Det å slutte å føle sinne eller bitterhet mot noen på grunn av en overtredelse eller krenkelse, idet man oppgir ethvert krav om straff eller vederlag.

Det finnes på hebraisk to ord som blir oversatt med «å tilgi», nemlig salạch og nasạʼ. Verbet salạch blir utelukkende brukt når det er tale om at Gud tilgir syndere, altså det at Gud lar en synder få hans gunst igjen som en reaksjon på vedkommendes oppriktige bønn om tilgivelse eller på en annens forbønn. (4Mo 14: 19, 20; 1Kg 8: 30) Verbet nasạʼ brukes på den annen side om både Guds og menneskers tilgivelse. (1Mo 18: 24, 26; 50: 17) Andre, mer alminnelige betydninger av nasạʼ er «å løfte», «å løfte opp» (1Mo 45: 19; 2Mo 6: 8; 2Kg 2: 16) og «å ta (fra)» (1Mo 27: 3; 4Mo 16: 15). En  grunnleggende betydning er imidlertid «å føre; å bære» (1Mo 47: 30; 1Kg 2: 26; Ese 44: 12, 13), og når ordet blir oversatt med «å tilgi», henger det sammen med denne betydningen. Det blir sagt om bukken for Asasel at den bar bort misgjerninger, og det ble forutsagt at Messias skulle bære folkets synder. (3Mo 16: 8, 10, 22; Jes 53: 12) Man kan altså bli tilgitt fordi ens synder blir båret bort av Messias, eller Kristus. – Se ASASEL.

Når det hebraiske ordet nasạʼ blir brukt i betydningen «å tilgi», er det i den greske oversettelsen Septuaginta noen ganger gjengitt med verbet afịemi, som bokstavelig betyr «å la fare; å la gå; å sende bort», men som også kan bety «å tilgi». I Romerne 4: 7 siterer apostelen Paulus fra Salme 32: 1 (31: 1, LXX), hvor det er tale om at Jehova tilgir et «opprør». Han bruker her en form av ordet afịemi som oversettelse av det hebraiske ordet nasạʼ, slik man har gjort i Septuaginta. Ordet forekommer også andre steder i De kristne greske skrifter og blir brukt om både Guds og menneskers tilgivelse av synder og også om ettergivelse av gjeld. – Mt 6: 12, 14, 15; 18: 32, 35.

Ifølge Guds lov til Israels nasjon måtte en person som ønsket å få sine synder tilgitt etter å ha syndet mot Gud eller mot sin neste, først gjøre uretten god igjen i samsvar med Moselovens forskrifter og dernest i de fleste tilfeller frambære et blodig offer for Jehova. (3Mo 5: 5 til 6: 7) Apostelen Paulus kunne derfor formulere følgende prinsipp: «Ja, nesten alle ting blir renset med blod ifølge Loven, og uten at blod blir utøst, finner ingen tilgivelse sted.» (He 9: 22) Blodet av offerdyrene kunne likevel ikke i egentlig forstand ta bort synder og rense en persons samvittighet fullstendig. (He 10: 1–4; 9: 9, 13, 14) Den forutsagte nye pakt, derimot, muliggjorde virkelig tilgivelse på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. (Jer 31: 33, 34; Mt 26: 28; 1Kt 11: 25; Ef 1: 7) Allerede mens Jesus befant seg på jorden, viste han, ved å helbrede en lam mann, at han hadde myndighet til å tilgi synder. – Mt 9: 2–7.

Jehova tilgir «i rikt mål», slik det framgår av Jesu illustrasjoner om den bortkomne sønnen og om den kongen som ettergav en slave en gjeld på 10 000 talenter (60 mill. denarer, eller ca. 300 mill. kr), mens denne slaven selv ikke var villig til å tilgi en medslave en gjeld på bare hundre denarer (ca. 520 kr). (Jes 55: 7; Lu 15: 11–32; Mt 18: 23–35) Når Jehova tilgir, baserer han seg imidlertid ikke på sentimentalitet, for han lar ikke skammelige ugjerninger være ustraffet. (Sl 99: 8) Personer som med overlegg setter seg opp mot ham og hans rettferdige veier, blir ikke fritatt for straff. (2Mo 34: 6, 7) Josva advarte israelittene om at Jehova ikke ville tilgi dem hvis de gjorde seg skyldig i frafall. – Jos 24: 19, 20; jf. Jes 2: 6–9.

Gud har vist hvilke skritt man må ta for å få hans tilgivelse. Man må erkjenne sin synd, innse at synden er en overtredelse mot Gud, bekjenne den uforbeholdent, være dypt bedrøvet i sitt hjerte over det urette man har gjort, og være fast bestemt på å vende om fra en slik urett handlemåte. (Sl 32: 5; 51: 4; 1Jo 1: 8, 9; 2Kt 7: 8–11) Man må gjøre hva man kan for å rette opp den skaden man har forvoldt. (Mt 5: 23, 24) Så må man vende seg til Gud i bønn og be om tilgivelse på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer. – Ef 1: 7; se ANGER, BEKLAGELSE.

I tillegg kreves det av en kristen at han selv tilgir andre som synder mot ham, uansett hvor mange ganger det skjer. (Lu 17: 3, 4; Ef 4: 32; Kol 3: 13) Gud tilgir ikke dem som ikke vil tilgi andre. (Mt 6: 14, 15) Selv en som på grunn av alvorlige overtredelser må utelukkes fra menigheten, kan med tiden bli tilgitt og komme tilbake til menigheten hvis han viser at han virkelig angrer. Da kan alle i menigheten bekrefte sin kjærlighet til ham. (1Kt 5: 13; 2Kt 2: 6–11) De kristne er imidlertid ikke forpliktet til å tilgi dem som ondsinnet og med overlegg – uten å angre – praktiserer synd. Slike mennesker blir Guds fiender. – He 10: 26–31; Sl 139: 21, 22.

Det er passende å be om Guds tilgivelse på vegne av andre, også på vegne av en hel menighet. Moses gjorde dette på vegne av Israels nasjon – han bekjente nasjonens synd og bad om tilgivelse – og han ble bønnhørt av Jehova. (4Mo 14: 19, 20) Ved innvielsen av templet bad Salomo om at Jehova måtte tilgi sine tjenere når de syndet og deretter vendte om fra sin urette kurs. (1Kg 8: 30, 33–40, 46–52) Esra handlet på vegne av folket da han offentlig bekjente de hjemvendte jødenes synder. Resultatet av hans inderlige bønn og formaning var at folket tok skritt for å oppnå Jehovas tilgivelse. (Esr 9: 13 til 10: 4, 10–19, 44) Jakob oppfordret den som ble åndelig syk, til å tilkalle menighetens eldste for at de skulle be over ham, og tilføyde: «Hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.» (Jak 5: 14–16) Det finnes likevel «en synd som fører til døden», nemlig synd mot den hellige ånd, en overlagt praktisering av synd som det ikke er noen tilgivelse for. En kristen skal ikke be for personer som synder på denne måten. – 1Jo 5: 16; Mt 12: 31; He 10: 26, 27; se SYND; ÅND.