ese 4: 1, 2; 21: 22.

De som beleiret en by, pleide å kaste opp en beleiringsvoll, eller bygge en rampe, opp mot byens murer; oppover et slikt skrånende plan kunne  man føre stormbukker og andre krigsmaskiner. Tårn som var like høye som bymurene, ble skjøvet opp på rampen, slik at angriperne kom på høyde med forsvarerne. Forsvarerne forsøkte på den annen side å sette stormbukkene ut av spill ved å kaste brannfakler ned på dem eller ved å gripe tak i dem med kjettinger eller haker.