Det området som i øst grenset til Mesopotamia, i vest til Libanon-fjellene, i nord til Taurus-fjellene og i sør til Palestina og Den arabiske ørken. Området blir i De hebraiske skrifter kalt Aram. Dette området hadde imidlertid ikke faste grenser, for syrernes (arameernes) makt og innflytelse i denne regionen var det meste av tiden nokså flytende og ustabil.

I patriarkalsk tid. De eneste bibelske beretningene om syrere i patriarktiden dreier seg om begivenheter som fant sted omkring Karan og hadde tilknytning til Rebekkas familie. Rebekkas far, Betuel, og hennes bror, Laban, blir begge omtalt som syrere, eller bokstavelig, arameere. (1Mo 25: 20; 28: 5; 31: 20, 24) Fordi Jakob i omkring 20 år bodde i dette området, hvor han giftet seg med begge Labans døtre og ble far til sønner og døtre, og på grunn av de trengsler han opplevde i Labans tjeneste, ble han senere omtalt som «en syrer som holdt på å gå til grunne». Dessuten var hans mor syrisk. – 5Mo 26: 5; 1Mo 31: 40–42; Ho 12: 12.

Dommertiden. Da israelittene på et tidspunkt i dommertiden falt fra tilbedelsen av Jehova, ble de underlagt den syriske kongen Kusjan-Risjatajim; hans herredømme over dem varte i åtte år. (Dom 3: 7–10) Ved en annen anledning ble Syrias innflytelse så sterk at israelittene begynte å tilbe Syrias guder og andre hedenske guddommer. – Dom 10: 6.

Israels og Judas kongers tid. Fra og med det tidspunkt da Israel ble et monarki, og i tiden som fulgte, var Syria svært aggressivt militært sett, og i hele det nordlige israelittiske rikets historie var det fiendskap mellom de to rikene. Israels første konge, Saul, gikk til krig mot de syriske kongene i Soba. (1Sa 14: 47) Da David var blitt konge, kjempet han mot syrerkongen Hadadesers hær og tilføyde den store tap. Han tok ved denne anledningen et stort bytte i form av gull, sølv og kobber, som han helliget  til Jehova. David plasserte også garnisoner i Damaskus og tvang syrerne til å betale tributt. (2Sa 8: 3–12; 1Kr 18: 3–8) Senere leide ammonittene over 30 000 syriske soldater, men i stedet for å kjempe flyktet de for israelittene. Etter at syriske forsterkninger var kommet på plass, kom det imidlertid til kamp mot Israel, og syrerne led store tap, noe som fikk dem til å søke fred. – 2Sa 10: 6–19; 1Kr 19: 6–19.

Etter dette gjorde en syrisk opprører ved navn Reson, som hadde flyktet fra Hadadeser, seg selv til konge i Damaskus. Han var en motstander av Israel så lenge Salomo levde. (1Kg 11: 23–25) Damaskus ble i løpet av denne tiden den mektigste byen i Syria. Den ble lenge regnet for å være «Syrias hode», og det var denne byen Jehovas utsagn mot nasjonen var rettet til. – Jes 7: 8; 17: 1–3; Am 1: 5.

Etter at Israel var blitt delt. De stedene hvor Bibelens historiske beretning nevner syrerne etter at Salomo var død og riket var blitt delt, dreier det seg hovedsakelig om deres seirer og nederlag i forhold til israelittene i både det nordlige og det sørlige riket. Spesielle begivenheter blir nevnt under kongene Asa (1Kg 15: 18–20; 2Kr 16: 2–4, 7), Akab (1Kg 20: 1–34; 22: 3, 4, 29–35; 2Kr 18: 10, 28–34), Jehoram, Israels konge (2Kg 6: 24 til 7: 16; 8: 28, 29; 9: 14b, 15; 2Kr 22: 5, 6), Jehoasj, Judas konge (2Kg 12: 17, 18; 2Kr 24: 23, 24), Jehoakas (2Kg 13: 3–7, 22), Jehoasj, Israels konge (2Kg 13: 14–19, 24, 25), Jotam (2Kg 15: 37, 38), Akas (2Kg 16: 5–9; 2Kr 28: 5; Jes 7: 1–8; 9: 12) og Jehojakim (2Kg 24: 1, 2). Det var høyst uvanlig – og fortjente å bli nevnt spesielt – at det en gang var «tre år uten krig mellom Syria og Israel». – 1Kg 22: 1.

Jehovas profet Elisja hadde en viss kontakt med syrerne. Han helbredet for eksempel den syriske hærføreren Na’aman for spedalskhet (2Kg 5: 1–20), og han åpenbarte for Hasael at han ville bli konge i Syria i stedet for sin herre Ben-Hadad II. (2Kg 8: 7–15) Ved en annen anledning, da en hæravdeling av syrere omringet Dotan for å ta Elisja til fange, bad profeten Gud om å slå dem med en form for blindhet, og deretter førte han dem til Samaria, hvor de fikk synet igjen. Etter at de hadde fått noe å spise og drikke, sendte han dem hjem. (2Kg 6: 8–23) Disse hendelsene er nærmere beskrevet i artikkelen ELISJA.

Syrerne var semitter, nær beslektet med israelittene, og de to folkegruppene hadde nær forbindelse med hverandre. På 700-tallet f.v.t. var det imidlertid såpass store ulikheter mellom språkene deres at den alminnelige jøde ikke forstod «syrisk», det vil si arameisk. (2Kg 18: 26–28; Jes 36: 11, 12; se ARAMEISK [Språket].) Også på det religiøse område var det store ulikheter mellom jødene og de polyteistiske syrerne, og det var først da jødene senere hadde falt fra den sanne tilbedelse, at dyrkelsen av syriske guder ble tillatt i Israel. – Dom 10: 6; 2Kg 16: 10–16; 2Kr 28: 22, 23.

I det første århundre e.v.t. På apostlenes tid var Syria en romersk provins; landområdet var blitt underlagt riket av general Pompeius i 64 f.v.t. Denne provinsen omfattet en stor del av det gamle syriske området, og hele Palestina var også underlagt den syriske stattholderens myndighet. På den tiden da Jesus ble født, var Syria styrt av keiser Augustus’ legat, stattholderen Kvirinius, som hadde sin residens i provinshovedstaden Antiokia ved Orontes-elven, den tredje største byen i Romerriket. (Lu 2: 1, 2) Jesus begrenset sin virksomhet til Palestina, men ryktet om de miraklene han gjorde, kom likevel ut «i hele Syria». – Mt 4: 24.

Da de kristne i Jerusalem ble spredt på grunn av den forfølgelsen som oppstod etter at Stefanus var blitt steinet, brakte noen av dem det gode budskap til Syrias hovedstad, Antiokia. Først forkynte de for jødene i byen og senere for andre folkegrupper. Både Barnabas og Paulus var med på å bygge opp menigheten i Antiokia. Det var i denne byen at «disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne». – Apg 11: 19–26; Ga 1: 21.

I keiser Claudius’ regjeringstid, omkring år 46, inntraff det en stor hungersnød. De kristne i og omkring Antiokia sendte da hjelp til sine brødre i Jerusalem gjennom Barnabas og Paulus. (Apg 11: 27–30) Brevet om omskjærelsen som ble sendt ut av apostlene og de eldste i Jerusalem, var i første rekke stilt til menighetene i Antiokia, Syria og Kilikia (et område i nærheten). (Apg 15: 23) I de årene da Paulus foretok sine misjonsreiser, benyttet han Antiokia i Syria som sin base. – Apg 15: 40, 41; 18: 18; 20: 3; 21: 3; Ga 2: 11.