Det greske ordet họra (time) betegner i De kristne greske skrifter et kort tidsrom, en bestemt, fastsatt tid eller et tidsavsnitt for inndeling av døgnet. De hebraiske skrifter inneholder ikke noe ord for «time». Fortidens israelitter kan ha inndelt dagen i fire deler. (Ne 9: 3) I stedet for å angi bestemte klokkeslett brukte de uttrykk som «morgen», «middag», «middagstid», «kveld» og «kveldstid» som tidsangivelser. (1Mo 24: 11; 43: 16; 2Mo 18: 13; 5Mo 28: 29; 1Kg 18: 26) Dessuten brukte man tidsangivelser som «så snart solen stråler fram» (Dom 9: 33), «på den tiden av dagen da det blåste en bris» (1Mo 3: 8), «på den heteste tiden av dagen» (1Mo 18: 1), «inntil dagen ble het» (1Sa 11: 11), «ved den tiden da solen gikk ned» (Jos 10: 27), og «når solen er gått ned» (3Mo 22: 7), som kanskje var mer presise enn de ovennevnte. Påskeofferet skulle slaktes «mellom de to kveldene», noe som øyensynlig betyr i tidsrommet mellom solnedgang og det tidspunktet da det ble mørkt. (2Mo 12: 6) Dette synet har fått støtte fra en del autoriteter og også fra de kareiske jødene og samaritanene, skjønt fariseerne og rabbinistene mente at det dreide seg om tidsrommet fra solen begynte å dale og fram til den egentlige solnedgangen.

Gud befalte at det skulle frambæres brennofre på alteret «om morgenen» og «mellom de to kveldene». Sammen med brennofrene ble det frambåret et kornoffer. (2Mo 29: 38–42) Dette er bakgrunnen for slike nokså nøyaktige tidsangivelser som «den tiden da kornofferet stiger opp» – hvor sammenhengen viser hvorvidt det dreier seg om morgen eller kveld (se f.eks. 1Kg 18: 29, 36) – og «tiden for kveldsoffergaven» (Da 9: 21).

Natten var inndelt i tre perioder som ble kalt vakter. Bibelen nevner «nattevaktene» (Sl 63: 6), «den mellomste nattevakten» (Dom 7: 19) og «morgenvakten» (2Mo 14: 24; 1Sa 11: 11).

Inndeling av døgnet i 24 timer. Man mener at det var egypterne som begynte å inndele døgnet i 24 timer – 12 dagtimer og 12 nattetimer. Disse timene varierte i lengde med årstidene; om sommeren var for eksempel dagtimene lengre og nattetimene kortere enn om vinteren (bortsett fra ved ekvator). Vår nåtidige inndeling av døgnet i 24 timer à 60 minutter er et resultat av en kombinasjon mellom den egyptiske inndelingen og babylonsk matematikk. Babylonerne brukte nemlig et seksagesimalsystem, et tallsystem med 60 som basistall. Den praksis å regne døgnet fra midnatt til midnatt, noe som innebærer at timenes lengde ikke varierer med årstidene, er noe som kom til senere og kanskje ble innført av romerne.

 I det første århundre. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang. «Er det ikke tolv timer med dagslys?» sa Jesus. (Joh 11: 9) Dette innebar naturligvis at timene varierte i lengde fra dag til dag, alt etter årstiden; det var bare ved vår- og høstjevndøgn de var nøyaktig like lange som de timene vi opererer med i dag. Men denne variasjonen, som ikke var så veldig stor i Palestina, skapte tydeligvis ikke store ulemper. Dagen må ha begynt omkring kl. 6 etter vår måte å angi tiden på. I sin illustrasjon om arbeiderne i vingården nevner Jesus den tredje time, den sjette, niende og ellevte time og det tidspunkt en time senere «da det ble kveld», det vil si den tolvte time. Disse tidsangivelsene skulle svare til henholdsvis kl. 8 til 9, kl. 11 til 12, kl. 14 til 15, kl. 16 til 17 og kl. 17 til 18. (Mt 20: 3, 5, 6, 8, 12; Apg 3: 1; 10: 9) Andre tidsangivelser som blir brukt i De kristne greske skrifter, er «ved midnatt» og «ved hanegal». (Mr 13: 35; Lu 11: 5; Apg 20: 7; 27: 27; se HANEGAL.) Det ser ut til at jødene under romersk herredømme antok den romerske inndelingen av natten i fire vakter i stedet for tre. – Lu 12: 38; Mt 14: 25; Mr 6: 48.

En tilsynelatende uoverensstemmelse. Noen har pekt på en tilsynelatende uoverensstemmelse mellom Markus 15: 25, hvor det sies at Jesus ble pælfestet «den tredje time», og Johannes 19: 14, som indikerer at Jesu siste forhør framfor Pilatus sluttet «omkring den sjette time». Johannes hadde tilgang til Markus’ beretning og kunne ganske enkelt ha skrevet av hans tidsangivelse. Han må derfor ha hatt en grunn til å bruke en annen tidsangivelse enn Markus.

Hva kan være bakgrunnen for denne tilsynelatende uoverensstemmelsen? Det er blitt gitt flere mulige forklaringer. Ingen av dem gir imidlertid en fullt ut tilfredsstillende løsning på problemet. Vi har ganske enkelt ikke nok informasjon til å kunne forklare forskjellen mellom beretningene med en rimelig grad av sikkerhet. Kanskje Markus’ eller Johannes’ tidsangivelse står som en parentetisk bemerkning og ikke er kronologisk. Én ting er uansett sikkert: Begge skribenter skrev under inspirasjon av den hellige ånd.

De synoptiske evangeliene viser tydelig at Jesus ved den sjette time, eller klokken tolv på dagen, allerede hadde hengt på pælen en stund. Før dette tidspunktet hadde nemlig soldatene kastet lodd om ytterkledningene hans og overprestene, de skriftlærde, soldatene og andre spottet ham. Disse evangeliene viser også at Jesus utåndet omkring klokken tre på ettermiddagen. (Mt 27: 38–45; Mr 15: 24–33; Lu 23: 32–44) Det som er viktigst å huske, er at Jesus døde for våre synder den 14. nisan i år 33. – Mt 27: 46–50; Mr 15: 34–37; Lu 23: 44–46.

Andre bruksmåter. Ordet họra blir i De kristne greske skrifter ofte brukt i betydningen «øyeblikkelig» eller «i løpet av meget kort tid». En kvinne som rørte ved frynsen på Jesu ytterkledning, ble frisk «fra samme stund [gr. họra]». (Mt 9: 22) Ordet kan også brukes om et spesielt eller meget betydningsfullt, men ikke nøyaktig angitt tidspunkt, eventuelt startpunktet for en slik viktig tidsperiode. Jesus sa for eksempel: «Om den dag og time vet ingen» (Mt 24: 36), «den time kommer da enhver som dreper dere, skal tro at han har ytet Gud en hellig tjeneste» (Joh 16: 2), og «den time kommer da jeg ikke lenger vil tale til dere ved hjelp av sammenligninger» (Joh 16: 25).

Ordet kan også brukes i mer generelle tidsangivelser, som da disiplene sa til Jesus i forbindelse med at store folkeskarer hadde fulgt etter ham til et øde sted: «Stedet er øde, og det er allerede sent [bokst.: «timen har allerede passert»]; send folkeskarene bort.» – Mt 14: 15; Mr 6: 35.

Brukt billedlig. I billedlig sammenheng betyr ordet «time» en forholdsvis kort tidsperiode. Jesus sa til den folkemengden som kom for å arrestere ham: «Dette er deres time og mørkets myndighet.» (Lu 22: 53) Om de ti hornene på det skarlagenrøde villdyret i Åpenbaringen blir det sagt at de betyr ti konger som skal få myndighet som konger «én time» sammen med villdyret. (Åp 17: 12) Om Babylon den store blir det sagt: «På én time er din dom kommet!» (Åp 18: 10) I betraktning av Jesu uttalelser i Matteus 13: 25, 38 angående hveten og ugresset, Paulus’ advarsler i Apostlenes gjerninger 20: 29 og 2. Tessaloniker 2: 3, 7 angående det forestående frafallet og Peters uttalelse i 2. Peter 2: 1–3 var det passende at Johannes, den siste gjenlevende apostelen, sa: «Små barn, det er den siste time, og liksom dere har hørt at antikrist kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister; av dette skjønner vi at det er den siste time.» Denne «siste time», den siste delen av aposteltiden, var en nokså kort tidsperiode, og etter denne ’timen’ skulle frafallet slå ut i full blomst. – 1Jo 2: 18.

Slik det framgår av Åpenbaringen 8: 1–4, så apostelen Johannes en engel som ofret røkelse sammen med alle de helliges bønner mens det var stillhet i himmelen «i omkring en halv time». Dette minner om det som foregikk i templet i Jerusalem «i den time det ble ofret røkelse». (Lu 1: 10) I sin bok Templet (Kristiania 1893, s. 138) forteller Alfred Edersheim hva som ifølge jødisk  tradisjon pleide å foregå i denne ’timen’: «Langsomt steg den forrettende presten og hans medhjelpere opp de trappetrinnene som førte opp til Det hellige . . . Dernest utbredte med ærefrykt en av medhjelperne kullene på gullalteret; de andre holdt røkelsen i beredskap, hvoretter den forrettende presten ble latt alene i Det hellige for å vente på den ledende prestens signal til å brenne røkelsen. . . . Da den ledende presten framsa det befalende ord, som angav at ’røkofferets tid var kommet’, gikk ’hele folkemengden utenfor’ bort fra den indre forgården, falt ned for Herren og utbredte sine hender i stille bønn. Dette var det høytideligste øyeblikk, da folkemengden i de veldige tempelrom bad med opprakte hender, mens prestene i selve helligdommen la røkelsen på gullalteret og en røksky steg opp for Herren.»