Å «tigge» kan ganske enkelt bety å be tynt, bønnfalle eller trygle om noe, men denne artikkelen dreier seg hovedsakelig om den praksis å be offentlig om penger, mat eller lignende til livets opphold.

Den patriarkalske ordning, som ifølge Bibelen fantes både før og etter den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid, bidrog uten tvil i høy grad til at det ikke oppstod situasjoner som gjorde at enkeltpersoner stod alene i livet, kom i stor nød eller ble avhengige av offentlig bistand, og den motvirket derfor at det oppstod en klasse av fattige. Dessuten var det fra gammelt av vanlig å vise gjestfrihet mot fremmede og veifarende; eksempler i den bibelske beretning tyder i hvert fall på dette, selv om det også finnes unntak. (1Mo 19: 1–3; 2Mo 2: 18–20; Dom 19: 15–21) Når det etter hvert ble bygd byer, ble imidlertid den patriarkalske ordning svekket, og det er mulig at dette, sammen med en selvisk tendens til å utnytte andres gjestfrihet eller godgjørenhet førte til at tigging ble en del av det menneskelige samfunn.

Tigging, eller betleri, har etter alt å dømme en svært lang historie i de orientalske land. Det er derfor bemerkelsesverdig at det ikke er noe i De hebraiske skrifter som tyder på at tigging var utbredt eller utgjorde et spesielt problem i Israel fra nasjonen ble dannet, til den kom i landflyktighet i Babylon. Da israelittene drog ut av Egypt og deres slaveri i dette landet opphørte, «gav [de] seg til å be [en form av det hebr. verbet sjaʼạl] egypterne om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper. . . . og de tok bytte fra egypterne». (2Mo 12: 35, 36) Dette skjedde imidlertid i samsvar med Guds befaling og det som var forutsagt, og det ble tydeligvis bare betraktet som en rettferdig kompensasjon for de mange årene med slavearbeid og all den urettferdighet som egypterne hadde utsatt dem for. (2Mo 3: 21, 22; jf. 5Mo 15: 12–15.) Denne hendelsen dannet derfor ikke noen presedens for tigging i sin alminnelighet.

Moseloven inneholdt klare bestemmelser med hensyn til de fattige, bestemmelser som, hvis de ble overholdt, fjernet enhver grunn til tigging. (3Mo 19: 9, 10; 5Mo 15: 7–10; 24: 19–21; se BARMHJERTIGHETSGAVER.) De hebraiske skrifter gjenspeiler en sterk tillit til Guds omsorg for dem som følger rettferdige prinsipper, slik som det framgår av det den tilårskomne David sa: ’Jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter [«tigge om», KJ; en form av det hebr. biqqẹsj ] brød’, og slike rettferdige kunne også selv vise gavmildhet. (Sl 37: 25, 26; se som en kontrast Kla 1: 11; 4: 4, som viser hvordan det gikk med det frafalne Jerusalem.) På den annen side framstiller Ordspråkene 20: 4 den late som en som ’tigger i høsttiden’, og Salme 109: 10 sier at fullbyrdelsen av straffen over den onde vil tvinge «hans sønner [til å] flakke omkring; og de skal tigge, og de skal lete etter mat fra sine øde steder». Ordet «tigge» er begge disse stedene oversatt fra det hebraiske sjaʼạl, som har grunnbetydningen «be (om); spørre» (2Mo 3: 22; 5Mo 32: 7; 1Kg 3: 11), men i begge tilfellene tilsier sammenhengen at anmodningen blir framsatt på den direkte og kanskje offentlige måten som kjennetegner tigging.

Det ser ut til at det i tiden etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten (537 f.v.t.), og  fram til Jesu tid ble en alminnelig oppfatning blant jødene at det å gi almisser, eller barmhjertighetsgaver, i seg selv kunne føre til frelse. Dette kan for eksempel utledes av følgende uttalelse i den apokryfiske boken Sirak (skrevet i begynnelsen av 100-tallet f.v.t.): «Almisser [soner] for synder.» (3: 30, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1988) En slik oppfatning oppmuntret uten tvil til tigging. (Jf. Mt 6: 2, hvor Jesus fordømmer det at man utbasunerer sin gavmildhet.)

Det at det jødiske folk kom under fremmede makters herredømme, medførte at jødene ble undertrykt, og bidrog uten tvil til at de i stor grad oppgav å følge Moselovens bestemmelser når det gjaldt retten til arvelodder og lignende forhold. Dette, foruten falske religiøse oppfatninger, som ikke fremmet sann nestekjærlighet, kjærlighet basert på prinsipper (Mt 23: 23; Lu 10: 29–31), medvirket uten tvil også til at tigging ble mer utbredt i Palestina. I De kristne greske skrifter finnes det derfor flere henvisninger til tiggere i landet.

Blant tiggerne på Jesu og apostlenes tid var det blinde, uføre og syke. Blindhet kan i noen tilfeller ha vært forårsaket av øyebetennelse, en lidelse som fortsatt er vanlig i Midtøsten. (Mr 10: 46–49; Lu 16: 20, 22; 18: 35–43; Joh 9: 1–8; Apg 3: 2–10) Slik som tiggere ofte gjør i dag, plasserte også tiggere den gang seg langs hovedgatene eller i nærheten av steder som mange mennesker kom til, for eksempel templet. Til tross for at man la vekt på å gi almisser, ble tiggere ringeaktet; forvalteren i Jesu lignelse sa derfor: «Jeg skammer meg for å tigge.» – Lu 16: 3.

De to greske verbene som blir brukt om det å tigge, er sammensetninger med verbet aitẹo, «å be». – Mt 7: 7.

Det greske ordet ptokhọs, som Lukas (16: 20, 22) bruker om tiggeren Lasarus i sin gjengivelse av en av Jesu lignelser, beskriver en som kryper sammen, og refererer til de svært fattige, til dem som er uten eksistensmidler, tiggerne. Det samme ordet blir brukt i Matteus 5: 3 om dem som er «klar over sitt åndelige behov [«de som er tiggere med hensyn til ånden», NW, fotn.]» («de fattige i ånden», EN, NB). I M.R. Vincents Word Studies in the New Testament (1957, bd. I, s. 36) sies det om bruken av ptokhọs i dette skriftstedet at «det er meget beskrivende og passende her, idet det betegner den dype, åndelige armod som man må være seg bevisst før man kan komme inn i Guds rike, og som ikke kan avhjelpes ved egne anstrengelser, men bare ved Guds sjenerøse barmhjertighet».

Det samme ordet blir brukt av Paulus i Galaterne 4: 9, hvor han gir uttrykk for sin bekymring for dem som vendte tilbake til «de svake og fattige [ptokhạ] elementære ting» som de tidligere hadde vært opptatt med. Disse tingene var «fattige» sammenlignet med de åndelige rikdommer som det var mulig å oppnå gjennom Kristus Jesus.

Jesus og hans apostler viste riktignok vennlighet mot tiggerne, men de oppmuntret ikke til tigging. Selv var de takknemlige når de ble vist gjestfrihet, men de tigget aldri. Jesus sa til dem som bare fulgte ham for å få brød, at de ikke skulle være opptatt av «den mat som forgår», men av «den mat som forblir til evig liv». (Joh 6: 26, 27) Peter sa til en ufør tigger som holdt til ved templet: «Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg», og brukte så sine åndelige gaver og helbredet mannen. (Apg 3: 6) Apostlene var noen ganger sultne, hjemløse og sparsomt kledd, men de slet og ’arbeidet med sine egne hender’, ’natt og dag, for ikke å legge en byrde på andre’. (1Kt 4: 11, 12; 1Te 2: 9) Blant de kristne gjaldt prinsippet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» – 2Te 3: 10–12.